Hva koster det å starte en bedrift? Mye! Utrolig mye! Og da snakker jeg ikke om kroner og øre, selv om det selvfølgelig forvinner en god slump med penger både til det ene og andre.
Går du med planer om å starte opp eget firma, så er mitt råd å la være. Men du brenner så sterkt for det, sier du? Det kan være nok en grunn til å ikke gjøre det. For som bedriftseier bruker du veldig mye tid på ting som ikke har noe med faget ditt å gjøre; bekymringer, eposter, regnskap, regninger, fakturering, møter. Selv om man veldig gjerne ønsker å bygge noe eget så kan det være at man får et langt bedre liv av å rett og slett bare være en veldig god ansatt. Og ikke minst prissetting! Når det kommer henvendelse på drømmeoppdraget, så er det vanskelig å være kynisk forretningseier når følelsene styrer.
Men det å starte egen bedrift er også fryktelig givende. Utrolig givende! Det blir rett og slett et lite barn som konstant må pleies, men så blir man også tilsvarende stolt etterhvert som det vokser til. Men man bør gå noen runder med seg selv før man kaster seg ut i det. Og det er en ting man hører "alle" gründere si, det ble mye mere jobb enn hva dem hadde trodd.
Å starte bedrift krever i grunn bare at du ofrer to ting. Alle dine penger og all din tid. Og i det dragsuget følger det mye rart. Noen treffer selvfølgelig gull på første spadetak, og lever fint fra første dag, men for majoriteten er virkeligheten en annen. Første året kan du stort sett bare glemme å ta ut lønn. Kalkuler så mye du bare vil, det kommer utgifter du ikke hadde tenkt på. Også den kombinasjonen med å jobbe til krampa tar deg, uten å få en krone igjen for det - det er et hardt slag i trynet - hver eneste dag omtrent.
Også er det alle privilegiumene du har som ansatt. Er du syk? Ta en telefon eller stikk til legen, uansett så kommer det penger på konto som vanlig. Går bedriften dårlig? Skit i det, du har rett på 6 ukers ferie uansett. Så gikk bedriften konken? Null stress, lønnsgarantifond to the rescue. Det er bare veldig veldig mye enklere.
Nå er det bra nøyaktig 1,5 år siden jeg startet Engmark Fotografi AS, og endelig er den første og største kneika passert. Følelsen er utrolig god, og jeg er veldig stolt av meg selv. For når jeg ser tilbake på disse 18 månedene ser jeg så utrolig mange øyeblikk hvor veldig mange andre hadde gitt opp.
Det handler ikke om sydenturen man måtte droppe pga økonomien. Det handler om å konstant sjonglere med pengene for å holde de mest aggressive kreditorene unna. Noen ganger har jeg måttet møte opp hos banken med lua i hånda etter å ikke ha betalt huslån på en stund. Andre ganger har Bodø Energi stått klare med avbiteren utenfor studioet for å ta strømmen.
Og det er bare overflaten. Jeg er jo en ekstremt sosial person, men det har vært nesten umulig. Man mister kontakt med mange, for når man er +/- 30 år og er sammen med venner så gjør man stort sett noe som koster penger. Gjerne en del penger. Og når man har hverken tid eller penger, ja da er det mye som blir vanskelig. En ting som slo meg her om dagen, nå er det 1,5 år siden jeg flyttet nordover igjen - og jeg har enda ikke sett nordlyset fordi jeg har vært på jobb hele tiden.
Når jeg sier den første kneika er over, så betyr det definitivt ikke at det er cash til å rive seg ut en ny bil eller noe. Men jeg får f.eks betalt strømregningen på 20.000 fra Februar som jeg har tryglet Bodø Energi om å la ligge .. litt mer .. litt mer .. bare litt til.
Men man lærer seg å sette pris på ting da - det er en veldig god ting. Jeg og Lene feiret når tingene snudde nå, men hvordan vi feiret er litt morsomt. Vi kjøpte Gilde ostefyllte pølser til å ha i brødene til 49 kroner, i stede for Kylling/Kalkunpølsene til 15 kroner. Det er sært, men det er veldig fint å kunne glede seg over så små gleder.
