Luke 24

Julen fungerer i stadig større grad som en tidskapsel fra gammelt av. Vi samles rundt denne spennende merkelige tingen fra fortiden, en vakumpakket kapsel hvor ting nærmest forblir urørt. Når den åpnes siver det ut de merkeligste gamle ting; omtanke, familie, kjærlighet, sinnsro, nostalgi, stillhet og andre rare ting vi har hørt en bestemor eller bestefar fortelle om.

Faktisk er det slik at hele landet tillater seg å stoppe opp for å respektere høytiden, gleden og familien. Samfunnet med sitt behov for effektivisering og tilgjengelighet parkerer vogntogene hjemme på gården, flyene på bakken og hurtigrutene ved kai. Ja til og med kong vinter får hvile i fred noen timer mens brøytemannskap skalker lukene og isolerer samfunnet totalt for å rekke hjem til sine kjære for julemiddag og myke pakker.

Romantikken som legger seg mykt over julen er så nær og kjær - og ikke minst tradisjonell. Vi anntar at den vil være der for alltid, men under radaren innhenter hverdagen oss, ja til og med i julen. Julekortene med en hilsen fra fjerne slektninger og venner er byttet ut med kjedemeldinger på Facebook og MMS. Julebesøkene med kaffe og småkaker er byttet ut med en rask telefonsamtale, og den gjeldende generasjonen forbinder juletradisjoner med reklamer fra Coca Cola.

Mennesker har godt av å stoppe opp og se bakover. En liten pause fra målene vi har satt oss, tid til gamle tradisjoner og familiehistorier som man snart selv må bringe videre til neste generasjon. Alibiet er at julen er barnas tid, den er til for at barn skal fråtse i pakker, tegneserier og julegodter. Men når vi tenker tilbake til vi selv var barn, er det ikke familiestundene vi husker - og ikke pakkene vi fikk?

Rusmisbrukere og hjemløse er triste juleskjebner det er lett å sette fingeren på, mens det er mange triste skjebner som ikke er fullt så synelige. Kommunikasjonen er blitt så enkel, upersonlig og digital - også i julen. I alt for mange hjem sitter det onkler, tanter og besteforeldre i bare hverandres selskap mens resten av familien ofte feirer jul bare et steinkast unna.

Det er så enkelt å utelatte noen og unnskyldningene er mange. For noen er det gammel stolthet og småkrangler. For andre er det ikke nok IKEA møbler hverken i stuen eller rundt middagsbordet for å huse en storfamilie. Og hvem har vel tid til å gjennomføre en julemiddag til hele familien.

Men når jeg hører min mor på snart 60 snakke om sin barndom ser jeg tingene i et annet lys. Jeg får høre om storfamilien som presset seg inn på noen få kvadrat og julemåltid som bestod av julebrød med - den gangen - ekslusivt kjøttpålegg. Eller hvordan min oldemor skulle delta på julefeiringen tross sykdom og ble fraktet liggende på sleden bak hesten Luna og deretter bært inn i stuen.

Historiene går om hennes tanter, onkler og besteforeldre og slike minner - men hva min mors øyne møtte når hun pakket opp sine gaver har aldri blitt fortalt. Kanskje kan julen tas tilbake. Stemning tar plassen til stress og posen med Twist til bestemor byttes ut med et besøk og en klem. Vi tør minnes dem som ikke lengre er og husker dem for de fine minnene, mens vi enda har dem.

Denne julen skal jeg ta meg mere tid til å besøke mine besteforeldre og andre som skapte minner i min barndom. Og de minnene er jeg fryktelig glad i, siden mitt besøk går til kirkegården - noen steinkast unna.

Fotografen hater London

Jeg, Raymond Engmark syntes slettes ikke London er så værst. Når man bor og lever her blir London veldig fort hjemme. Prisene er hyggelige på det meste, og man har masse tilbud som man kan fylle fritiden med. Faktisk er det så mye tilbud at man ikke rekker alt, og prisene er faktisk så hyggelige at man kan leve nokså bra som student.

Fotografen Raymond Engmark derimot, hater London! Jeg hater å bo blandt slott og palass med store hengelåser og strenge vakter. Jeg hater å bo blandt skyskapere omringet av falleferdige murhus. Jeg hater å vanke blandt motehus med streng policy og designstudenter med store drømmer og ikke fullt så store resultater.

Jeg hater å bruke dagene mine på undergrunnen, på bussen eller på toppen av en skosåle. Jeg hater at kameraet ikke har vært brukt mindre på tre år. Jeg hater at jeg ikke får trening og utfordringer for å kunne bli bedre. Og jeg hater det faktum at blir man ikke bedre - så blir man værre.

Jeg hater at det ikke finnes fjell, fjorder og plasser for å ta bilder på. I stede er det indiske butikker som blander seg med konservative britiske konsepter og skaper rot uten smak. Jeg hater å være uten bil, uten å kunne finne en interessant plass å ta bilde på.

Jeg hater skolen og det faktum at studioet er like velutstyrt som heimkunnskaprommet på ungdomsskolen min. Jeg hater idiotisk planlegging av lærerne som stort sett resulterer i følgende skoletid;

Mandag 10 til 11
Torsdag 10 til 13
Fredag 14 til 15

alt bare puttet sammen for å forsikre at man kun rekker skolen mens det er dagslys og eliminere all mulighet for å reise bort en periode for å fotografere utenfor London.

Men egentlig er det bare en ting jeg hater. Det at jeg ikke er lykkelig i London. Det jeg liker best er å ta bilder ... og selv om alt annet er ganske bra ... så hjelper det så lite når fotografen i meg dør litt for hver dag. Tro hva du vil om London - men noen ganger ser man faktisk ikke skogen for bare trær - uten at det er ens egen feil.