Tirsdag nærmer seg med stormskritt. Da setter jeg kursen mot sommerens eventyr i Ukraina, og begynner det hele med noen dager hos min kjære ved Lillehammer. Jeg, Espen og Aleks skal kjøre en 1985 mod Lada stasjonsvogn 6000 km til svartehavet. Litt for morro, litt for veldedig formål og mest fordi det kan bli en stor opplevelse.
Når Parkenfestivalen snurres i gang skal jeg være tilbake i Bodø. Da begynner jeg å pakke for å flytte til London. De fleste ville sikkert boblet over av nyfikenhet og glede over å skulle bo i London i ett år. Jeg har aldri hatt noe sug mot London, og forbinner det bare med regn, bråk, høye priser og ikke bare vakre mennesker.
Men London er bare et pitstop, noe jeg må igjennom. Det som gjør meg småtullete i hodet er tiden etter. Nå har jeg vært i noen uker i Bodø, og har storkost meg. I vakker skjærgård og samme med gode venner. Det har vært grilling, bilturer, teltturer, festivaler, volleyball og is. Og det med en type venner som er som familie for meg.
Dilemmaene mine gjør meg gal. Bodø har alt det gode og trygge, men om jeg skal jobbe som fotograf i Bodø må jeg godta at jeg ikke får noen spennende fotokarriære. Men det går jo altså ikke, fordi jeg skal bli verdenskjent. Norge ellers har noen få muligheter, men egentlig ligger mulighetene i utlandet en plass.
Hvor har jeg ingen anelse - og det driver meg til vanvidd. Jeg har ingen tilknytning til noen steder i utlandet, så København, Tokyo, Paris, Roma, München, New York eller San Francisco er alle like (u)sannsynelige alternativer.
Og i så fall, hva gjør jeg med Bodø. Jeg KAN ikke kutte alle båndene til Bodø. Da tilter jeg. Skal jeg leie ut leiligheten, og hva er vitsen med det i lengden? Skal jeg betale på den for å ha et hjem å komme til? Skal jeg selge den, og bygge hytte på familieeiendommen utenfor Bodø? Nytt dilemma, jeg passer bedre med smågale venner på moloen med noen pils, enn hva jeg gjør på plattingen på landet for å høre fjordårets fiskehistorier. Kan jeg få pose og sekk? Pliiiis?
Men hva med mitt liv på den andre plassen - hvor enn det måtte være. Skal jeg jobbe og bo der vinterhalvåret, og være lat Bodøværing om sommeren? Det går vel ikke, fordi sommeren er jo tiden for fotograferinger. Men jeg vil kanskje mest av alt fotografere. Men jeg vil ha vennene, grillingen, volleyballen, skjærgården, lyse netter og midnattsol også.
Jeg blir sprø. Og ingen kan gi meg noen kloke svar eller velmente meninger. Kanskje er det fordi det ikke finnes et svar? Og det skremmer meg mest av alt.
søndag 24. juli 2011
onsdag 20. juli 2011
Fotografering forplikter
At det finnes mange mennesker som fotograferer som hobby syntes jeg er en bra ting, siden det tross alt er en grenseløs og givende hobby. Men det å være fotograf forplikter. Det forplikter til å gi kunden et godt resultat, men naturligvis med din egen kunstneriske tolkning. Man må gjerne mene noe om andres bilder, men når man går til det skrittet å kritisere andre, bør det være på grunnlag av faglig styrke fremfor egne meninger.
Beklageligvis er ikke fotograf en beskyttet tittel i Norge, faktisk kan absolutt hvem som helst i hele landet spikre opp et skilt og hevde dem er fotograf, ja selv om det er deres første dag bak et kamera. Men skal noen hevde å være proffesjonell, da må dem også tåle det at andre fotografer har meninger om dem. Bare rett og slett fordi fotografer har en moralsk forpliktelse til å praktisere med kvalitet.
