Om en måned vender jeg nesen nordover i retning Bodø for å være fotolærer for et par dager. Sammen med blandt andre Sirkus Eliassen skal jeg være med å bidra på et arrangement som er rettet mot nyskjerrige ungdommer. Det blir fint å kunne forsøke å lære bort noen av de tingene jeg selv har lært de siste årene. Foto er tross alt en fantastisk interesse å ha.
I den anledning gjør jeg meg noen tanker om hva som skal til for å bli en god fotograf. Selv er jeg jo bare midt inne i denne reisen, men etter å ha brukt store deler av livet på en fotballbane har jeg plukket opp en livserfaring som er nyttig å ha med på veien.
Min tidligere fotolærer Jørn Adde har servert mange gullkorn som kan summere opp hele kapitler. Mange har lagt seg på minnet og ett av dem er "Det finnes ingen gode late fotografer". Og slik er det, de fotografene som lykkes nå om dagen er rett og slett notorisk hardtarbeidene skapende figurer.
Og det er slettes ikke ulikt fotball. Dem som står den ekstra timen igjen på treningsfeltet er dem som blir gode. Og som i fotball er det også alltid dem med talent - men uten innsats blir fordelen talentet gir fort spist opp. Og dersom du selv ikke orker å trene, så er det alltid noen der ute som er like flinke som deg selv - bare at dem er mer sultne på å nå frem.
Det handler også om å kunne være riktig personlighet for det man skal gjøre. En fotograf må kunne skape, ofte under press. En fotballspiller må kunne prestere, stort sett alltid under press. Det er rett og slett som i så mange andre ting her i livet; den som orker mest, ofrer mest og trener mest er den som vil nå lengst.
Her i London og på vår skole er tingene litt annerledes. Studentene ved "Art" tror at å gå på gallerier, for så å sitte på Cafè og drikke fresh rødvin er hva som gjør dem til skapende kreative mennesker. Kreativitet må riktignok næres, men viktigst er treningen for å utvikle og pushe seg selv stadig videre. Trene, trene og atter trene!
Mange tenker på de store kunstnerne og forfatterne som tilbragte dagene ved en Cafè med et glass rødvin i hånden. Men glemmer dem da at samme personen kunne bruke hele natten i skinnet fra et stearinlys for å tilfredsstille arbeidstørsten sin. Tørsten etter å skape! Glemmer dem da at enkelte av kunstnerne ga ut enorme verk selv om dem døde i ung alder? Det ville dem neppe ha rukket dersom livet deres bestod av Cafèlivet og fylla.
Hva er det egenlig som skiller positivtet, fremsnakking og falske smil fra det å være apatisk? Man må tørre å være kritisk til både andres og eget arbeide dersom man ønsker at verden skal bevege seg videre. Dersom terningen består av fire øyne på alle sider, da er verdien av den borte. I den virkelige verden kommer kritikken, men forskjellen er at den som oftest aldri kommer deg for øre.
Hverdagen etter studiene kommer alltid, selv om det enkelte ganger virker enklere å skyve den forann seg og tenke at Lånekassen bare er en rik onkel. Studiene er dog en dag over, og da kommer hverdagen snikende hvor Lånekassen blir en like kjær venn som Lindorff. Ikke bare må man skyve tusenlapper til Lånekassen, man skal betale husleie, forsikringer og for de heldige - mat!
Og for dem som jobbet mest blir det kanskje penger til overs til et glass god rødvin?
lørdag 29. oktober 2011
søndag 23. oktober 2011
Mens man står stille
Her i London er det meste blitt et hverdagsliv, ja i langt større grad enn hva jeg hadde trodd. Selv om man aldri slutter å oppleve nye ting i London, så føles det som man allerede har temmet hverdagen. Europas største kjøpesenter som nabo og en enorm underground som hverdag føles slettes ikke stort lengre.
Sist helg var jeg hjemme en tur i Norge. Anja Basma tipset meg plutselig om at Erik Almås skulle ha foredrag i Trondheim, og dermed tok det ikke lange tiden før flybilettene var bestillt. Etterhvert fant jeg også ut at det skulle være foredrag også med Simon Cederquist, Oliviero Toscani, Claire Rosen og Malik Nejmi. Kjøpte faktisk billett til samtlige utenom sistnevnte, som i grunn var en ren dokumentarfotograf.
Foredragene var utmerket! Tror jeg fikk mere ut av den ene dagen, enn hva jeg kommer til å gjøre på hele skoleåret her i London. Selv om det ikke er helsvart - Martin Parr kommer for å holde foredrag om ikke så lenge her! Men i Trondheim viste Almås sine enestående kunnskaper, Rosen var internarsjonal tross at hun bare har vært fotograf i 2 år og Toscani var noe for seg selv. En komplett madman og 100% italiener, som pratet lite om foto og mye om livet. Men fremdeles var det MYE interessant som kom ut av munnen hans.
