fredag 16. september 2011

Positivitet for dummies

Er du av typen som går rundt og lar deg irritere, av folk som alltid skal imponere? Har du problemer, med å omgås overdrevne positive folk? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn.

For mange er poesi forbundet med sjarlataner ikledd fargesterke plagg i hamp, som har god greie på kunst og årgangskvaliteten på rødvinskartet, og selger deg verbal balsam for sjelen. Men når det kommer til å brette ned buksa på samfunnet og ta temperaturen på hva som skjer hos Jørgen hattemakker - da slår få en av norges største poeter, Joachim Nielsen.

Nårtid skjedde denne endringen av samfundet, hvor man så gjerne vil vestkantifiseres? Man må gjerne mene noe, så lenge meningene ikke er upopulære. Vi skal hilse på venner ved å ta dem i hånden å si takk for sist. Vi smiler til dem vi ikke ønsker å kjenne og slipset løsner vi først når vi får låst døren bak oss hjemme. Nårtid ble det egentlig vedtatt at samfunnet skulle oppføre seg som bruktbilselgere og eiendomsmelgere hele tiden, og sov jeg når det ble vedtatt?

Er det ikke slik at et samfunn blir rikere ved å omfavne forskjellene? Men paradoksene er mange; vi skal bygge synagoger, templer og moskeer - men nordleninger får ikke lengre lov til å si "fan" på en fotballbane. Vi skal godta hijab og burqa, men blir ansett for å være uintelligent hillbillys dersom man går i jakke fra felleskjøpet.

Populærkulturen er noe som fanger de fleste, enten de vil eller ikke og enten dem tror det eller ikke. Og ikke tør vi snakke vår sanne mening før vi sitter noen venner sammen i godt lag og har tatt et par pils. Først da trer gatepoeten frem i oss alle. Da er det lov å mene og engasjere seg, med polerte resultater eller ei.

Siden vi alle er blitt utrettelige facebook narkomane, så undrer det meg hvor det blir av individene. Dem som tørr mene noe annet og tørr snakke ned når andre snakker opp. For Facebook er blitt denne generasjonens fjortissplass, hangout på kjøpesenteret og plass forann speilet - en plass hvor det er viktig å ta seg bra ut. Men er ikke unnskyldningen til de fleste at de ønsker å holde kontakten med gamle venner da? Og gamle venner tåler vel det meste?

Av en av Norges mest kjente personer ble jeg fortalt at for å utvikle meg som menneske måtte jeg lære å nyte en god rødvin. Jeg måtte kunne nyte klassisk musikk, høre på de store poetene og gå på opera. Jeg hører på Jokke, han er poeten for meg - og hvem vet - under neste felleskjøpjakke ligger kanskje den neste Pushwagner. Ja dersom det er populært med sånnt da.

For nå skal det fremsnakkes og alle skal være positive dagen lang. Men hvor er nyansene? Enten er man jo fungerende ultrapositiv, eller så må man være bitter og deprimert? Hvor er ærligheten og meningene, for dersom absolutt alt er bra, så er bare det et falskt smil unna at alt er tilsvarende dårlig. Ingen daler - ingen høyder!

Men hate skal vi ikke gjøre. Meningene våre er gjort ut i fra det livet vi har levd og hva vi har sett igjennom våre øyne og skal respekteres. Men hatet, det er blindt. Det er verdifullt å høre andres meninger og innspill, og bare slikt utvikler samfunnet seg. Eller ønsker vi et samfunn hvor forskjellene er offhvite, eggeskall og lys latte?

Noe av det mest interessante jeg leste denne måneden var Yan Friis sluttkommentar i Vi Menn kalt "Klovner i kamp" hvor han setter et kritisk søkerlys på utøyahendelsen. Jeg tror ikke dette er en sluttkommentar som vil støte de etterlatte på noen som helst måte, men den stiller riktige og kritiske spørsmål til det som ligger bak sorgen og sjokket; de faktiske forhold.

