Så sitter jeg her og ser på klokken. I skrivende stund er det litt over to timer til flyet forlater bakken her i Bodø, og jeg setter kursen atter en gang sørover mot Trondheim for å fortsette på fotoeventyret mitt. Men denne gangen er en ting anneledes; jeg lengter ikke lengre til Trondheim.
Ikke vet jeg hva det er, men Trondheimsmagien er blitt litt borte for meg i det siste. Jeg håper den kommer tilbake, så fort som mulig, men jeg er redd for flere av grunnene til at magien er borte sitter i Australia og venter på at skolen skal begynne, mens andre sitter i dirty oppland. Alt var bare supersosialt ved forrige skoleåret, mens i år har tingene blitt mere hverdags i Trondheim.
Det er ikke det - jeg trives enda i Trondheim. Men jeg har litt den følelsen som man får når man skal spise det beste man vet; det siste stykket er ikke like godt som det første, selv om begge er gode. Men jeg håper ting blir bedre - ja jeg tror dem blir det. Fordi nå er snart dumme-kunst-tema saga blott. Vel dum, det er det vel egentlig jeg som er, fordi jeg er ikke smart nok til å komme på noe smarte ideer til prosjektet. Men det skal også endre seg.
Og nå har pappesken blitt byttet ut med en ekte leilighet. Halvårskranglepesten, også kjent som Lånekassen og JCU er snart ved veis ende. Jeg må ikke leke at jeg er polsk trell for å kunne betale husleie. Jeg kan fokusere på skolearbeidet. Jepp, dette blir bare bedre og bedre.
Men det er også noe ved Bodø nå. Nå har jeg nesten vært sammenhengende i en og en halv måned i byen av tilfeldige årsaker, og nå de siste dagene, så har det vært helt supert. Har vært bra å henge med kompisene som før i tiden, nærmest bare drive dank og snakke tull. Jeg har hatt noe å henge fingrene i hele tiden, og jeg har ledd mye denne gangen. Jeg har våknet til egg & bacon. Jeg har drevet meningsløst i sentrum. Min adoptiv fant også veien tilbake til hjertet mitt på god gammel måte, og det var veldig fint. Bodø er atter min by igjen. Det er hærlig, den følelsen har jeg ikke hatt på veldig, veldig lenge.
Om ting har endret seg vet jeg ikke. Kanskje har jeg endret meg. Kanskje er det litt av begge deler, eller kanskje har man bare verden gått videre?
Det er derfor utrolig sårt at jeg ikke ser Bodø i min nærmeste fremtid. Og det er ikke fordi Bodø har sine feil, det er fordi virkelig gode reklamefotografer og motefotografer ikke får de store, grandiose og spennende oppdragene om dem er bosatt utenom metropolene. Og det er min drøm. Å kunne bruke en million kroner på ett bilde. Bygge hver minste detalj. Bruke flere uker på å perfeksjonere.
Unntaket er om jeg plutselig blir litt kjent fotograf. Da er det ingen problem å bo hvor man vil i verden. Så om du vil jeg skal havne i Bodø igjen. Wish me luck. Og ærlig talt, some day; jeg kan ikke se for meg å aldri bo i Bodø igjen. Det er utenkelig, det.
Nå må jeg være flink sherpa og pakke bagen og cruise mot flyplassen.
Sjallabais, liksom.
