Når nordpolen ikke er magnetisk

Magiske Trondheim var ikke helt borte likevell. Men Trondheim består ikke lengre av supertricks som sett på TV, det er mere litt enklere som merano. Men jeg flyr heller ikke lengre under radaren, jeg kan merkes blandt sjø, mennesker og fjell. Det er bedre å være en en høylytt nordlening med merkelige meninger, enn å være ingenting.

Vinterferien har landet i Trondheim samtidig som studenter og andre tar til vett og flyr mot sør, for hytte og hafjell. Jeg blir værende, tar på meg den blå jakken og de harde skoene og gjør meg klar til en ukes innsats bak noen kvadrat med glass. Ting må sponses. Lyset må sponses. Oppløsningen og videomulighetene må sponses.

Det er vinterferie, og det er bare noen måneder igjen til jeg lukker døren bak meg på skolen for siste gang. Fristene for at jeg skal ha noe å gjøre til neste år begynner å nærme seg, og det har gitt tankene føde. En av få ting som er sikkert - ja faktisk like sikkert som at jorden ikke er flat - er at jeg ikke skal på andre siden av den å gå skole på ny.

Tilbake står i grunn valgene mellom Dublin og London. Øl og ingenting versus Øl, konserter og fotball. Det blir nok det sistnevnet. Men jeg ble forelsket i San Francisco og Californi'en. Og jeg har snakket med skolen. Som har snappet opp adressen min. Og sendt flere kilo med kataloger som mamma tar med i trillekoffert til Trondheim. Men lillemin trenger kort reisevei hjem til å trene pekefingeren opp. Og jeg føler ikke noe behov for å SanFranciscosere megselv til noen nye ultrasmarte planer, slik som bånn-i-bøtta-Australia.

Men faen a (på AK'sk) - jæi vil. Jeg vil til USA og spise pannekaker i lønnesirup til frokost for 2,95 dollars. All you can eat. Også jogge 30 km hver dag for å ikke dø. Men ikke som student tror jeg. Nesten vet jeg. Kanskje som assistent, om gryende mr mester enda driver på der og er kul kis. Nårtid da? Og hvor lenge? Hele alltid? Nei?

Reinsvoll ILL (med bred ÆL) sier jeg har det travelt. At han ikke mener det, men at jeg har det for travelt. Mjaaa, tanken slår meg jo. Clooneystripene begynner å komme frem og mesteparten av mine bardomsvenner har barn har begynt å lese. Selv om jeg får aldri så mye venner som jeg digger digger digger, så er det vanskelig å erstatte dem som jeg har kjent i flere tiår, dem som har vært der i tykt og tynt. Ja bokstavlig talt. BMI.

Jeg vil for meget. Jeg vil alt, uten at tiden beveger seg hjemme. Jeg vil kunne dra ut i verden for å se på mennesker, bo i alaskens land, om så bare litt. Jeg vil bygge meg en karriære. Og deretter vil jeg returnere til et Bodø hvor menneskene har vært frosset. Mine venner har ikke fått barn og mistet sin puls. Mine interesser deles av mine venner, og ikke av dem jeg ikke kjenner.

Dette skremmer meg. Ikke det ene året i London, det er ikke så farlig. Men om jeg da skal være litt læreløpegutt. Også skal jeg være litt karriærejeger for å nå dit jeg skal nå, fordi jeg skal ha folk som ringer meg i Norge og prater på engelsk for å si hvor dem vil jeg skal ta fly, fordi jeg can do magic with my camera. Hvor er da mitt kjære Bodø? Eller mere presist; hvor er Bodø'erene?

I det siste har jeg vært litt nostalgisk og emosjonell. Noen annklaget meg ofte for det før i tiden. Min bror ble 37 år, og min mamma skrev hvor ble tiden av. Ja altså, jeg vet hvor tiden ble av. Min niese er for eksempel skremmende gammel, og det er lenge siden min bror så ut som en tyrkisk bartender med gullstrikk i området rundt albuen.

Men jeg har begynt å savne mitt gamle liv litt. Ja faktisk har jeg begynt å savne tysklandsreiser og litt langtransport til og med. Det er ikke jobben som lengter, men mere frihetsfølelsen av å konstant være i bevegelse - og tryggheten av å alltid komme hjem likevell. Min gamle bilhobby har begynt å blomstre igjen, og min nerdestatus kommer litt frem.