Min favoritt? "If someone say they are a art photographer, they have not understood photography. Because every photo created is art!" Dette kom ut av en gal halvropende italiener på snart 70 år som mobbet AD'er.
Det ble også tid til litt praktisk i Norge. Er såpass heldig at det stort sett er jobb å få på gamlejobben min, så det ble lastebilkjøring hele Fredag, samt at det ble en tur til Mo rett etter foredragene på Søndag. Utrolig kjekt (og nødvendig) at jeg fikk tjent inn utgiftene på Trondheimsturen. Og en stor takk til Richard som stillte med gjesteseng til meg!
Så en trist nyhet; katten "vår" i London er missing. I stede drev en rev og spiste maten dens en dag. Så sjangsen er at vår katt med verdens mest forsiktige mjau endte som forrett for mikkel. Det er surt, og jeg går en tur i bakgården et par ganger om dagen for å se om den dukker opp igjen helt plutselig. Men det håpet er nok uke. Joda, jeg er litt emosjonell.
London tar litt livet av meg som fotograf. Det er et forferdelig problem. Har alltid blitt fortalt at London var midt i smørøyet for en fotograf, men det fungerer bare ikke for meg. Selv som student er hverdagen her krevende, rett og slett fordi London har en tendens til å stjele mye oppmerksomhet og energi.
Det er litt vanskelig å forklare. London er stort, med masse mennesker, gallerier, museumer og man bombarderes konstant med inntrykk. Hjernen får bare tid til å absorbere noe, i stede blir bare alt en arkiveringsprosess. Hjernen blir en slags stabel av post it som alltid skal sorteres.
Mens de andre nordboerene har blitt slukt inn i kunst-tematikken og følger oppskriften til en skole ingen mener passer dem, så får jeg bare stadig større behov for å distansere meg. Mot slutten av mine to år på NKF fant jeg en stil jeg likte, og som jeg ville videreutvikle. Nå kastes jeg bare atter i mellom veggene og det blir hverken himmel eller hav. Kameraet mitt har jeg ikke rørt siden jeg reiste hit. Skolen blir kunst, og plutselig ble foto en hobby jeg ikke fikk tid til. Jeg skal komme meg igjennom det, men jeg må bare løsrive meg litt fra den skolen altså.
Jeg har funnet meg til rette i London, men jeg kjenner ikke noe behov for å være her noe lengre enn det jeg må. Hele denne London / New York etc greia blir litt sånn sex og singeliv greie. Funker fint til å se folk og shoppe i butikkene, alltid dra på nye plasser å spise og bare være storbymenneske. Men jeg syntes alt det andre mangler.
Når jeg var hjemme i Norge så kom ideene strømmende. Jeg så locations og muligheter. Her ser jeg bare stress og rot. Hele tiden mens jeg har vært i England har ideprosessen min vært helt låst, mens alt løste seg i Norge. Jeg tror bare ikke jeg duger til en så stor by som dette. Jeg savner andre inntrykk enn trafikk, gallerier og murbygninger!
Hjemme i Bodø er det blitt kaldt og grått nå tenker jeg. Og folk får barn som bare det. Helt sprøtt for meg, jeg er 31 år gammel og føler ikke noen steder at planene mine fremover er forenelig med å ha unger. Da er det så sprøtt å oppleve at Magne, Marius, Øyvind, Thomas .. ja stort sett alle får småttiser - og de er mange år yngre enn meg.
Livet som jobbende fotograf nærmer seg dag for dag, samtidig som det blir flere spørsmål og færre svar. Om noen måneder dumper det ned regninger fra Lånekassen på mange tusen hver tredje måned. Da må pengene inn, jeg må bo en plass og jeg må definitivt jobbe med foto jeg både liker og tjener penger på.
Sist helg var jeg hjemme en tur i Norge. Anja Basma tipset meg plutselig om at Erik Almås skulle ha foredrag i Trondheim, og dermed tok det ikke lange tiden før flybilettene var bestillt. Etterhvert fant jeg også ut at det skulle være foredrag også med Simon Cederquist, Oliviero Toscani, Claire Rosen og Malik Nejmi. Kjøpte faktisk billett til samtlige utenom sistnevnte, som i grunn var en ren dokumentarfotograf.
Foredragene var utmerket! Tror jeg fikk mere ut av den ene dagen, enn hva jeg kommer til å gjøre på hele skoleåret her i London. Selv om det ikke er helsvart - Martin Parr kommer for å holde foredrag om ikke så lenge her! Men i Trondheim viste Almås sine enestående kunnskaper, Rosen var internarsjonal tross at hun bare har vært fotograf i 2 år og Toscani var noe for seg selv. En komplett madman og 100% italiener, som pratet lite om foto og mye om livet. Men fremdeles var det MYE interessant som kom ut av munnen hans.
