Når jeg kommer hjem tre år senere og oppdager hvordan årene har tatt sine biter av mine gode minner er det på grensen til deprimerende. Man møter folk som plutselig er blitt kjempegamle på tre år, man møter dem som plutselig ikke har hår lengre og de søte jentene i fra videregående er plutselig blitt godt voksne familiemennesker.
Jeg vil nok alltid være 22 år i mitt sinn. Det er mange som sier det, men jeg syntes ikke det er noe særlig sjarm i å bli voksen. Og da er det skremmende å se på andre som blir voksen. I min verden er det som om mange av de jeg kjenner svinner bort forann øynene mine. Alt det som før var en del av en variert og hærlig gal hverdag er plutselig kun blitt til historier man skal prate om når man blir eldre.
Alle de hærlig gale menneskene er blitt til bekymrede familiemennesker. Mine venners foreldre som var aktive mennesker er blitt til pensjonister de aller fleste av dem. Kjeledyrene til familiene man vokste opp sammen med har vært borte i mange år. Det er fryktelig rart for meg som er glad i det som var.
Ungdomstiden er det beste som finns. Å kunne hoppe i bilen, fylle tanken og stikke over på ralltur til Sverige. Å ringe 10 kompiser klokken 11 om kvelden midt på sommeren, og stikke ut å grille, spille fotball eller bade. Alle hadde dager som bare stod å ventet på å bli fylt med nye opplevelser og erfaringer. Det spontane hærlige!
Og det er så rart å savne personer som enda er der, men ikke. Voksenlivet har innhentet dem, og alle de små "legendene" er bare blitt til historier nå. Og vi er såvidt passert 30 år. Så rart.
Det er mulig jeg er gal, i så fall er jeg glad for å være gal, men jeg elsker stadig tanken på å kunne fylle tanken og dra på ralltur til Sverige. Gjøre gale enkle ting. Grille på Mjelle. Whatever. Det er herlig å aldri bli voksen ... selv om alle dere andre sikkert har skjønt noe jeg ikke har.
Få mest mulig ut av i dag, hvem vet om du er i morgen!