Jeg lar meg imponere delvis fordi det er modig gjort av Friis - men mest fordi han evnet å tenke selv, og dermed tre ut av den samlede meningen Norge nå deler om utøya. For vi er nesten fem millioner individer - vi kan ikke alle tenke som en, bare fordi det er politisk korrekt. Og det å respektere andre, er ikke det ettermælet til Utøya - eller er det bare dersom du sier noe vi alle kan godta?

I allefall var det nyttig med skråblikk på hvorfor HV-016 (antiterror i forsvaret) ble nedlagt i fjor høst, hvorfor innsatsstyrken har en Donald-båt og hvordan Grubbegaten tidligere hadde blitt forsøkt stengt grunnet terrorfare, noe som våre politikere motsatte seg.

Når en hendeles skjer i Norge er det politikerenes ansvar å forutse og forhindre den, igjennom bevilgninger og prioriteringer i samfunnet. Og den brutale sannheten er at vi også her må lære av historien for å hindre repitisjon.

Da er det viktig med mennesker som Friis, som tørr stå utenfor og si det. For det er ikke alltid polert bil og sminket ansikt fungerer best.

tirsdag 13. september 2011

Bare blåbær

Et spennende valgdøgn er over her i Norge, og som alltid er det både vinnere og tapere i dette valget. Den suverene vinneren er soleklart Høyre, med en eksplosiv fremgang over hele landet. Samtidig er altså det borgerlige partiet FrP den store taperen, men jeg tror kanskje at AP opplever en større motgang enn hva tallene viser.

Det er vanskelig å si om AP fikk sympatistemmer som følge av Utøya-tragedien, men en Jens Stoltenberg som samlet og styrket Norge i sorgens tid gjør inntrykk. Det er kanskje derfor ikke riktig å si det er sympatistemmer, men mere stemmer som takk for håndteringen av tragedien i tiden etter.

Arbeiderpartiet har nok dermed opplevd en større tilbakegang enn hva tallene faktisk viser, og pilen peker rett mot en borgerlig regjering i 2013. Grunnen er åpenbart fregangen til Høyre, men også et feilslått rødgrønt samarbeide, hvor de mindre partiene har mistet velgere. I stede for å stå på og kjempe knallhardt for sine hjertesaker, har dem i stede stått i kø for å klø ryggen til Jens Stoltenberg. Kanskje hadde dem vært mere nyttig i en opposisjon? I allefall er slikt noe man mister respekten hos velgerene av - og det vises igjen på resultatet!

Men den ubestridte taperen i dette kommunevalget er definitivt FrP. Med en tilbakegang på hele 6,1 % i Norge har velgerene gitt en klar beskjed om at partiet styrer i feil retning. Muligens har 22. Juli stigmatisert FrPs innvandringspolitikk fra å være restriktiv til å være fiendtlig, men FrP har også også invitert til et slikt scenario.

For meg er det påfallende at tilbakegangen til FrP i veldig mange kommuner tilsvarer fremgangen til Høyre. Er det rett og slett blitt enklere å stemme Høyre, mens FrP bare fremstår som stadig mindre stuerent? Som FrP sympatisør ved de to siste stortingsvalgene kjenner jeg definitivt en varm vind fra Høyre, også jeg.

Men hva kan dem vel forvente? Carl I. Hagen fremstår med "hjerneblødning" kort tid etter 22. Juli. Christian Tybring-Gjedde virker å dele nærmest samtlige sympatiske trekk med en viss Adolf med merkelig mustasj. Per Sandberg mister besinnelsen og bruker pannen når han bør bruke munnen, mens andre igjen fester overgrepene av unge gutter til film.

Med så mange kritikkverdige hendelse innenfor høytstående FrP medlemmer bør det være naturlig å rette kritiske øyne mot Siv Jensen. Enkelttilfeller kan man naturligvis ikke unngå, men når slike ting blir en gjenganger bør det ringe en bjelle. Fronter FrP rett og slett politikken sin med et slikt sinne og en slik stemning at dem tiltrekker seg for mange avvikere?