Ja for jeg kan skru biler i atomer og pusse dem opp å skru dem i hop. Jeg kan manøvrere en jekketrakke, og kjøre allaskens lastebiler med uansett henger. Jeg kan en del om regnskap og en hel del andre ting. Jeg eier leilighet. Hvem skulle tro det om fotonerden som aldri snakker om annet enn linser og komposisjon?

Planene fremover er massive. Jeg har et formidabelt fotoprosjekt på to måneder nå fremover, hvor mye tid vil gå. Vi skal en tur til London for å ta en "nice price for you my friend" sjekk på skolene. Etter det skal jeg til Nordic Light og få et diplom fordi mote og pekefinger arbeidet godt i lag. Jeg skal til Skagen sammen med Jensemann og Thomasevic (ish).

Så kommer sommeren. Da skal vi på telttur. Vakre helgelandskysten og vakre Lofoten og alle dens kroker. Kanskje skal vi rulle litt på min GSX-R motorsykkel? Fordi det er noe jeg har og elsker også. Friiiiheeet (som Halvdan Sivertsen, google it). Innimellom har jeg lovet meg selv at min Coupe Quattro og min Mk1 Golf GTi skal få litt oppmerksomhet. I år, og til neste år.

Så skal vi jammen meg ta til Ukraina. Tchernobyl (ish skrivemåte også her). I en lada stasjonsvogn, rød med fem seter. Også skal jeg og min skjønne til It'alia (sagt på totensk) til liten fjellandsby hvor vi må bestille mat på lokalt språk med papirlapper og ordbøker. Mangare. Pasta. Si. Pizza? No. Også festivaler. Også blir det London.. again.

Jeg blir glad og sliten og stresset av å tenke på alt dette. Men jeg vet bare at jeg skal dø en gang. Og at jeg vil tenke at jeg gjorde det beste ut av den tiden jeg hadde. Om det var 30 år, eller 102 år.

Nå skal John B. Lund gjør meg klar for min blå jakke. Og i alle tankene er jeg litt trist fordi Trondheim snart er ferdig. Men litt glad også. Jeg har brukt byen inn og ut. Bodd flere plasser enn de fleste som bor her til sammen. Vært på alle utestedene, og kan kartet utenat.

Trondheim er nå som 12. dag på en vellykket sydenferie. Den tiden når man enda nyter ferien, men er også litt klar til at det hele skal være over. Og man tenker at man kanskje kunne tenkt seg til å ta turen tilbake. Men det man sa dag nummer to, at man skulle ønske man kunne bo her for evig og alltid. Det er man ikke like sikre på lenger.

Nasjonalt mesterskap i bilding

Jeg har blitt litt flinkere og litt dårligere fra i fjor, ja faktisk til mange ting. Først merker jeg at bloggen min ikke akkurat sliter med strekkmerker om dagen, ja sant og sies har ad-hå-de'n min vært litt på pause i det siste. Flinkere har jeg blitt i en rekke ting, ja kanskje først om fremst til å bli dårligere - en genial Petter Smart løsning.

Når jeg kom hjem i fra Australia, da kom jeg snikende musestille inn døren på NKF. Med luen godt plantet i hånden mens jeg krøp forsiktig under pultene og plasserte meg på bakerste rad. Og jeg hadde all grunn til å være ydmyk. Jeg forlot skolen som en liten tordensky og fikk komme tilbake på nåde etter (fuckings) Australia bestemte seg for å lage narr av alt som heter utdanning og jobbmuligheter.

Til og med frøken var fra seg av begeistring, en ny mann hadde returnert. En Engmark som kunne strykes med hårene, en ultrapositiv optimist uten grenser som Lars Monsen selv. Jeg lot meg flattere, ja jeg nøt stolt spotlighten over å være en resurs. Men for hvem var jeg en resurs?

Herr Engmark har alltid vært en dominant gutt. Den med pisken i hånden, med sterke meninger og nordlandske gloser som til tider flerrer ut under et biskt blikk. Nå var det ikke lengre noen Engmark, nå var det bare Ja-ymond, med søt babystemme og hurratrompeter.

Jeg var nesten nede i kne. Bøyd fremover over en benk med buksen på anklene, og med en rød sprettballignende gjenstand i lærremer strengt plassert i munnen. Om jeg protestere var et svakt missfornøyd grynt det eneste man kunne høre.

Men så kom NM. Landskonkurransen i fotografi, det nærmeste du kommer til NM i fotografi. Og stille før stormen fikk sin myte bekreftet. Fotolærere proklamerer høylytt og oppfordrer samtlige til å plukke ut bilder som skal sendes inn, og dem som ikke vil være med, forsøker dem å overtale etter beste evne.

