Fremsnakking. Positivitet. Optimisme. Moterikige begrep for dem som ønsker å være en del av et velfungerende samfunn. Med disse våpene kan man lage vin av vann, gull av gråstein og rom kan bygges på en dag. Nå for tiden kjører Bodø NU en slags positivtetskampanje hvor alle øser ut sine positive blikk på byen, National Geographic kårer byen til en av de beste å reise til - og mens ballen ruller melder Koch seg på løpet og mener glasshuset er en trivelig plass å oppholde seg på.
Joda, alt dette er jo faktisk bra, men jeg savner realismen bak det hele. Tro kan flytte fjell sies det, men troen i seg selv er lite verdt uten handling. Er vi blitt for flinke til å feie utfordringene under teppet for så å håpe at ingen kjenner stanken etterhvert som tiden går. Og er alle disse pro-begrepene blitt så påtatte og forventet at meningen snart forsvinner? Blir det like selvfølgelig og meningsløst som "mvh" i bunnen av eposten? Rett og slett bare tomprat?
Hva er det jeg tenker på? Vel for eksempel når Koch mener glasshuset er en fin plass å besøke, da reagerer jeg. Jeg går hver dag igjennom glasshuset på tur hjem fra jobb, en ett-minutterstur en gang om dagen. Enten er jeg ekstremt uheldig med timingen, eller så er det mye tull glasshuset. Mennesker som raver rundt med rus klår på andre, politiet som stopper butikktyver, lørdags-gother som krangler høylytt, benker med alkoholiserte borgere fra hvor det renner en elv av urin nedover glasshuset. Da hjelper det ikke hvor mye du fremsnakker, det løser ikke problemet. Da ser det faktisk bare dumt ut.
Også tenker jeg på når Ole Marius Røsten fremsnakker handelsstanden i sentrum. En fin fyr som jeg stort sett er helt enig med, men å flykte fra parkeringsproblematikken i sentrum er å stikket hodet i sanden. Fremsnakkingen må/bør serveres sammen med løsningsforslag på dagens utfordringer. Bodø er en by med sur vind og lave temperaturer, nærmest året rundt. Bussen er for veldig mange ikke et fullgodt alternativ, og sannheten er at de fleste av oss kunne tenkt seg å parkere maks to meter i fra butikken vi skal handle i. Når man løper rundt i sentrum for å handle og konstant må myse på klokken for å sikre seg mot parkeringsboten, så føles det - etter å ha opplevd City Nord - veldig 80-talls ut. Fint å sammenligne oss med europeiske storbyer - men ikke alltid.
Minst av alt skjønner jeg meg på Rune Nilsen. Hans positivtet er utrolig god, og for meg som ser byen gjennom litt samme briller som Rune, så syntes jeg det var givende lesing. Men jeg frykter at dem som ikke allerede er en del av kulturlivet her i byen vil se på det som typisk kulturvrøvl - som for den jevne dresskledde tallknuseren muligens kan forveksles med fylleprat. Kulturen sammenlignes med et aksjefond og jeg bare ser for meg hvordan de høye herrer rister på hodet mens de bestiller ett dusin ingeniører ekstra.
For ordens skyld; jeg er er enig med både Røsten, Nilsen - ja men kanskje ikke Koch. Bodø er en rullende snøball som bare vokser og vokser. Men bak positiviteten må det stå masse mennesker med ermene brettet opp klare til kamp, som for eksempel Linda Dokmo (Bodø i Vinden). Med galleri i sentrum så er jeg selvfølgelig opptatt av både kunst/kultur og utviklingen av Bodø sentrum, og jeg mener utviklingen bør skje på premissene til de man forsøker å nå. Server kunst og kultur på sengen til de som mangler det, ikke la det alltid skje i "skumle" avlukker som Bodø Kunstforening, Sinus eller Dama Di.
For Bodø sentrum må vi starte gjenopplivingen for alvor. En av de få tingene jeg er enig med Neiden om er at vi trenger folk i sentrum - folk er nøkkelen. Men igjen la det skje på deres premisser og dersom kundene sier parkeringen er et problem (noe kommentarfeltet hos AN flommer over av), så kan ikke politikerene sitte på toppen og mene at de har forstått noe ingen andre gjør. Folkene trenger ikke forstå det, dem blinker i stede inn til venstre når dem passerer Bodø elv - problemet løst for dem. Til syvende og sist er det du og jeg som styrer denne byen i form av valget hvert fjerde år. Nå har Høyre tatt over styringen, hører dem ikke på opinionen, så er det fort gjort å bytte dem ut om tre år.
Sentrum er i forandring. Koch har tapt kampen mot City Nord og glasshuset er gått fra handlesenter til varmestue. Butikker har gått konkurs og i kvartalene rundt glasshuset var det en periode bekymringsverdig mange butikklokaler som lå brakk. Men i kjølvannet ramlet utleieprisene, uten at gårdeierne sultet av den grunn. Og nå vokser det frem en flott flora av nisjebutikker. Torget, Dronningens gate, nedre del av Storgata og ikke minst i Sjøgata er plassene hvor de spennende tingene skjer for tiden. Ironisk nok mener Neiden Sjøgata er et skrekkeksempel på hvordan byen utvikler seg for bilene, mens Sjøgata er vel det området som har fått det største løftet de siste årene, og gått fra å være grå betongklosser til stilige fasader med hippe butikker og salonger.
Takk til alle fremsnakkere! Men æren ligger fremdeles hos dem som bretter opp armene og trekker i rett retning, går på jobb samtidig som deg og hjem fra jobb når du legger deg. De som er innovative og styrer byen i nye retninger. Så til syvende og sist beviser vel i grunn dette bare poenget til Nilsen, kultur er som et aksjefond - verdien ligger i å syneliggjøre det.