Min favoritt? "If someone say they are a art photographer, they have not understood photography. Because every photo created is art!" Dette kom ut av en gal halvropende italiener på snart 70 år som mobbet AD'er.
Det ble også tid til litt praktisk i Norge. Er såpass heldig at det stort sett er jobb å få på gamlejobben min, så det ble lastebilkjøring hele Fredag, samt at det ble en tur til Mo rett etter foredragene på Søndag. Utrolig kjekt (og nødvendig) at jeg fikk tjent inn utgiftene på Trondheimsturen. Og en stor takk til Richard som stillte med gjesteseng til meg!
Så en trist nyhet; katten "vår" i London er missing. I stede drev en rev og spiste maten dens en dag. Så sjangsen er at vår katt med verdens mest forsiktige mjau endte som forrett for mikkel. Det er surt, og jeg går en tur i bakgården et par ganger om dagen for å se om den dukker opp igjen helt plutselig. Men det håpet er nok uke. Joda, jeg er litt emosjonell.
London tar litt livet av meg som fotograf. Det er et forferdelig problem. Har alltid blitt fortalt at London var midt i smørøyet for en fotograf, men det fungerer bare ikke for meg. Selv som student er hverdagen her krevende, rett og slett fordi London har en tendens til å stjele mye oppmerksomhet og energi.
Det er litt vanskelig å forklare. London er stort, med masse mennesker, gallerier, museumer og man bombarderes konstant med inntrykk. Hjernen får bare tid til å absorbere noe, i stede blir bare alt en arkiveringsprosess. Hjernen blir en slags stabel av post it som alltid skal sorteres.
Mens de andre nordboerene har blitt slukt inn i kunst-tematikken og følger oppskriften til en skole ingen mener passer dem, så får jeg bare stadig større behov for å distansere meg. Mot slutten av mine to år på NKF fant jeg en stil jeg likte, og som jeg ville videreutvikle. Nå kastes jeg bare atter i mellom veggene og det blir hverken himmel eller hav. Kameraet mitt har jeg ikke rørt siden jeg reiste hit. Skolen blir kunst, og plutselig ble foto en hobby jeg ikke fikk tid til. Jeg skal komme meg igjennom det, men jeg må bare løsrive meg litt fra den skolen altså.
Jeg har funnet meg til rette i London, men jeg kjenner ikke noe behov for å være her noe lengre enn det jeg må. Hele denne London / New York etc greia blir litt sånn sex og singeliv greie. Funker fint til å se folk og shoppe i butikkene, alltid dra på nye plasser å spise og bare være storbymenneske. Men jeg syntes alt det andre mangler.
Når jeg var hjemme i Norge så kom ideene strømmende. Jeg så locations og muligheter. Her ser jeg bare stress og rot. Hele tiden mens jeg har vært i England har ideprosessen min vært helt låst, mens alt løste seg i Norge. Jeg tror bare ikke jeg duger til en så stor by som dette. Jeg savner andre inntrykk enn trafikk, gallerier og murbygninger!
Hjemme i Bodø er det blitt kaldt og grått nå tenker jeg. Og folk får barn som bare det. Helt sprøtt for meg, jeg er 31 år gammel og føler ikke noen steder at planene mine fremover er forenelig med å ha unger. Da er det så sprøtt å oppleve at Magne, Marius, Øyvind, Thomas .. ja stort sett alle får småttiser - og de er mange år yngre enn meg.
Livet som jobbende fotograf nærmer seg dag for dag, samtidig som det blir flere spørsmål og færre svar. Om noen måneder dumper det ned regninger fra Lånekassen på mange tusen hver tredje måned. Da må pengene inn, jeg må bo en plass og jeg må definitivt jobbe med foto jeg både liker og tjener penger på.
tirsdag 11. oktober 2011
It's just better
Londonlivet er på alle måter blitt virkelighet. I dag var mannen i fra Sky og skrudde parabol på veggen og ga innstrukser om hvordan vi skulle betjene vår nye boks med opptak og flust av TV kanaler. Etter noen dager hvor USBen har gått varm med Simpsons og Top Gear sesonger var det godt med en TV-hverdag.
Skolen har også fått sluppet clutchen og ruller nå videre. Det har gått en uke pluss en dag på skolen, så dermed er vi enda i intro-mode. Det har stort sett vært omvisninger og selvsagte utsagn hele veien. Men hva er det man sier; alle skal få?