Derfor må jeg sende ut en pekefinger til deg, Jan Åge Holmvik (http://www.janaageholmvik.com/). Vit at jeg retter ikke kritikken mot deg som privatperson, men som fotografen som tar betalt for oppdragene du utfører. Jeg blir provosert av bildene. Ikke fordi dem har en kunstnerisk vinkling som ikke passer min smak, men fordi teknikken i bildet er milevis under hva man kan forvente av en fotostudent etter endt første mester. Og da må jeg legge til at fotostudenten da er i beste fall 1,5 år unna å ta betalt for sine bilder.
Selv om "Årets fotograf" i både 2010 og 2011 aldri har rørt en skolebenk, så er det en relativt unik historie. Dem fleste har utdannelse på en plass i mellom 2 og 5 år, og det er en periode hvor man lærer noe nytt hver dag. Det gjør man ikke ved å springe alene med kameraet og ta solnedganger, eller lese på forum om andres amatørers meninger, hvor ofte mesteparten av informasjonen er vranglære i proffesjonell øyemed.
Grunnen til at jeg må plukke en høne, er rett og slett fordi denne fotografen tilsynelatende velger å ta betalte oppdrag. Altså "utdanner han seg selv" på andres risiko og andres regning. Det som sjokkerer meg mest er muligheten til å bestille bryllupsfotografering. Dette er for mange den viktigste dagen i det parrets liv, og det er minner som skal vare i kanskje 50-60 år. Kanskje også i 160 år for kommende generasjoner.
Et ekstraordinært godt bilde, det er noe alle kjenner igjen - fotograf eller ikke. Det handler rett og slett om hvordan hjernen er oppbygd og hvor godt fotografen kan blande triksene og kreativiteten for å skape bildet som rører mere enn øyet ditt. Det handler om farge, lys, følelser og komposisjon. Det handler om å beherske et fag, for å skape historie. Og det krever.
Velg din fotograf med omhu. Bryllupsbildene er en av få ting fra den dagen som varer livet ut. Det og ringen. Og hvor mange velger ringen basert på pris? Og blir barna noen gang igjen så små, søte og uskyldige. Ta vare på minnene.
There is a difference ...
mandag 18. juli 2011
Jævla utlendinger!
Fikk jeg oppmerksomheten din nå? For det var intensjonen, for jeg må understreke at jeg slettes ikke har noen ting i mot andre hudfarger, hverken som menneske og spesiellt ikke som fotograf. Men Chris Rock sier "there are black people, and there are niggers".
For nok en gang kan man ta turen innom VGs sider, og nå for kan det være langt i mellom de gangene man kan lese over førstesiden uten å støte på saker som omhandler vold, drap eller voldtekt hvor gjerningsmennene er invandrere eller asylsøkere. I dag kan man våkne til saken hvor en jente er blitt voldtatt på trappen til stortinget, altså midt i travleste Oslo, av en asylsøker på bare 15 år. Jeg tror knapt det skal være mulig å vise mere forakt for det norske samfunnet og de norske reglene, enn å gjøre overgrep på trinnene som leder til kjernen av rødt, hvitt og blått!
Nok en gang har vår felles snillisme blitt utnyttet på det groveste. Dette var innvandrenes JFK-mord på vårt norske samfunn. Og den menige mann har definitivt gjort seg opp sine meninger, og det samme har statistisk sentralbyrå gjort. Alikevell blir grupperingene av innvandrere og asylsøkere beskyttet til den grad at det fremdeles er på grensen av god presseetikk å omtale gjerningsmannens invandrerbakgrunn.
Men nå må snillismen kunne gå i forhandlinger med fornuften. Asylsøkere og menn med invandrerbakgrunn står bak står bak en veldig stor andel av forbrytelser i Norge, og dersom man ser det i sammenheng med hvor stor del dem er av befolkningen, så er tallene virkelig skremmende.
Vi kan ikke stå med åpne armer og ta i mot deres kultur og bygge både moskeer og templer, samtidig som hijab nesten kom inn i selveste politiet. Vi må tørre å ha litt ryggrad, vi må tørre å minne om fakta. For med dagens utvikling vil antall mennesker med invandrerbakgrunn bare fortsette å øke, i eksempelvis i Frankrike vil det være flere mennesker med innvandrerbakgrunn i år 2020, enn hva det er mennesker med Fransk bakgrunn.