Flere motbakker blir det garantert, men det ga masse inspirasjon å komme forbi denne. Hvor mange hundre eposter jeg har sendt ut til diverse bedrifter med portofolio for å fiske etter oppdrag vet jeg ikke, men det er fryktelig mange. Nå er det bare å ta med seg denne følelsen og fortsette å jobbe hardt for å få fart inn i neste motbakke - og jeg gleder meg til 2014 :)
Det er mange som ikke har hatt troen på meg. Den følelsen jeg husker best er da jeg søkte meg inn på fotoskole, og broren min lo av meg. Men alt det driter jeg i.
Så derfor vil jeg avslutte med å takke alle de som HAR trodd på meg :) Som har støttet opp, hjulpet, lånt ut diverse ting, kommet på galleriåpninger, som har anbefalt meg til venner - og ikke minst dem som har valgt å bruke meg.
Det er kanskje en klisje, men det har vært så ekstremt marginalt hele veien, at uten hver og en av alle dere så hadde dette faktisk aldri gått bra. Så TUSEN TUSEN takk.
Så ha en fin jul dere. Og husk å bruke tiden riktig mens 2013 ebber ut :)
lørdag 14. desember 2013
onsdag 4. september 2013
Norge = Fattig
235 200 kroner. Det er det magiske tallet i Norge, tjener du under dette er du faktisk fattig i følge EU-normen. Det betyr altså at dersom det ikke triller inn omtrentlig 19600 kroner på kontoen din månedlig, så er du altså fattig i Norge.
Når valget nærmer seg så hører jeg litt ekstra etter om hva partiene skal gjøre som kan påvirke min hverdag. For dersom det plutselig skulle begynne å trille inn 19600 kroner måneden på kontoen min på fast basis, så hadde jubelen stått i taket og verden ville sett betraktelig mye lysere ut. Jeg ville vel i grunn våknet med et stort smil hver eneste dag.
Det gjør noe med deg å konstant gå rundt å være i et land hvor alt er tilpasset en inntekt langt over det man klarer å få til selv. Det gjør noe med den sosiale trivselen å aldri kunne delta på sosiale ting som folk flest har råd til uten problemer.
Jeg er blakk, jeg har ikke råd til å reise til syden i sommer. Nei, det er ikke meg som sier det, men jeg føler meg fryktelig blakk når jeg hører noen sier det. Blakk er å gå å handle en pakke pølser, og få dårlig samvittighet for at du for en gangs skyld handlet Gilde fremfor First Price. Blakk er å ha lyst til å reise på besøk til en venn, men ikke ha råd fordi du må passere en bomring. Blakk er å stikke på Kino sammen med kjæresten en gang i måneden er et sløseri som får telefonen eller strømmen sperret.
Jeg klager skjeldent på at jeg er blakk, men jammen ta suger det hele tiden likevell. Jeg har valgt å bygge en bedrift fra bunnen, og som mange før meg har fått merke, så er ofte det å ta ut lønn første året en fjern drøm. Det er en drøm som bygges hver dag, det er 50 timer i uka på jobb i perioder for en ensifret timelønn. Det er et lys i enden av tunellen - men herregud så det suger underveis.
Men man lærer seg å sette pris på ting. En dag for en stund siden spiste jeg entrecote til middag, og herregud for en fantastisk smak. For en stund siden sponset mamma meg til tannlegen, og herregud så godt det var å få gjennomført.
Så jeg antar jeg bare vil si, sett pris på alt rundt dere, og slutt å være missunnelige på dem med luksushus og Audi Q5. Dere har det mest sannsyneligvis veldig fint dere også.
Også håper jeg kan få aksept for å ha stemt FRP. Den bomringen som kommer rundt Bodø kommer til å gjøre skikkelig vondt for lommeboka. Å se at jeg jobber så hardt etter endt utdanning, og at enkelte grupper nå han gå på NAV og få penger fra dag en er ikke noe særlig.
Og det er sant. Å være fattig er et tabu. Det er skikkelig lite morro å være det, og man skjuler det så godt det overhodet går. Oppdragsmengden på firmaet er stadig økende. Tall viser at det er bare 4 av 10 nyoppstartede bedrifter som overlever de første tre driftsårene. Men man må jobbe hardt for å gjøre de rette tingene for å være blandt de fire, for med økt oppdragsmengde følger økte utgifter også.