Regner med de fleste som leser dette også har lest deler av bloggen min i fra Australia, og hvor miserabelt en skolegang kan fortone seg. Mitt inntrykk av kombinasjonen surf & puff har på ingen måte endret seg. Latsaabene down under må bare fortsette å ligge på stranden i sanden for min del.
I London er ikke alt bedre, det skal være bombesikkert. Maclaber i London; bomberom-innspirerte lokaler med Wifi som når til nærmeste luftekanal. Maclaber i Townsville; Gigantiske state-of-the-art rom med alt tenkelig utstyr. Studios i London; heimkunnskapsrommet fra barneskolen blandet med tegning, form og farge rommet. Studios i Townsville; nye flotte blitser, selv om kunnskapene på dem blitsene var fra før skolen ble bygd. Til og med skolen i London ser ut som noe nazistene konstruerte i 1940 sammenlignet med hvordan ting ser ut i Townsville.
Ikke er ting særlig foto-rettet heller. Det er veldig tegning, form og farge-følelse over hele studiet. Det finnes utrolig bra mørkeromsutstyr på skolen (MYE), men stort sett dominerer keramikk og skulpturer landskapet. Vi blir også alle kastet i en pose og ristet hardt, slik at keramiske tomflasker får blande seg med fotografisk lys.
Organiseringen på skolen kan nok best beskrives som interessant. Samtlige på skolen er sjokkert over hvor mange Norske elever det er, vi er ikke skikkelig registrert noen plass og må i enigen notere oss på ekstralister for å få en følelse av tilhørlighet. Vi blir kastet rundt fra gruppe til gruppe, og halve dagen er satt av til øvelsen "double face palm".
Men vet dere hva? Det gjør faktisk ikke så mye. Skolen er utrolig lutter øre, og forsøker virkelig å tilpasse seg tilbakemeldingene umiddelbart (i motsetning til andre land). Som en del av en mail til en rådgiver gav jeg uttrykk for at den norske "gjengen" (vi er vel faktisk rundt 10 stykker) var forvirret og sjokkert.
Lærere fortalte oss at dersom vi gjorde kommersielle oppgaver kom det til å være en karakter verdig såvidt over stryk. Organiseringen var som sagt problematisk. Rådgiveren som reiste rundt i Norge hadde lovet ting som ikke ble gjennomført.
Men hva gjør skolen? Dem samler de norske og elevene som har overført fra en annen skole og har et åpent møte. Som vanlig blir jeg den som legger hodet på blokka, men denne gangen blir jeg litt overrasket. Skolen hører på absolutt alt vi har og si. Dem rydder opp og avklarer de største begymringene umiddelbart, og gir oss definitivt troen på at dem skal få tatt tak i de mindre tingene også, etterhvert som vi kommer på plass i systemet. Og vips, så var det plutselig greit å gå på skolen likevell!
Også er jo dette London også. Jeg hater jo som kjent London, men vi blir utrolig kjapt inkludert blandt menneskene i byen. Vi knytter hele gjengen allerede kontakter med andre fotografer, modeller og stylister. Og når man stammer fra landet på andre siden av fjorden, så er det ingen tvil om at det har sine fordeler å ha kjenninger i London. Det er tross alt et og annet oppdrag som bestilles her.
Elevene er ofte skrullete - men også langt eldre og mere modne enn hva tilfellet i forbryterstaten var. Selv om det er varierende nivå (spesiellt på foto), så er definitivt alle seriøse på det dem gjør. Men her er også fokuset mere på å finne seg selv, enn å bli bedre rent fagmessig. Litt tull syntes jeg, finne seg selv gjør man på en øde øy i Lofoten sammen med andre tjalltroll.
Og når man bor i England er det nært det meste. Til helgen er det nært Trondheim. En billig flytur og vips - jeg skal på foredrag med Toscani og Almås! Og innenfor noen minutters reise ligger en ekstrem samling av gallerier - og det er for tiden også fotomåned i London med mengder av utstillinger. Her er det impulser!
Nå kan definitivt jeg ikke alt om fotostudier i utlandet - spesiellt ikke i alle utland. Men i den store verden kan det virke som om man utdanner seg i to ting innen foto; kunst eller journalistikk. Valget er altså i mellom å finne seg selv, eller finne andre?
Følelsen min er at Norge som tidligere hadde rykte på seg for å ha ubrukelig utdanning, på de siste årene har tatt kvantesprang og nå er blandt teten på å utdanne fotografer med høy kvalitet som kan levere resultater. I utlandet virker det greit å ofre kvalitet for å forgude ideprosessen. Fint og flott det, men i 2011 tror jeg man bør ha kvalitet i alt man gjør - selv om ideen er god.
Dersom det er noen NKFere som leser denne bloggen, så kan dere takke skolen for hva dem har gjort. Vi har rett og slett fått en jævla solid utdanning! Derfor er også fallhøyden stor når vi kommer ut til en annen skole hvor kravene er slappe. Da må man stille krav til seg selv.