Paradoksalt nok har derimot Siv Jensen nå fått "Gro stempelet", og Siv har ført en verdig valgkamp hvor ikke skummet har fråtset i munnvikene en eneste gang. Feilen ligger definitivt ikke hos Siv Jensen denne gangen, men hun har tross alt det overordnede ansvaret for hva som skjer innad i partiet.

FrP er i for mange tilfeller for ekstreme i sine uttalelser, og når da Høyre deler mange synspunkter men på en litt mere omtenksom måte, da tror jeg valget blir enkelt for mange - spesiellet etter 22. Juli. Folk har rett og slett blitt forsiktige, og selv om FrP jo faktisk har mange gode saker, drukner dette for ofte i partiet egen idioti.

I 2013 kan gjerne Høyre bli landets største parti, men dem er nok best tjent med å fortsette stemmetoktet mot Arbeiderpartiet. For dersom FrP blir for svake i 2013, så er det ikke sikkert Høyre er sterke nok til å skaffe et borgerlig flertall likevell.

Høyre har nå overtatt makten i veldig mange av de områdene hvor det bor flest folk i Norge. Dersom de gjør tingene sine riktige, så vil også stemmene komme i 2013. Og i Norge har vi både lyst og råd til en borgerlig regjering. Vi har større økonomisk frihet privat enn vi noensinne har hatt, og verdiskapningen er høy. Vi har rett og slett blitt vant med å ta ansvar for vår egen velferd - uten å dermed glemme de som er dårligere stillt.

Det beste med et skifte i 2013 er nettopp effekten av et skifte. Høyre har tydeligvis virkelig satt seg ned og behovsprøvd politikken for Norge anno 2011. Dermed er politikken til Høyre blitt noe som mange velgere kan omfavne. Det virker å være så enkelt at vi kan i større og større grad identifisere oss med Høyre.

Dagens NAV system har høstet mye fortjent kritikk. Hvor det skal bygges vei er planleggingstiden nå i snitt ni år før spaden kommer i jorda. Når man får lønn skal man betale skatt, så moms, så engangsavgifter, så tobakksavgifter, så bompenger og bensinavgifter - mon tro hva den relle skattesatsen vår er? Og med alle pengene som kommer inn, så dør fremdeles mennesker i sykehuskøene. Jeg tror AP har godt av å skifte fokuset fra å lede Norge til å høre på menneskene som bor i Norge.

I Bodø står de borgerlige nå sterkt. Til sammen har Høyre og FrP 45,4% av velgerene. Altså nesten halvparten av velgerene på to partier som i Bodø har like verdier. Men samtalene er allerede i gang for AP. Dem forsøker å skape en allianse med omtrent samtlige av småpartiene i Bodø for å hindre at 45,4% av innbyggerene skal bli hørt - hvor er da respekten for velgerene?

Ønsker virkelig de små partiene en repitisjon av dagens rødgrønne stortings samarbeide? Hvor de små partiene etterhvert blir en usynelig del av Arbeiderpartiet? Nå må AP Bodø respektfullt trå til siden og bruke de neste fire årene på å lytte til innbyggerene. For når vi ser til kulturkvartalet, så kan det virkelig virke som det er glemt at man har to ører og en munn.

fredag 9. september 2011

Tid for og før London

Whops, det er bare ti dager igjen til jeg setter kurs mot verdensmetropolen London. Der skal jeg holde fortet i omtrent 10 måneder, more or less. Så utdanning i utlandet, here we go again.

Beklager til alle dere som skulle drept, gjennopplivet og drept på nytt for å få sjangsen til å bo i London; jeg gleder meg ikke. Dersom jeg oppgraderer kan jeg muligens havne på likegyldig.

Det blir bare slik, fordi jeg elsker USA og jeg elsker sol. I London tror jeg dem syntes USA er lame, og tror sol er noe dem selger over disk i Spania. I allefall ser det slik ut, i landet hvor spøkelsene blir omtalt om off-white.

Frem til da pusler jeg med mitt i Bodø. En kvart million ting skal gjøres, det er regnskap, bannskap og post its. Jeg prøver å fylle ørene med nord-norsk buldring, og fyller av og til opp leveren med utfordringer.