Men en ting er sikkert, den vaflen på Moloen til 25 kroner med kirsebær og rømme nå sist Søndag. Jeg tror garantert jeg nøt den mest den dagen.
Nyt livet!
Når valget nærmer seg så hører jeg litt ekstra etter om hva partiene skal gjøre som kan påvirke min hverdag. For dersom det plutselig skulle begynne å trille inn 19600 kroner måneden på kontoen min på fast basis, så hadde jubelen stått i taket og verden ville sett betraktelig mye lysere ut. Jeg ville vel i grunn våknet med et stort smil hver eneste dag.
Det gjør noe med deg å konstant gå rundt å være i et land hvor alt er tilpasset en inntekt langt over det man klarer å få til selv. Det gjør noe med den sosiale trivselen å aldri kunne delta på sosiale ting som folk flest har råd til uten problemer.
Jeg er blakk, jeg har ikke råd til å reise til syden i sommer. Nei, det er ikke meg som sier det, men jeg føler meg fryktelig blakk når jeg hører noen sier det. Blakk er å gå å handle en pakke pølser, og få dårlig samvittighet for at du for en gangs skyld handlet Gilde fremfor First Price. Blakk er å ha lyst til å reise på besøk til en venn, men ikke ha råd fordi du må passere en bomring. Blakk er å stikke på Kino sammen med kjæresten en gang i måneden er et sløseri som får telefonen eller strømmen sperret.
Jeg klager skjeldent på at jeg er blakk, men jammen ta suger det hele tiden likevell. Jeg har valgt å bygge en bedrift fra bunnen, og som mange før meg har fått merke, så er ofte det å ta ut lønn første året en fjern drøm. Det er en drøm som bygges hver dag, det er 50 timer i uka på jobb i perioder for en ensifret timelønn. Det er et lys i enden av tunellen - men herregud så det suger underveis.
Men man lærer seg å sette pris på ting. En dag for en stund siden spiste jeg entrecote til middag, og herregud for en fantastisk smak. For en stund siden sponset mamma meg til tannlegen, og herregud så godt det var å få gjennomført.
Så jeg antar jeg bare vil si, sett pris på alt rundt dere, og slutt å være missunnelige på dem med luksushus og Audi Q5. Dere har det mest sannsyneligvis veldig fint dere også.
Også håper jeg kan få aksept for å ha stemt FRP. Den bomringen som kommer rundt Bodø kommer til å gjøre skikkelig vondt for lommeboka. Å se at jeg jobber så hardt etter endt utdanning, og at enkelte grupper nå han gå på NAV og få penger fra dag en er ikke noe særlig.
Og det er sant. Å være fattig er et tabu. Det er skikkelig lite morro å være det, og man skjuler det så godt det overhodet går. Oppdragsmengden på firmaet er stadig økende. Tall viser at det er bare 4 av 10 nyoppstartede bedrifter som overlever de første tre driftsårene. Men man må jobbe hardt for å gjøre de rette tingene for å være blandt de fire, for med økt oppdragsmengde følger økte utgifter også.
Men en ting er sikkert, den vaflen på Moloen til 25 kroner med kirsebær og rømme nå sist Søndag. Jeg tror garantert jeg nøt den mest den dagen.
Nyt livet!
torsdag 23. mai 2013
Tror du at du mener noe, eller mener du det?
Bortsett fra litt over gjennomsnittet engasjert tror jeg at jeg er en median blandt nordmenn. Jeg sier median fordi jeg vet jeg ikke er gjennomsnittet, men skal du trekke ut en tilfeldig person sånn midt i det hele, så kunne det vært meg.
Hva mener jeg? Vel, jeg leser avisene og er opptatt av nyheter, men leser stort sett det som interesserer meg. Jeg er bevisst på politikk, men dersom noen skal diskutere partiprogrammet til de forskjellige partiene må jeg melde pass. Menneskene tror jeg er slik dem fremstår, men når jeg tenker meg om så vet jeg at de fleste smilene man møter i løped av en dag er fordi dem vil ha noe av meg.