For dem som for tiden studerer foto ved NKF ber jeg dere tenke dere om før dere går til skrittet å ta en bachelor. Hvorfor vil dere det? Ha motivet klart! Tenker dere kortsiktig er det langt bedre å være assistent hos en god fotograf, eller begynne og jobbe dersom dere har muligheten. Jeg gjør en bachelor fordi jeg tenker langsiktig; kanskje vil jeg en dag undervise i foto? Kanskje kommer dagen der dem uten en bachelor står i veikanten og plukker avfall? Gudene vet at det har skjedd i en del andre yrker før.
Så dersom dere drar til Australia for å slikke sol. Eller til London for å knytte kontakter med mennesker fra hele verden. Helt kanon, for det er faktisk viktig å gjøre hva man vil uansett. Men tenk også på at dersom man slutter å trene på noe et helt år, så blir man ikke like god som man var - man blir langt dårligere. Ta alt med i beregningen.
Selv syntes jeg det er surt at det ikke finnes en bachelor for dem som er reklameorientert som meg. Jeg vil på innsiden av hodene til forbrukerene før jeg tar bildene mine. Impact, fargelære, øyet trekkes mot det lyse punktet, konnotativt, denonativt og alle andre triks som hjelper meg å ta de bildene jeg selv digger. Tross alt har PR og reklame interessert meg hele livet, jeg bytter aldri kanal når reklamen kommer.
Nå har jeg et helt skoleår på meg til å gjøre en eneste oppgave, og jeg vet ikke helt hva det skal bli. Min styrke er mennesker, noe som førte meg til portett ved forrige eksamen. I en jungel av reklame og mote håper jeg å virkelig kunne finne motefotografen i meg selv i løped av det neste året. Det er bare å jobbe steinhardt, det.
Skolen har også fått sluppet clutchen og ruller nå videre. Det har gått en uke pluss en dag på skolen, så dermed er vi enda i intro-mode. Det har stort sett vært omvisninger og selvsagte utsagn hele veien. Men hva er det man sier; alle skal få?
Regner med de fleste som leser dette også har lest deler av bloggen min i fra Australia, og hvor miserabelt en skolegang kan fortone seg. Mitt inntrykk av kombinasjonen surf & puff har på ingen måte endret seg. Latsaabene down under må bare fortsette å ligge på stranden i sanden for min del.
I London er ikke alt bedre, det skal være bombesikkert. Maclaber i London; bomberom-innspirerte lokaler med Wifi som når til nærmeste luftekanal. Maclaber i Townsville; Gigantiske state-of-the-art rom med alt tenkelig utstyr. Studios i London; heimkunnskapsrommet fra barneskolen blandet med tegning, form og farge rommet. Studios i Townsville; nye flotte blitser, selv om kunnskapene på dem blitsene var fra før skolen ble bygd. Til og med skolen i London ser ut som noe nazistene konstruerte i 1940 sammenlignet med hvordan ting ser ut i Townsville.
Ikke er ting særlig foto-rettet heller. Det er veldig tegning, form og farge-følelse over hele studiet. Det finnes utrolig bra mørkeromsutstyr på skolen (MYE), men stort sett dominerer keramikk og skulpturer landskapet. Vi blir også alle kastet i en pose og ristet hardt, slik at keramiske tomflasker får blande seg med fotografisk lys.
Organiseringen på skolen kan nok best beskrives som interessant. Samtlige på skolen er sjokkert over hvor mange Norske elever det er, vi er ikke skikkelig registrert noen plass og må i enigen notere oss på ekstralister for å få en følelse av tilhørlighet. Vi blir kastet rundt fra gruppe til gruppe, og halve dagen er satt av til øvelsen "double face palm".
Men vet dere hva? Det gjør faktisk ikke så mye. Skolen er utrolig lutter øre, og forsøker virkelig å tilpasse seg tilbakemeldingene umiddelbart (i motsetning til andre land). Som en del av en mail til en rådgiver gav jeg uttrykk for at den norske "gjengen" (vi er vel faktisk rundt 10 stykker) var forvirret og sjokkert.
Lærere fortalte oss at dersom vi gjorde kommersielle oppgaver kom det til å være en karakter verdig såvidt over stryk. Organiseringen var som sagt problematisk. Rådgiveren som reiste rundt i Norge hadde lovet ting som ikke ble gjennomført.
