Et puslespill, et puslespill ...

Kroppen, hodet og sjelen har kanskje "If found, please return to Bodø" merke. Det er visst hva som skal til, både for å løse store og små utfordringer. Ikke at jeg helt vet hvorfor, men jeg synger med til "Under the bridge" i mammas bil og finner mening i introen til en komedieserie. Kanskje livet ikke er så komplisert, det handler jo bare om å ha det bra. Humanisme tror jeg det kalles.

Etter å ha slitt meg i forskjellige retninger kan det virke som det har oppstått en våpenvile mellom indre ytterpunkter. Bondevik, Arafat og gutta har vist at prating kan løse problemer. Derfor har jeg pratet til jeg ble tørr i munnen. Og som Arafat og gutta kan jeg ikke skryte på meg å ha fikset så meget, men det er et skritt i riktig retning.

Sist jeg hørte om noe som kom rekende på ei fjøl var mens upedagogiske barnebøker enda var populært. Men selv ikke da våget dem at fjølen skulle komme motstrøms i en avføringsfarget Themsen, mens granatene haglet fra kanonen ved enden av Brick lane. Men i denne boken ender historien når norske troll og huldre setter til livs engelske gnomer.

Flaks er et lodd man aldri vinner på, ja forutenom pensjonistene da. Dem vinner alltid. Så flaks er ikke noe å regne med riktig enda. Vips så var komplisert matte blitt til noe langt enklere når 1. juli sniker seg opp.

1. Tar tingene og flytter hjem til Bodø hvor nettverk og venner allerede er på plass.
2. Kaste dartpilen på et kart, bestille enveis flybillett og begynne å gå rundt å banke på dører hvor jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg.

Jeg liker uttrykket "By the power of deduction", og her føler jeg det er på hjemmebane. Dersom den dartpilen skulle få luft under vingene er sjangsene små for at den treffer Oslo - byen kjent for serievoldtekter og trafikkstøy, eller Trondheim som plutselig føles veldig "last year" når alle studievenner har reist videre.

Så da skulle jeg stå der, i Milano, Paris, Københævn eller Berlin. Her skulle jeg ta av meg luen, banke på døren til reklamebyråene og stille med dådyrøyne og si "Hei, jeg heter Raymond og kommer fra Norway. Jeg er en av mange tusen fotografer i denne byen, jeg kjenner ikke dere, dere kjenner ikke meg og jeg skjønner ikke et ord av språket deres. Men jeg har veldig veldig lyst til å jobbe som fotograf her. Si? Da? Ok? Jæ?"

Power of deduction med andre ord. Og en plass må man starte uansett, bygge opp portofolio og smaker på hva man har lyst. Man skal leve og man skal le. Og vil man til nye eventyr er det bare en flytur unna uansett. For når man hører til, da går det jo å sette ting på pause.

Bodø har dessuten flere babymaskiner pr innbygger enn noen andre land utenfor Afrika/India. Skilsmisser er det også hauger av, så det betyr jo at det må være en del giftemål også her. Det betyr en hel del innbringende fotojobber som jeg ikke har tenkt til å ta.

Jo, fordi jeg hater samlebåndsfotografering. Jeg hater det virkelig og mister lysten til å være fotograf når jeg tenker på det. Inn med bleiebarnet eller familien, lag noen prompelyder og ut igjen etter høyst førti minutter. Husk hvit bakgrunn og blureverktøy. Og viktigst av alt; si at fotograferingen koster tusen kroner, men glem å si at dersom dem vil ha printer til nærmeste familie må det koste ti tusen kroner. Og sist men ikke minst; det bildet med dårlig lyssetting som egentlig ikke er skarpt i det heletatt gir penger det også - så selg mens du har sjangsen.

Reklamefoto og fashion er hvor jeg vil, og neimen om jeg gir opp. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve på det umulige, å jobbe utelukkende mot næringsmarkedet i nord. Kunder hvor kvaliteten er i førersetet, og ikke prisen. Og det gamle trikset gjelder enda; skape etterspørsel.

Så får det bli New York om jeg føler for det om en stund.

Noen dager til jul

Klokken er snart tidlig Lørdags morgen, også sitter jeg her i sengen med min godt brukte Dell på fanget. I det siste har det vært tungt og få sove, og det har gått ut over energipakken min merker jeg. Den utømmelige kilden av pågangsmot har fått seg en knekk, men i sedvanlig stil påvirker det ikke hjernen mer enn at jeg går i gang med andre prosjekter innenfor husets fire vegger.

Ikke vet jeg hvorfor det har blitt slik. Jeg kan ikke rette fingeren mot London og si det er din feil, sånn helt uten videre. For London har behandlet meg bra. Regnet som jeg regnet med har holdt seg hjemme (eller borte?) og tilpasningen til en mangemillionby gikk langt enklere enn hva jeg hadde trodd. Undergrunnsbanene kan plutselig forseres i sovende tilstand og både slott og enorme konstruksjoner er litt pytt sann.