Derfor er det viktig å utdanne dem som kommer til landet. Vi må tørre å påpeke at deres tradisjoner og tro har i utrolig mange tilfeller vært roten til problemene dem rømmer i fra. Og dersom dem ønsker å flykte fra dette og setter pris på de Norske verdiene, så må dem omfavne de Norske verdiene og leve deretter.
Og for ordens skyld; dersom man skal drepe også denne diskusjonen med sedvanlige påstander om rasisme, så skjønner ikke jeg hvordan man skal løse noe ved å tie om det.
For nok en gang kan man ta turen innom VGs sider, og nå for kan det være langt i mellom de gangene man kan lese over førstesiden uten å støte på saker som omhandler vold, drap eller voldtekt hvor gjerningsmennene er invandrere eller asylsøkere. I dag kan man våkne til saken hvor en jente er blitt voldtatt på trappen til stortinget, altså midt i travleste Oslo, av en asylsøker på bare 15 år. Jeg tror knapt det skal være mulig å vise mere forakt for det norske samfunnet og de norske reglene, enn å gjøre overgrep på trinnene som leder til kjernen av rødt, hvitt og blått!
Nok en gang har vår felles snillisme blitt utnyttet på det groveste. Dette var innvandrenes JFK-mord på vårt norske samfunn. Og den menige mann har definitivt gjort seg opp sine meninger, og det samme har statistisk sentralbyrå gjort. Alikevell blir grupperingene av innvandrere og asylsøkere beskyttet til den grad at det fremdeles er på grensen av god presseetikk å omtale gjerningsmannens invandrerbakgrunn.
Men nå må snillismen kunne gå i forhandlinger med fornuften. Asylsøkere og menn med invandrerbakgrunn står bak står bak en veldig stor andel av forbrytelser i Norge, og dersom man ser det i sammenheng med hvor stor del dem er av befolkningen, så er tallene virkelig skremmende.
Vi kan ikke stå med åpne armer og ta i mot deres kultur og bygge både moskeer og templer, samtidig som hijab nesten kom inn i selveste politiet. Vi må tørre å ha litt ryggrad, vi må tørre å minne om fakta. For med dagens utvikling vil antall mennesker med invandrerbakgrunn bare fortsette å øke, i eksempelvis i Frankrike vil det være flere mennesker med innvandrerbakgrunn i år 2020, enn hva det er mennesker med Fransk bakgrunn.
Derfor er det viktig å utdanne dem som kommer til landet. Vi må tørre å påpeke at deres tradisjoner og tro har i utrolig mange tilfeller vært roten til problemene dem rømmer i fra. Og dersom dem ønsker å flykte fra dette og setter pris på de Norske verdiene, så må dem omfavne de Norske verdiene og leve deretter.
Og for ordens skyld; dersom man skal drepe også denne diskusjonen med sedvanlige påstander om rasisme, så skjønner ikke jeg hvordan man skal løse noe ved å tie om det.
søndag 10. juli 2011
Kjeks, thugs & rockens troll
Festivalsøndagen er over oss. Altså nedblåste telt, mennesker sovende midt ute på berget og nye fjellformasjoner dannet av søppelbergene. Siste halvdel av uke 27 ble Træna, etter tradisjon tro, omdannet til lekegrind for musikkinteresserte Nordleninger med forkjærlighet for vakkert landskap og alkohol.
Denne gangen var turen kommet til meg og oss, den Nord-Norske værneplikten skulle avtjenes som frivillig på festival. Siden jeg har samlet opp et studielån på flere hundre tusen for å utdanne meg til fotograf, så ante det meg at å tilby seg mine fotografiske tjenester ville bli satt stor pris på. Men så var det dette med teori og praksis da.
Først vil jeg understreke noe; det er ingen ting som heter halvproffesjonell fotograf. Om enkelte kjøper dyre kniver og leser kokkebøker til øynene blør, så har jeg enda til gode å høre at noen kaller seg halvproffesjonell kokk - uansett om maten dem lager er aldri så god. Da heter det "jeg liker å lage mat".