Men til neste vår er jeg lykkeliten. Ferdig med skole og "oppsparing" i lånekassen. Ja med mindre jeg går komplett banans og tar en master i London. Men den sjangsen tror jeg er lite feit som Aqua-Lene i 1999.

Jeg kan bestille enveisbillett til hvor jeg vil. Blandt mange utfordringer er det fotografens rosin i bollen. Og blandt alle muligheter, så tror jeg hopper av et fly i Bodø. Jeg skal mengde meg med arbeiderklassen og drikke Tuborg rett fra flaska. Høre på Rage Against The Machine og Joddski, bare fordi Krogvold sier jeg ikke burde.

Så skal jeg leve en dag av gangen, og jeg skal drømme om alle de store jobbene i både Europa og USA. Så skal jeg være så fandenivolsk som bare jeg kan, også skal jeg klare akkurat det jeg har lyst til. Jeg har jo klart det hittil.

torsdag 1. september 2011

Karriere eller være?

Joda, tankene har fått satt seg litt de siste dagene, og hodet har fått roet seg litt mere ned. Tanken på å komme tilbake til Bodø i det våren slår inn vokser bare mere og mere på meg, og akkurat der jeg er nå, så føles det helt rett.

Det er vel mange som ikke skjønner bæra av dette. Fotovenner tenker at har man amisjoner så drar man til utlandet, mens Bodøvenner undrer seg hva i alle dager jeg skal gjøre i Bodø - og spesiellt når man kommer direkte fra London.

Når jeg dro fra Bodø så kranglet jeg litt for å få en plass i Trondheim i stede for Stavanger (hvor jeg først kom inn). Grunnen var at jeg ønsket mulighet for å se venner og familie fra tid til annen, ja rett og slett reise hjem titt og tett.

Men slik ble det ikke. Det ble Trondheim omtrent i ett strekk bare avbrutt av jul og en helg eller to hjemme. Så var det hjem i et par uker og glemme sommerferie, hive alt i bagen for så å vende snuten til Australia. Så var det en 180 grader sving i Australia, og plutselig var jeg på Fiji. Så før jeg visste ordet av det satt jeg i Los Angeles, også San Francisco - og litt New York og Düsseldorf før jeg til slutt var på Øyer. Bare etterfulgt av VM i pendling til skolen i Trondheim.

Og midt i det hele har det vært Riga, det har vært Skagen og kjendisjakt og måneder hvor jeg knapt har sett skolen grunnet reising med foto. Og jammen dro jeg ikke fluksens på reise Nordland rundt når jeg kom hjem, også endte jeg plutselig i Ukraina på verdens største trancefestival. Og nå sitter jeg her og begynner så smått å planlegge hva bagen skal inneholde for et år i London...

Joda, jeg er en Indiana Jones uten kostyme og pisken (og aksenten, takk gud). Vent, jeg trekker det med pisken. I Trondheim har det vært mye frem og tilbake. Det har vel vært tre måneder på vandrehjem de siste to årene. Jeg har bodd på fire forskjellige adresser, samt oppholdt meg på sofaen i perioder til tre forskjellige venner.

Da er det faktisk sånn at jeg ser frem til det som kommer i Mai/Juni. Jeg skal hjem til Bodø, jeg skal finne tilbake til min kjære leilighet. Jeg skal pusse litt opp, jeg skal begynne å skru litt på bilprosjektene mine - og med mine venner skal jeg drikke alt vi vil, og vi skal spille volleyball til det aldri blir mørkt.

Menneskene jeg møter på gaten skal jeg vite hva dem gjør, om dem har barn og hva dem tenker nå, tre-fire år etter vi snakket sist. Jeg skal tilbake på fotballbanen igjen, og leke meg med alle mine millioner av andre interesser. Faktisk er opptreningen allerede i gang!

Så får kanskje fotografiene mine bare 8 timer av dagen min fremfor 14 timer for en periode. Og mine favorittfotografer får leve uten at jeg kikker dem over skulderen og skraper på døren og vil bli like god.

Men alle vet det jo. Kriblingen min gir seg aldri. Den får bare enkelte pauser.