Men hva gjør skolen? Dem samler de norske og elevene som har overført fra en annen skole og har et åpent møte. Som vanlig blir jeg den som legger hodet på blokka, men denne gangen blir jeg litt overrasket. Skolen hører på absolutt alt vi har og si. Dem rydder opp og avklarer de største begymringene umiddelbart, og gir oss definitivt troen på at dem skal få tatt tak i de mindre tingene også, etterhvert som vi kommer på plass i systemet. Og vips, så var det plutselig greit å gå på skolen likevell!
Også er jo dette London også. Jeg hater jo som kjent London, men vi blir utrolig kjapt inkludert blandt menneskene i byen. Vi knytter hele gjengen allerede kontakter med andre fotografer, modeller og stylister. Og når man stammer fra landet på andre siden av fjorden, så er det ingen tvil om at det har sine fordeler å ha kjenninger i London. Det er tross alt et og annet oppdrag som bestilles her.
Elevene er ofte skrullete - men også langt eldre og mere modne enn hva tilfellet i forbryterstaten var. Selv om det er varierende nivå (spesiellt på foto), så er definitivt alle seriøse på det dem gjør. Men her er også fokuset mere på å finne seg selv, enn å bli bedre rent fagmessig. Litt tull syntes jeg, finne seg selv gjør man på en øde øy i Lofoten sammen med andre tjalltroll.
Og når man bor i England er det nært det meste. Til helgen er det nært Trondheim. En billig flytur og vips - jeg skal på foredrag med Toscani og Almås! Og innenfor noen minutters reise ligger en ekstrem samling av gallerier - og det er for tiden også fotomåned i London med mengder av utstillinger. Her er det impulser!
Nå kan definitivt jeg ikke alt om fotostudier i utlandet - spesiellt ikke i alle utland. Men i den store verden kan det virke som om man utdanner seg i to ting innen foto; kunst eller journalistikk. Valget er altså i mellom å finne seg selv, eller finne andre?
Følelsen min er at Norge som tidligere hadde rykte på seg for å ha ubrukelig utdanning, på de siste årene har tatt kvantesprang og nå er blandt teten på å utdanne fotografer med høy kvalitet som kan levere resultater. I utlandet virker det greit å ofre kvalitet for å forgude ideprosessen. Fint og flott det, men i 2011 tror jeg man bør ha kvalitet i alt man gjør - selv om ideen er god.
Dersom det er noen NKFere som leser denne bloggen, så kan dere takke skolen for hva dem har gjort. Vi har rett og slett fått en jævla solid utdanning! Derfor er også fallhøyden stor når vi kommer ut til en annen skole hvor kravene er slappe. Da må man stille krav til seg selv.
For dem som for tiden studerer foto ved NKF ber jeg dere tenke dere om før dere går til skrittet å ta en bachelor. Hvorfor vil dere det? Ha motivet klart! Tenker dere kortsiktig er det langt bedre å være assistent hos en god fotograf, eller begynne og jobbe dersom dere har muligheten. Jeg gjør en bachelor fordi jeg tenker langsiktig; kanskje vil jeg en dag undervise i foto? Kanskje kommer dagen der dem uten en bachelor står i veikanten og plukker avfall? Gudene vet at det har skjedd i en del andre yrker før.
Så dersom dere drar til Australia for å slikke sol. Eller til London for å knytte kontakter med mennesker fra hele verden. Helt kanon, for det er faktisk viktig å gjøre hva man vil uansett. Men tenk også på at dersom man slutter å trene på noe et helt år, så blir man ikke like god som man var - man blir langt dårligere. Ta alt med i beregningen.
Selv syntes jeg det er surt at det ikke finnes en bachelor for dem som er reklameorientert som meg. Jeg vil på innsiden av hodene til forbrukerene før jeg tar bildene mine. Impact, fargelære, øyet trekkes mot det lyse punktet, konnotativt, denonativt og alle andre triks som hjelper meg å ta de bildene jeg selv digger. Tross alt har PR og reklame interessert meg hele livet, jeg bytter aldri kanal når reklamen kommer.
Nå har jeg et helt skoleår på meg til å gjøre en eneste oppgave, og jeg vet ikke helt hva det skal bli. Min styrke er mennesker, noe som førte meg til portett ved forrige eksamen. I en jungel av reklame og mote håper jeg å virkelig kunne finne motefotografen i meg selv i løped av det neste året. Det er bare å jobbe steinhardt, det.
søndag 2. oktober 2011
London mett
På plass! Inntrykkene er blandet, dels er England akkurat som fryktet/forventet, men til dels er det også en del bra saker her. Mest må jeg si til mine London-ferierende venner som mente London kom til å bli kanonbra; jeg skjønner veldig godt hvorfor dere mener det.
Oxford Circus og generellt sett områdene i sentrum er jævlig stilige, og er i grunn som enhver storby i verden. Fullt sammenlignbart med New York, Berlin og København. Vakre og velpleide bygninger med alle mulige slags tilbud. Og det er vel og fint når man er her som turist i en langhelg med et budsjett på 3000 kroner pr dag. Men hvor i verden er vel ikke fint dersom man kan bruke ubegrenset med penger?