"Jeg liker å ta bilder". Gjerne for meg, ingen problem. Men det er ikke slik at om du kjøper det en Canon 5D MKII og 24-70 og legger igjen 30 lapper hos Japan Photo, så blir du automatisk halvproffesjonell fotograf. Kjære alle sammen, det å være fotograf er et virke og et fag. Verktøyet vårt er kamera og tilbehør, men det er kunnskapen som avgjør om du er proffesjonell - eller ivrig amatør.
Tidene har endret seg; nå sjangler vittigen festivaldeltakere om kring med speilrefleks rundt halsen. Og det er ikke mangel på investeringene, antallet som snubler avgårde med Japans pakke til 30 laken er ikke få, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvor mange av de kameraene som skyter i JPG.
Men jeg har vært der selv! For 2 år siden ønsket jeg å være fotograf, og så igjennom hvilke jobber jeg kunne søke på, men endte opp med å søke skole etter noen runder med andre mennesker som tar bilder. For "hallo", hva kan egentlig en skole lære meg? Og hva er det som skal ta to år? Sannheten var at i løped av første måneden revulosjonerte skolen fotograferingen min tross jeg var en interessert amatør - og det er nå kunnskap som jeg tenker ethvert menneske med speilrefleks bør ha. Noe som overhodet ikke er tilfelle.
Jeg glemte det nesten; jeg har brukt noen dager under åpen himmel bare avgrenset av en tynn teltduk og vært både festivalfotograf og festivalgjenger. Det første jeg kan si er; riktig verktøy til feil jobb. For dem som ikke vet det, jeg er en ressigerende fotograf som bestemmer alt i mine bilder. Her ble jeg mer eller mindre bedt om å være annensorterings pressefotograf og knipse 150 fyllabilder ispedd en og annen overemosjonell artist.
Festival-lordene mener å ha en kunnskap om musikk vi andre ikke har. Kanskje er vi ikke "smarte" nok? For etter å ha deltatt på festival hvor promillen har vandret rundt grensen til å føre båt eller ikke, så sitter jeg igjen med et inntrykk større enn "det var dritkult, men æ huska ingenteng".
Hvem er Ólöf Arlands? Og hvorfor opptrer hun akustisk i en kirke full av berusede mennesker, på et språk vi ikke forstår, mens hun veksler ansiktsutrykk fra å være graverende deprimert til en blomsterengs-orgasme? Og hvem er Anna Järvinen, om ikke en svensk-finsk tobarnsmor og kunstlærer som har fått publisert diktsamlingen sin, som det nå også er satt musikk til.
Og jammen ta har dem ikke også valgt å krydre festivalen med et skjult samarbeide med Den Norske Turforeningen, noe som medførte 700 meter med bekmørk grottevandring med påfølgende sjampis og jordbær som trøstepremie. Hvorpå ferden gikk videre til en vakker utsiktspost, men deretter i bratt vinkel ned lands en fliselagt stålwire til foten av et fjell hvor Jenny Hval trosset vind og etterhvert gråvær for å berike alle kunnskapsløse musikkinteresserte nok en gang.
Men dette passer kanskje bedre festivalpublikummet enn hva det passer en ungsinnet tredveåring. Her glimter, med noen hederlige unntak, fjortissfylla med sitt fravær, og brorparten av festivalgjengerene har rukket å få noen sølvtonete hårstrå. Og attpåtil skjønner jeg at det ikke er mulig å booke bare store navn, selv om jeg fremdeles syntes at "stallfyllet" gjerne også kan være stemmesprekkende allsangsfavoritter som Joddski og Trang Fødsel.
Etterhvert ga jeg opp både fotograferingen og festivalen, og kjøpte meg en tipakning med øl for å skylle ned en fruktige rieslingvinen med. Men etter litt forsvant de mørke skyene over Træna, faktisk omtrent samtidig som Ida Maria entret sin "hjemmearena". Med en rusten stemme som hylte "eg elsk dåkk træna", så fikk bedrevitere være bedrevitere og fjortissfylla og grått kjemmet hår gikk i skjønn forening foran scenen krydret opp av frieri fra scenen, før Ida Maria fulgte opp med "I like you so much better when you're naked".