Fotomennesker sitter spente og stolte, jøss NM i fotografi kan man lese i blikkene. Mennesker velger ut bilder med omhu, sitter timesvis i studio for å printe og perfeksjonere bildene sine. Dem fleste med stor stolthet og så bra presisjon dem bare kan. Torsi, Jonvi og Mykingen bruker omtrent et døgn på å montere klassens stolte øyeblikk på kapaplater til masse kroner, med stor stolthet også dem.

Dagen for innsending kommer, og klassen møter opp utrolig stolte og forventningsfulle. Så kommer sekundene som gir meg hakeslep. Jørn stiller seg opp foran klassen. "De jeg nå skriver opp på tavlen skal få sende inn bilder til konkurransen". Seks av atten navn blir skrevet opp. Noen er forundret. Andre er likegyldige. Engmark blir vekket til liv av en av de store tingene jeg bare absolutt hater - utrettferdighet! Forskjellsbehandling.

Noen timer før innsendingsfristen får vi denne beskjeden, mens Jørn suser ut døren og gir oss en oppgave å jobbe med. Inni meg kjennes det som om en vulkan har hatt utbrudd. Jeg har ingen mulighet til å gjøre jobben vi blir satt til, sinnet koker fullstendig over. Vi får beskjed i siste liten at alle andre kan få delta i konkurransen om vi betaler 800 kr selv.

Jeg klikker! Makan til forskjellsbehandling. Vi har alle betalt samme prisen for å gå på denne skolen, og nå får bare noen spesiellt utvalgte lov til å levere bilder. For de heldige som får hederlig omtale vanker det bilder på utstilling, det vanker plass i en bok som blir trykket som "alle" i fotonorge mottar. Bildene blir også liggende på hedersplass på nettsidene til fotografforbundet. Reklameplass for titusenvis av kroner for oss studenter!

Norges Kreative Fagskole er lagt opp slik at man skal ta to års utdannelse, for så å gå i jobb. Nå skal riktignok de fleste gå videre på en bachelor, men etter skolens prinsipper skal man møte arbeidslivet nå om noen måneder. Det arbeidslivet vi møter er i veldig stor grad dem som legger merke til hvem som har fått premiert hva i slike konkurransen. Med andre ord enorme muligheter.

Jeg sitter i timen og ser rundt meg i sinne. De som har fått valgt ut bilder virker å halvveis skamme seg for å bli forskjellsbehandlet. En virker småprovosert, mens noen uttaler seg høylytt på facebook hva de mener om prosessen. Det mest sjokkerende er dog antallet likegyldige ansikter. Tanker slår meg, er dem uvitende om mulighetene, eller er dem totalt uengasjerte i foto?

Jeg vil ikke gi opp. Jeg har penger på konto, printene er i boks og montert, og det er enda tid igjen. Om ikke kan jeg "trøste" meg med at printene kommer til å dekorere skolen. Det blir litt mager trøst for meg.

Registreringen går tregt, printingen av labler likeså. Jørn virker litt motvillig til at jeg skal sende inn mitt verk, han mener å ha full kontroll som både jury og dommer i denne saken. Han har til og med vist bildene til noen grafiske lærere, så her vanker det utrolig høy kompetanse. Jeg ser rundt i rommet med sarkastiske tanker.

Tanken slår meg, skal jeg gjøre printene opp igjen? Jørn har valgt ut fire bilder. Etter hans uttalelser må det være noe sært med bildene, godt håndtverk blir aldri premiert i slike konkurranser. Jeg stoler på Jørn, for dette bør han kunne. Jeg har mest lytt til å sende inn mine kontrastfyllte motebilder, men Jørn har bare valgt ut ett av disse. Men det er dårlig tid, og det blir en usaklig miks av bilder.

I det jeg møter Jørn for å sende inn bildene har han registrert min missnøye og foreslår en samtale. Jeg grynter, en del høyere enn mine tidligere kvalte stønn. Jeg liker at jeg har blitt positiv, at jeg har registrert hvor god skoen er. Men en plass går grensen. Likestilling og rettferdighet og like villkår - DET må jeg kunne forvente.