For dem som ikke er turister, meglere eller gründere i London så har turistlondon fint lite med virkeligheten å gjøre. Det er brunt så langt øyet kan se. Brune skittne mursteinshus stablet på rekke, slik at man gjerne går inn i feil hus. Brune gressplener. Brun rust og skrap. Det meste er brunt og kjedelig når man beveger seg bort fra den pene sentrumsfasaden.
I leilighetene er det mugg i taket, mugg ved badekarret, fire lag gulvteppe - også i trappen slik at det er mere en kulekjøringsbane enn hva det er en trapp. London er rett og slett veldig lite glamorøst for dem som bor her - det er best på postkort.
Det er mange rare neser og finurlig tannstilling. Det er rare vaner og det meste lukter fisk. Du kan være sikker på at du får en kopp te før du finner et toalett, og prisnivået på enkelte ting er så høyt at man nesten må bare le.
Men så er det også positive overraskelser; menneskene her er stort sett trivelige og hjelpsomme. Hitill har jeg blandt annet fått utdelt en bibel fra en nederlender på undergrunnen for å hjelpe meg på en ny start i livet. Været har vært ute av kontroll! 26-27 grader og sol i Oktober pleier godt i sjelen. Har lovet at dersom det fortsetter igjennom vinteren så skal jeg like London ubetinget.
Man må være forsikt med penger her nede - det er så mange fristelser som venter på deg. Men dersom man er litt smart med pengene bugner det over av tilbud som man kan se på. Fotballkamper, konserter og bare generellt sett aktiviteter i sentrum. Utenfor sentrum er det langt, langt billigere, og der kan man kose seg for halve prisen på grisekule plasser som bare folkene som bor her vet om. Og det uten at det går på bekostning av noen ting som helst - dem betaler bare ikke den type husleie som dem i sentrum gjør.
Det har blitt mye frem og tilbake i det siste i forbindelse med leilighetsjakten. Det har vært vandrehjem hvor det faktisk regnet veps fra taket, det har vært hoteller på landet og hoteller på landet med lav standard. Men de siste dagene har vært ektremt kjekke; luksusleilighet som Ingrid fant på Hostelworld.com som koster oss bare rundt 1000-lappen pr dag (delt på fire). To bad, to soverom, internett og flatskjermer. Jævlig stilig rett og slett - annbefaler denne LETT til alle som skal til London!!!
Men leilighetsjakten betalte seg til slutt. For å si det mildt; fy faen det har vært mye dritt av leiligheter man har vært på visning på. Og det er tungt for oss godt vante nordmenn å svelge realitetene på engelsk standard. Men det er slik at f.eks teppene er så seige av dritt at skoene henger igjen når man går over dem.
Men til slutt fant vi en fyr som heter Mario fordi megleren ikke orket å dukke opp. Rekkehus ca 7 km fra sentrum men med ok standard. To store soverom, ett lite til Tor Seaman, garage og en hage i bakgården hvor vi kan gjøre hva vi vil. Katt fulgte også med, men den er bare utendørs og later seg alltid.
Siden vi kom utenom megler sparte vi oss noen tusenlapper der, og leien ble ikke ille til slutt; under 4000 kr pr person pluss et par-tre hundrelapper i måneden i faste utgifter. Dermed har vi råd til å gjøre ting, og plass til å ta i mot besøk.
Skolen er i grunn et eget kapittel for seg selv, og jeg er nyskjerrig på hva jeg selv kommer til å mene om forholdene om en måned eller to. Jeg var forberedt på at skolen ikke ville være allverden, og det er ting som tyder på at den spådommen vil slå til. Det virker å være veldig kunstorientert her, på en sånn måte at foto blir bare en måte å uttrykke seg på kunstnerisk, mere enn hva fokus er på kvaliteten i fotoet.
Æsj bæsj sier nå jeg. Tror vurderingskriteriene på skolen er noe helt annet enn det som passer meg, og det jeg ønsker å være god på. Men jeg håper å kunne finne et smutthull hvor jeg kan gjøre fashion på min måte, samtidig som karakterene blir brukbare. Men så lenge jeg får papirene på at jeg er bachelor, så er det i grunn bra nok. Dessuten bor vi på den siden av London som vender mot Norge. Jeg overlever nok, men gigantbylivet med mas, tjas, køer og kjøpesenter-på-Lørdag tendenser hver dag overalt kommer jeg nok til å være mett av når våren kommer igjen.
