Dersom man ser på resultatet i gårdagens kamp mot Kroatia er det vanskelig å være veldig positiv. Og for de som så kampen, så var det ikke vanskelig å være enig med Lars Tjernås i at Norge var tydelig ett og et halvt nummer for små. Men ser man på helheten i kampen kan man lett vri det til noe positivt.
For det første - vi presterer godt mot Kroatia i 90% av kampen. Ikke mot Island, mot Malta eller mot Færøyene, men mot et av de bedre lagene i Europa. En annen ting er at vi skaper mange gode sjangser som hadde endt i nettet dersom de norske spillerne hadde vært litt mere målvante.
Men likevel er det mest gledelige at jeg aldri har sett Norge spille bedre fotball. Neida, jeg glemmer ikke de store prestasjonene som var under Drillos glansdager, men selv om resultatene var gode, så var det skjeldent vakkert å se på. I går fikk vi se spillere som på sitt beste var på høyde med Modric og Rakitic. Vi hadde spillere som kunne holde på ballen høyt i banen, spillere som Kroatia nølte med å presse fordi de var usikre. Norge forsøker plutselig ikke lengre å vinne fotballkamper med en lang tå, men igjennom å spille god fotball.
Norge har plutselig blitt et landslag med profiler. Nyland har etablert seg som førstekeeper i en alder av 23 år. Mats Møller Dæhli er bare 20 år og har enda 6-7 år igjen til han skal være på sitt beste, men likevell er han på tur å bli en bærebjelke på landslaget. Stefan Johansen har tatt store steg det siste året og er trolig nært å bli like viktig for denne generasjonen som Kjetil Rekdal var for den forrige.
Men for et fotballhjerte er det vakreste selvfølgelig Martin Ødegaard. I sine beste øyeblikk gjør han ting som jeg tror selv Luka Modric misunner. Og det 11 år før han den typiske gullalderen. Nå var ikke Ødegaard frykelig god, men mye av skylden ligger hos medspillere som enda ikke har lært seg å bruke Norges beste verktøy på riktig måte. Langballer som ender i duellspill er ikke Martins greie, og selv ikke Messi ville blomstret under de forholdene han hadde i store deler av gårdagens kamp.
Norge har på kort tid fått et fundament som kan ta landslaget til store høyder om flere elementer kommer på plass. Legg til en Elabdellaoui på back og en Johua King uten skade på topp så er fundamentet plutselig enda bedre.
Prestasjonene mot Kroatia avslører Norge på to områder. Det første er det som fører til mål i mot gang på gang - når Kroatia skrur på etterbrenneren så holder ikke Norge følge. Toppnivået til laget som helhet er enda ikke godt nok til å demme opp for de virkelig gode prestasjonene. Noe som igjen leder meg til hvor skoen trykker.
Det er fryktelig stor forskjell på ferdighetsnivået og kvaliteten innad i det norske landslaget. Fordelen en god prestasjon i fra de nevnte profilene ville gitt, utjevnes i neste trekk av middelmådige prestasjoner fra lagkameratene. Når en genial pasning fra Ødegaard gir Tettey den ekstra meteren som trengs i internasjonal toppfotball, utjevnes gjerne fordelen av et dårlig mottak.
Et Norge som skal hevde seg i et EM eller et VM kan ikke ha en Forren med litt for dårlig fart, en Tettey som ikke kan bidra særlig med ball eller en Elyounnoussi som bommer på straffe. Men dersom spillerne rundt profilene går opp et nivå, så kan fort det norske landslaget bli spennende å følge i fremtiden.