Flere i klassen har klaget. I en time tar Jørn opp ordet og vil klarne luften. Atter en gang blir jeg sjokkert. Min sidemann skjønner ikke en gang hva det gjelder, og hva det er snakk om. Andre trekker på skuldrene og har få meninger. En med mørkt hår har noen spørsmål, men alle er feige og slår seg til ro med at overmakten har rett. Jeg får sagt noen få ord, men merker lite engasjement i klassen, og da gir jeg meg mest faen på deres vegne. Har dere noe å si? Ingenting? Ok. Faen til engasjerte mennesker tenker jeg.

Jørn forklarer og vifter litt med armene. Han har vært snill, for faktisk har bare ett bilde fra en av oss sjangsen. Han på en måte sier at dette var mest for å være snill med noen, og vi er udugelige enda. "Reis tell helvete din satans kuk" sier jeg. Men det er inni hodet mitt. Jeg orker ikke også i år dette, å være den eneste som svømmer mot strømmen. Jeg gir faen, men inni meg koker jeg. I noen måneder til, frem til skolen er ferdig skal jeg holde meg.

Konkurransen snurrer i gang. Jørns ord blir gjort til skamme, gang på gang. Å ha ett menneske som dommer og jury er visst ikke så smart likevell. Miss Pink slår til og henter inn to diplomer. Musikeren får ett diplom med muligheter for medalje. Og jeg? Jeg får også diplom med muligheter for medalje. Jeg tenker at diplomen i seg selv var lett verdt 800 kr.

Så hvorfor er jeg sur, oppgitt og forbannet? Fordi jeg turte. Jeg satset og vant. Og ikke minst - jeg hadde 800 kroner. Jeg er fornøyd med det jeg! Men hva med dem andre? Bildet som Jørn sa hadde best sjangs var langt i fra å bli premiert. Og nå tenker jeg faen til arrogant holdning. Jeg hører juryen si, gang på gang; "ikke fantastisk ide, men godt håndtverk - dette bildet må få diplom". I ekkoet hører jeg Jørns "ingen gode tekniske bilder blir premiert.

Hva med alle de menneskene i klassen som kunne fått et fett ark å legge ved CVen? Som kunne gitt dem jobb og lærlingeplasser? Nå sitter dem og får aldri vite. Noen få av oss fikk bildene bedømt seriøst av norges fremste fotomennesker. Dem fikk dem nedstemt av en manns stressarbeide. Og attpåtil så stresset at ingen fikk bestemme passepartout eller tittler på bildene sine - ja altså dem som ble sendt inn! Og hva med mine bilder?

Bidet som skolen helst ville jeg skulle sende inn, et bilde jeg hatet selv. 64 poeng. Et bilde som skolen mente var ok og som jeg elsket. 77 poeng og mulighet til medalje. Et bilde som jeg elsket som skolen var i tvil på. 62 poeng. Siste bildet valgte skolen ut blandt masse bilder som var av samme type som jeg elsket. 47 poeng!

Jeg er glad, og bryr meg ikke om konkurransen lengre. 800 kr tåler jeg. Det er urettferdigheten som plager meg. Og uvissheten til alle dem andre. Selv om dem ikke skjønner det selv. Fotoet mitt som ikke ble regnet som godt nok var det mest nest høyest fra hele skolen. Kanskje dem bør gå inn i seg selv?

Siste del av konkurransen fikk jeg ikke sett. Jeg var sur også da. Min kjære spanderte konsert med sørlands bibelpersonlighet på rart piano i Nidarosdomen (Sundfær .. før .. fær?), og jeg kunne bare irritere meg over høy diskantlyd og dårlig lyskontroll. Pokker ta som humøret kan ødelegge.

Men hva lærte jeg? Jeg lærte å bli dårligere! Jeg lærte at jeg har lært, at jeg kan om jeg vil - og at jeg skal begynne å bry meg mye mindre om hva lærerne mener om hva jeg gjør. Fuck them, dem valgte inn flerfoldige 50-poengersbilder og valgte bort mitt 77 poengersbilde - og levnet ikke kisens 78 poengbilde en sjangse heller.

Nå skal jeg gjøre hva jeg vil. For første gang driter jeg i karakteren. Hva skal jeg med en god karakter og bilder jeg selv ikke liker, og ikke ønsker å ta igjen? Da skal jeg i stede bygge en protofolie som jeg selv liker. Også skal jeg være stolt av den.

For jeg har kontroll - igjen - flærra æ ut mellom leppan med bestemt blikk. Førr arrogante jævla e d værste æ veit. Skal jeg slutte å være positiv nå da? Nei. Skal jeg slutte å være dumsnill-med-luen-i-hånden? Jepp!