Og når rocken hadde lagt seg fra en rusten strupe med kanskje ikke alt for heldig rumbakjole, så ledet bergensk rap inn mot ukens Duracell og Lars Vaular kom noe uannonsert hoppende i fyr og flamme inn på hovedscenen og skrudde temperaturen til maks. Fotorestriksjonene fra Manu Chao var borte, øl og vin fikk være nettopp det, og kameraene fikk fortjent oppmerksomhet fra en Vaular som også fikset sound og puls!
Når hele folkemengden gikk bananas og solbrillene fløy over sperringene, så ga helgen mening i siste sekund og reddet seg fint inn, om så med minst mulig margin. Men bak det meste finnes det en moral, også denne gangen!
Frivillig på Træna er dritkult, man blir tatt supergodt vare på og møter mange kule mennesker. Men er du fotograf møter du ingen nye utfordringer, tvert i mot, landskapet blir forsøplet av telt og klær i total disharmoni, mens folkene naturligvis også forsøpler seg selv i prosessen.
Og for guds skyld; dersom du ikke vet hva RAW er og ikke har tenkt til å lære deg det - og du ikke har tenkt til å drive med foto som aktiv hobby - jeg ber deg; ikke la deg lure av selgeren på Elkjøp slik at det også neste år flyter fotoutstyr for millioner til fristelser for våre nye øst-eurpeiske venner. Kjøp et lite kompaktkamera med kvalitet, og du blir garantert mest fornøyd med det.
Festivalregel nummer en funnet opp på ny; aldri edru på festival! Og dersom mine bilder skulle dukke opp noen plass fra denne festivalen; la oss late som om jeg hadde fulgt regel en til punkt og prikke.
Jeg er så utrolig mye bedre enn det ....
Denne gangen var turen kommet til meg og oss, den Nord-Norske værneplikten skulle avtjenes som frivillig på festival. Siden jeg har samlet opp et studielån på flere hundre tusen for å utdanne meg til fotograf, så ante det meg at å tilby seg mine fotografiske tjenester ville bli satt stor pris på. Men så var det dette med teori og praksis da.
Først vil jeg understreke noe; det er ingen ting som heter halvproffesjonell fotograf. Om enkelte kjøper dyre kniver og leser kokkebøker til øynene blør, så har jeg enda til gode å høre at noen kaller seg halvproffesjonell kokk - uansett om maten dem lager er aldri så god. Da heter det "jeg liker å lage mat".
"Jeg liker å ta bilder". Gjerne for meg, ingen problem. Men det er ikke slik at om du kjøper det en Canon 5D MKII og 24-70 og legger igjen 30 lapper hos Japan Photo, så blir du automatisk halvproffesjonell fotograf. Kjære alle sammen, det å være fotograf er et virke og et fag. Verktøyet vårt er kamera og tilbehør, men det er kunnskapen som avgjør om du er proffesjonell - eller ivrig amatør.
Tidene har endret seg; nå sjangler vittigen festivaldeltakere om kring med speilrefleks rundt halsen. Og det er ikke mangel på investeringene, antallet som snubler avgårde med Japans pakke til 30 laken er ikke få, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvor mange av de kameraene som skyter i JPG.
Men jeg har vært der selv! For 2 år siden ønsket jeg å være fotograf, og så igjennom hvilke jobber jeg kunne søke på, men endte opp med å søke skole etter noen runder med andre mennesker som tar bilder. For "hallo", hva kan egentlig en skole lære meg? Og hva er det som skal ta to år? Sannheten var at i løped av første måneden revulosjonerte skolen fotograferingen min tross jeg var en interessert amatør - og det er nå kunnskap som jeg tenker ethvert menneske med speilrefleks bør ha. Noe som overhodet ikke er tilfelle.
Jeg glemte det nesten; jeg har brukt noen dager under åpen himmel bare avgrenset av en tynn teltduk og vært både festivalfotograf og festivalgjenger. Det første jeg kan si er; riktig verktøy til feil jobb. For dem som ikke vet det, jeg er en ressigerende fotograf som bestemmer alt i mine bilder. Her ble jeg mer eller mindre bedt om å være annensorterings pressefotograf og knipse 150 fyllabilder ispedd en og annen overemosjonell artist.