Oxford Circus og generellt sett områdene i sentrum er jævlig stilige, og er i grunn som enhver storby i verden. Fullt sammenlignbart med New York, Berlin og København. Vakre og velpleide bygninger med alle mulige slags tilbud. Og det er vel og fint når man er her som turist i en langhelg med et budsjett på 3000 kroner pr dag. Men hvor i verden er vel ikke fint dersom man kan bruke ubegrenset med penger?
For dem som ikke er turister, meglere eller gründere i London så har turistlondon fint lite med virkeligheten å gjøre. Det er brunt så langt øyet kan se. Brune skittne mursteinshus stablet på rekke, slik at man gjerne går inn i feil hus. Brune gressplener. Brun rust og skrap. Det meste er brunt og kjedelig når man beveger seg bort fra den pene sentrumsfasaden.
I leilighetene er det mugg i taket, mugg ved badekarret, fire lag gulvteppe - også i trappen slik at det er mere en kulekjøringsbane enn hva det er en trapp. London er rett og slett veldig lite glamorøst for dem som bor her - det er best på postkort.
Det er mange rare neser og finurlig tannstilling. Det er rare vaner og det meste lukter fisk. Du kan være sikker på at du får en kopp te før du finner et toalett, og prisnivået på enkelte ting er så høyt at man nesten må bare le.
Men så er det også positive overraskelser; menneskene her er stort sett trivelige og hjelpsomme. Hitill har jeg blandt annet fått utdelt en bibel fra en nederlender på undergrunnen for å hjelpe meg på en ny start i livet. Været har vært ute av kontroll! 26-27 grader og sol i Oktober pleier godt i sjelen. Har lovet at dersom det fortsetter igjennom vinteren så skal jeg like London ubetinget.
Man må være forsikt med penger her nede - det er så mange fristelser som venter på deg. Men dersom man er litt smart med pengene bugner det over av tilbud som man kan se på. Fotballkamper, konserter og bare generellt sett aktiviteter i sentrum. Utenfor sentrum er det langt, langt billigere, og der kan man kose seg for halve prisen på grisekule plasser som bare folkene som bor her vet om. Og det uten at det går på bekostning av noen ting som helst - dem betaler bare ikke den type husleie som dem i sentrum gjør.
Det har blitt mye frem og tilbake i det siste i forbindelse med leilighetsjakten. Det har vært vandrehjem hvor det faktisk regnet veps fra taket, det har vært hoteller på landet og hoteller på landet med lav standard. Men de siste dagene har vært ektremt kjekke; luksusleilighet som Ingrid fant på Hostelworld.com som koster oss bare rundt 1000-lappen pr dag (delt på fire). To bad, to soverom, internett og flatskjermer. Jævlig stilig rett og slett - annbefaler denne LETT til alle som skal til London!!!
Men leilighetsjakten betalte seg til slutt. For å si det mildt; fy faen det har vært mye dritt av leiligheter man har vært på visning på. Og det er tungt for oss godt vante nordmenn å svelge realitetene på engelsk standard. Men det er slik at f.eks teppene er så seige av dritt at skoene henger igjen når man går over dem.
Men til slutt fant vi en fyr som heter Mario fordi megleren ikke orket å dukke opp. Rekkehus ca 7 km fra sentrum men med ok standard. To store soverom, ett lite til Tor Seaman, garage og en hage i bakgården hvor vi kan gjøre hva vi vil. Katt fulgte også med, men den er bare utendørs og later seg alltid.
Siden vi kom utenom megler sparte vi oss noen tusenlapper der, og leien ble ikke ille til slutt; under 4000 kr pr person pluss et par-tre hundrelapper i måneden i faste utgifter. Dermed har vi råd til å gjøre ting, og plass til å ta i mot besøk.
Skolen er i grunn et eget kapittel for seg selv, og jeg er nyskjerrig på hva jeg selv kommer til å mene om forholdene om en måned eller to. Jeg var forberedt på at skolen ikke ville være allverden, og det er ting som tyder på at den spådommen vil slå til. Det virker å være veldig kunstorientert her, på en sånn måte at foto blir bare en måte å uttrykke seg på kunstnerisk, mere enn hva fokus er på kvaliteten i fotoet.
Æsj bæsj sier nå jeg. Tror vurderingskriteriene på skolen er noe helt annet enn det som passer meg, og det jeg ønsker å være god på. Men jeg håper å kunne finne et smutthull hvor jeg kan gjøre fashion på min måte, samtidig som karakterene blir brukbare. Men så lenge jeg får papirene på at jeg er bachelor, så er det i grunn bra nok. Dessuten bor vi på den siden av London som vender mot Norge. Jeg overlever nok, men gigantbylivet med mas, tjas, køer og kjøpesenter-på-Lørdag tendenser hver dag overalt kommer jeg nok til å være mett av når våren kommer igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)