Også var det dette engasjementet da. De fleste ting har jeg gjort meg opp en mening om, for meg er det rart å ikke skulle mene noe om noe, for alternativet er å være likegyldig? Og mine meninger er basert på fakta og erfaringer som jeg har gjort meg siden 1980. Eller det går jeg i allefall rundt å tror.
For hva er fakta? Det har i det siste begynt å slå meg at fakta for meg er to ting; det jeg leser i nyhetene og det jeg kan finne frem på Wikipedia. Sistnevnte er jo greit nok, og nyhetene er jo selvfølgelig nøytralt fremstilt slik at vi kan danne oss våre egne ærlige meninger. Men er det nå det?
VG, Dagbladet, Aftenposten, Nettavisen m.m. trenger alle annonseinntekter for å overleve i den digitale hverdagen. Det vet vi alle sammen. Og jeg tenker at jeg ikke er alene om å merke "lokkeoverskriftene" for å få klikk på flere saker (og flere annonser). Ringer det en bjelle med "Hollywood-kjendis funnet død" eller lignende, og når du klikker på nyhetssaken så har du aldri hørt om vedkommede?
Og hvordan blir det da med integriteten i de mere alvorlige nyhetssakene? Hadde Bieber vært i Oslo nå ville flommen og orkanen kanskje bare vært et parantes på VG. Og hva skjer egentlig med de upopulære nyhetene - eller finns dem plutselig ikke lengre? For hvor er det blitt av nyhetsbildets svar på Siv Jensen? Sakene som finns, men å skrive om dem skaper furore og leserflukt fra avisen.
Vil du ha drømmejobben, drømmedama eller være en godt likt offentlig person så virker det som om du har med å følge en oppskrift. Og det virker som om avisene følger den samme oppskriften. For å bli godt likt må du mene de riktige tingene, eller "gå med de riktige klærne" metaforisk sagt.
Humanisme står i førersetet i Norge om dagen, og det samme gjør innvandring. Mener du noe negativt om innvandring eller romfolket så er du ille ute. Fordi har du ikke sett avisene? Der skrives det primært sett om de hvor bra innvandringen er og hvor fælt romfolket har det.
Stemmer dette alltid med dine erfaringer? Og takket være Facebook sin delefunksjon så får man nyhetene som ikke kom i avisa. Professoren som med tall fra SSB forteller oss at innvandringen er ikke økonomisk bærekraftig for Norge. Eller hjelpearbeideren fra Romania som forteller den "virkelige" historien om den delen av romfolket som tigger i Norge.
Hvorfor når disse sakene så skjeldent avisene? Og hvorfor er de erstattet av en historie med "populær" vri? Plutselig står i stede saken om en annen hjelpearbeider i avisen som kan fortelle oss at vi må gi penger til romfolket som tigger, fordi dem har det så tragisk. Og man føler seg nesten høyreekstrem med konspirasjonsteorier dersom man våger å tro på professoren med tallene i fra SSB.
Hvorfor er det slik? Og hvorfor stemmer kartet så dårlig med terrenget om dagen? Og hvem er det som har ansvaret for å bringe oss de kalde fakta? Er det politikerene? Er det media? Er det vandrehistoriene rundt lunchbordet? For akkurat nå om dagen så føles det sistnevnte som det mest troverdige.
Kort sagt - hva skal man tro på? Hva er sannheten? Og ikke minst - HVOR er sannheten?
Hva mener jeg? Vel, jeg leser avisene og er opptatt av nyheter, men leser stort sett det som interesserer meg. Jeg er bevisst på politikk, men dersom noen skal diskutere partiprogrammet til de forskjellige partiene må jeg melde pass. Menneskene tror jeg er slik dem fremstår, men når jeg tenker meg om så vet jeg at de fleste smilene man møter i løped av en dag er fordi dem vil ha noe av meg.
Også var det dette engasjementet da. De fleste ting har jeg gjort meg opp en mening om, for meg er det rart å ikke skulle mene noe om noe, for alternativet er å være likegyldig? Og mine meninger er basert på fakta og erfaringer som jeg har gjort meg siden 1980. Eller det går jeg i allefall rundt å tror.