Festival-lordene mener å ha en kunnskap om musikk vi andre ikke har. Kanskje er vi ikke "smarte" nok? For etter å ha deltatt på festival hvor promillen har vandret rundt grensen til å føre båt eller ikke, så sitter jeg igjen med et inntrykk større enn "det var dritkult, men æ huska ingenteng".
Hvem er Ólöf Arlands? Og hvorfor opptrer hun akustisk i en kirke full av berusede mennesker, på et språk vi ikke forstår, mens hun veksler ansiktsutrykk fra å være graverende deprimert til en blomsterengs-orgasme? Og hvem er Anna Järvinen, om ikke en svensk-finsk tobarnsmor og kunstlærer som har fått publisert diktsamlingen sin, som det nå også er satt musikk til.
Og jammen ta har dem ikke også valgt å krydre festivalen med et skjult samarbeide med Den Norske Turforeningen, noe som medførte 700 meter med bekmørk grottevandring med påfølgende sjampis og jordbær som trøstepremie. Hvorpå ferden gikk videre til en vakker utsiktspost, men deretter i bratt vinkel ned lands en fliselagt stålwire til foten av et fjell hvor Jenny Hval trosset vind og etterhvert gråvær for å berike alle kunnskapsløse musikkinteresserte nok en gang.
Men dette passer kanskje bedre festivalpublikummet enn hva det passer en ungsinnet tredveåring. Her glimter, med noen hederlige unntak, fjortissfylla med sitt fravær, og brorparten av festivalgjengerene har rukket å få noen sølvtonete hårstrå. Og attpåtil skjønner jeg at det ikke er mulig å booke bare store navn, selv om jeg fremdeles syntes at "stallfyllet" gjerne også kan være stemmesprekkende allsangsfavoritter som Joddski og Trang Fødsel.
Etterhvert ga jeg opp både fotograferingen og festivalen, og kjøpte meg en tipakning med øl for å skylle ned en fruktige rieslingvinen med. Men etter litt forsvant de mørke skyene over Træna, faktisk omtrent samtidig som Ida Maria entret sin "hjemmearena". Med en rusten stemme som hylte "eg elsk dåkk træna", så fikk bedrevitere være bedrevitere og fjortissfylla og grått kjemmet hår gikk i skjønn forening foran scenen krydret opp av frieri fra scenen, før Ida Maria fulgte opp med "I like you so much better when you're naked".
Og når rocken hadde lagt seg fra en rusten strupe med kanskje ikke alt for heldig rumbakjole, så ledet bergensk rap inn mot ukens Duracell og Lars Vaular kom noe uannonsert hoppende i fyr og flamme inn på hovedscenen og skrudde temperaturen til maks. Fotorestriksjonene fra Manu Chao var borte, øl og vin fikk være nettopp det, og kameraene fikk fortjent oppmerksomhet fra en Vaular som også fikset sound og puls!
Når hele folkemengden gikk bananas og solbrillene fløy over sperringene, så ga helgen mening i siste sekund og reddet seg fint inn, om så med minst mulig margin. Men bak det meste finnes det en moral, også denne gangen!
Frivillig på Træna er dritkult, man blir tatt supergodt vare på og møter mange kule mennesker. Men er du fotograf møter du ingen nye utfordringer, tvert i mot, landskapet blir forsøplet av telt og klær i total disharmoni, mens folkene naturligvis også forsøpler seg selv i prosessen.
Og for guds skyld; dersom du ikke vet hva RAW er og ikke har tenkt til å lære deg det - og du ikke har tenkt til å drive med foto som aktiv hobby - jeg ber deg; ikke la deg lure av selgeren på Elkjøp slik at det også neste år flyter fotoutstyr for millioner til fristelser for våre nye øst-eurpeiske venner. Kjøp et lite kompaktkamera med kvalitet, og du blir garantert mest fornøyd med det.
Festivalregel nummer en funnet opp på ny; aldri edru på festival! Og dersom mine bilder skulle dukke opp noen plass fra denne festivalen; la oss late som om jeg hadde fulgt regel en til punkt og prikke.
Jeg er så utrolig mye bedre enn det ....
Abonner på:
Innlegg (Atom)