Alikevell kjenner jeg det på kroppen, folkeliv døgnet rundt hele uken kan faktisk bli i det meste laget for en lastebilsjåfør/sønn fra Salten politidistrikt. Ja utrolig nok, poden som aldri fikk nok fest, nok liv og nok mennesker plutselig finner plutselig behovet for et stille øyeblikk. Jeg vet ikke hvor grensen går, men når en by har ti millioner innbyggere mister den meningen. Det er et punkt hvor individene slutter å eksistere, og byen bare repeterer og kloner seg selv.

Men kanskje stresser livet meg litt. Man vet aldri når man dør tenkte jeg, og la planene som om jeg skulle leve til jeg var 30. Men nå er jeg 31, og jeg er visst her fortsatt. Og det gir meg et dilemma, fordi jeg vet ikke hva i guds navn jeg skal gjøre i den perioden når sommeren blomstrer hjemme i nord. Før den tid er det skole, undervisning (noe), eksamen og utstilling i London. Det tar jeg med knusende ro, det er tiden etter som gjør meg svimmel.

Husleiekontrakten i London utløper 1. Juli 2012. Da vil jeg tilbake til Bodø, som overhodet ikke har jobbene jeg ønsker meg. Dermed vil jeg dit hvor de store oppdragene er, hvor igjen atter en gang mine nærmeste venner er tusenvis av kilometer unna, og det er fremdeles like mye støy. For det er noe med dette å fungere i en storby. Det er ikke noe ekstremt ved det, men det blir bare som å bo i etagen over en bar som aldri stenger - det blir aldri hundre prosent pause i sjelen.

Meningen med dette er ikke å bruke en posjon av klagekvoten, men sannheten er at for hver dag som krysses av i kalenderen så kommer skjebnens dag ett skritt nærmere. Og det slår meg at de svarene jeg hadde håpet skulle komme rekende på en fjøl i London nok har druknet i de brune bølgene under en turistbåt i Temsen. Er tiden inne for verdenskart og dartpil? Men hvor stilig er det egentlig å havne midt i Sibir, og de eneste beskjedene jeg kan gi til modellene er "hei", "på gjensyn", "takk" og "hore".

Mine valpe-fotografvenner i begynnelsen av tyveårene har i grunn ingen fordel med å være unge og fremadstormende. De grå hårene mine forteller bare at jeg vet ett og annet om hvordan livet fungerer som de må finne ut av de neste årene, så fortrinnet deres vises vel først va vi blir pensjonister, og jeg legger huset på hylla for godt.

Men så er det noe enklere å være nyeksaminert i begynnelsen av tyveårene. Det er liksom akseptert å ta en periode på gutte/jenterommet til jobbmarkedet viser seg, og vennene har liksom ikke helt skutt gullfuglen enda. Ikke det at det trenger å være en dårlig ting, bevares det kan bare være den rette lokkematen som trengs i disse dager. Men det å komme hjem til huslån, venner med dyre vaner - ja også avdragene til Onkel Jens - det krever en grei bunke med tusenlapper inn for å holde dresskledde funksjonærer i godt humør.

Heldigvis er det ikke lang tid til jeg får snuse litt på Nordlandsblomsten igjen. Om bare fem dager går turen over elven og inn i oljesonen for å lære unge mennesker i Rødøy kommune hvordan fotografiens verden fungerer. Og det trenger jeg, rett og slett. En dag i "Öppna landskap" føles forferdelig riktig. Minst like riktig blir det å komme hjem til mammas konstante forslag til maglaging og ungers skjenerte blikk når Onkel Raymond tar turen fra langvekkistan.

Og jeg lurer litt på det, når jeg atter en gang står med beina plantet hvor vindtett jakke selger best, vil det gi mere eller mindre mening "The London thing"? Vil jeg forstå hvorfor folk jobber 8-18? Og at dem er så slitne at dem sover stående i undergrunnsvogner som er så tettpakket at selv Hitler ville satt pris på logistikken. Vil jeg forstå hvorfor folk på død og liv skal til kule, hippe og fantastiske London, for å bare være en del av en grå materie?

Faktisk er det litt morro. England er sånn at dersom du går i et plagg som har farger på seg, så vil du mest sannsyneligvis være den eneste på undergrunnsvognen som har det. Ja selv om man liksom bor i en smeltedigel. Rart, ikke sant? Uansett utfall tar jeg jul 15 desember. Og heldigvis kan man henge opp knallrød juledekorasjon hvor man vil der jeg kommer fra.

Shallabais, liksom.