For hva er fakta? Det har i det siste begynt å slå meg at fakta for meg er to ting; det jeg leser i nyhetene og det jeg kan finne frem på Wikipedia. Sistnevnte er jo greit nok, og nyhetene er jo selvfølgelig nøytralt fremstilt slik at vi kan danne oss våre egne ærlige meninger. Men er det nå det?
VG, Dagbladet, Aftenposten, Nettavisen m.m. trenger alle annonseinntekter for å overleve i den digitale hverdagen. Det vet vi alle sammen. Og jeg tenker at jeg ikke er alene om å merke "lokkeoverskriftene" for å få klikk på flere saker (og flere annonser). Ringer det en bjelle med "Hollywood-kjendis funnet død" eller lignende, og når du klikker på nyhetssaken så har du aldri hørt om vedkommede?
Og hvordan blir det da med integriteten i de mere alvorlige nyhetssakene? Hadde Bieber vært i Oslo nå ville flommen og orkanen kanskje bare vært et parantes på VG. Og hva skjer egentlig med de upopulære nyhetene - eller finns dem plutselig ikke lengre? For hvor er det blitt av nyhetsbildets svar på Siv Jensen? Sakene som finns, men å skrive om dem skaper furore og leserflukt fra avisen.
Vil du ha drømmejobben, drømmedama eller være en godt likt offentlig person så virker det som om du har med å følge en oppskrift. Og det virker som om avisene følger den samme oppskriften. For å bli godt likt må du mene de riktige tingene, eller "gå med de riktige klærne" metaforisk sagt.
Humanisme står i førersetet i Norge om dagen, og det samme gjør innvandring. Mener du noe negativt om innvandring eller romfolket så er du ille ute. Fordi har du ikke sett avisene? Der skrives det primært sett om de hvor bra innvandringen er og hvor fælt romfolket har det.
Stemmer dette alltid med dine erfaringer? Og takket være Facebook sin delefunksjon så får man nyhetene som ikke kom i avisa. Professoren som med tall fra SSB forteller oss at innvandringen er ikke økonomisk bærekraftig for Norge. Eller hjelpearbeideren fra Romania som forteller den "virkelige" historien om den delen av romfolket som tigger i Norge.
Hvorfor når disse sakene så skjeldent avisene? Og hvorfor er de erstattet av en historie med "populær" vri? Plutselig står i stede saken om en annen hjelpearbeider i avisen som kan fortelle oss at vi må gi penger til romfolket som tigger, fordi dem har det så tragisk. Og man føler seg nesten høyreekstrem med konspirasjonsteorier dersom man våger å tro på professoren med tallene i fra SSB.
Hvorfor er det slik? Og hvorfor stemmer kartet så dårlig med terrenget om dagen? Og hvem er det som har ansvaret for å bringe oss de kalde fakta? Er det politikerene? Er det media? Er det vandrehistoriene rundt lunchbordet? For akkurat nå om dagen så føles det sistnevnte som det mest troverdige.
Kort sagt - hva skal man tro på? Hva er sannheten? Og ikke minst - HVOR er sannheten?
fredag 26. april 2013
År som ruller
Det er liksom den ene tingen man aldri tar høyde for, mens man lever så går årene. Når jeg flyttet bort i fra Bodø var jeg 28 år gammel, og frem til man er 28 så bestemmer man ganske bra selv hvordan livet er - og ting er slettes ikke så langt unna. Joda, det er 10 år siden man tok lappen, og enda lengre siden man gikk ut av ungdomsskolen på det tidspunktet, men fremdeles er tingene litt som før.
Når jeg kommer hjem tre år senere og oppdager hvordan årene har tatt sine biter av mine gode minner er det på grensen til deprimerende. Man møter folk som plutselig er blitt kjempegamle på tre år, man møter dem som plutselig ikke har hår lengre og de søte jentene i fra videregående er plutselig blitt godt voksne familiemennesker.
Jeg vil nok alltid være 22 år i mitt sinn. Det er mange som sier det, men jeg syntes ikke det er noe særlig sjarm i å bli voksen. Og da er det skremmende å se på andre som blir voksen. I min verden er det som om mange av de jeg kjenner svinner bort forann øynene mine. Alt det som før var en del av en variert og hærlig gal hverdag er plutselig kun blitt til historier man skal prate om når man blir eldre.
Alle de hærlig gale menneskene er blitt til bekymrede familiemennesker. Mine venners foreldre som var aktive mennesker er blitt til pensjonister de aller fleste av dem. Kjeledyrene til familiene man vokste opp sammen med har vært borte i mange år. Det er fryktelig rart for meg som er glad i det som var.
Ungdomstiden er det beste som finns. Å kunne hoppe i bilen, fylle tanken og stikke over på ralltur til Sverige. Å ringe 10 kompiser klokken 11 om kvelden midt på sommeren, og stikke ut å grille, spille fotball eller bade. Alle hadde dager som bare stod å ventet på å bli fylt med nye opplevelser og erfaringer. Det spontane hærlige!
Og det er så rart å savne personer som enda er der, men ikke. Voksenlivet har innhentet dem, og alle de små "legendene" er bare blitt til historier nå. Og vi er såvidt passert 30 år. Så rart.
Det er mulig jeg er gal, i så fall er jeg glad for å være gal, men jeg elsker stadig tanken på å kunne fylle tanken og dra på ralltur til Sverige. Gjøre gale enkle ting. Grille på Mjelle. Whatever. Det er herlig å aldri bli voksen ... selv om alle dere andre sikkert har skjønt noe jeg ikke har.
Få mest mulig ut av i dag, hvem vet om du er i morgen!
søndag 3. februar 2013
Tompratens Rolls Royce
Fremsnakking. Positivitet. Optimisme. Moterikige begrep for dem som ønsker å være en del av et velfungerende samfunn. Med disse våpene kan man lage vin av vann, gull av gråstein og rom kan bygges på en dag. Nå for tiden kjører Bodø NU en slags positivtetskampanje hvor alle øser ut sine positive blikk på byen, National Geographic kårer byen til en av de beste å reise til - og mens ballen ruller melder Koch seg på løpet og mener glasshuset er en trivelig plass å oppholde seg på.
Joda, alt dette er jo faktisk bra, men jeg savner realismen bak det hele. Tro kan flytte fjell sies det, men troen i seg selv er lite verdt uten handling. Er vi blitt for flinke til å feie utfordringene under teppet for så å håpe at ingen kjenner stanken etterhvert som tiden går. Og er alle disse pro-begrepene blitt så påtatte og forventet at meningen snart forsvinner? Blir det like selvfølgelig og meningsløst som "mvh" i bunnen av eposten? Rett og slett bare tomprat?
Hva er det jeg tenker på? Vel for eksempel når Koch mener glasshuset er en fin plass å besøke, da reagerer jeg. Jeg går hver dag igjennom glasshuset på tur hjem fra jobb, en ett-minutterstur en gang om dagen. Enten er jeg ekstremt uheldig med timingen, eller så er det mye tull glasshuset. Mennesker som raver rundt med rus klår på andre, politiet som stopper butikktyver, lørdags-gother som krangler høylytt, benker med alkoholiserte borgere fra hvor det renner en elv av urin nedover glasshuset. Da hjelper det ikke hvor mye du fremsnakker, det løser ikke problemet. Da ser det faktisk bare dumt ut.
Også tenker jeg på når Ole Marius Røsten fremsnakker handelsstanden i sentrum. En fin fyr som jeg stort sett er helt enig med, men å flykte fra parkeringsproblematikken i sentrum er å stikket hodet i sanden. Fremsnakkingen må/bør serveres sammen med løsningsforslag på dagens utfordringer. Bodø er en by med sur vind og lave temperaturer, nærmest året rundt. Bussen er for veldig mange ikke et fullgodt alternativ, og sannheten er at de fleste av oss kunne tenkt seg å parkere maks to meter i fra butikken vi skal handle i. Når man løper rundt i sentrum for å handle og konstant må myse på klokken for å sikre seg mot parkeringsboten, så føles det - etter å ha opplevd City Nord - veldig 80-talls ut. Fint å sammenligne oss med europeiske storbyer - men ikke alltid.
Minst av alt skjønner jeg meg på Rune Nilsen. Hans positivtet er utrolig god, og for meg som ser byen gjennom litt samme briller som Rune, så syntes jeg det var givende lesing. Men jeg frykter at dem som ikke allerede er en del av kulturlivet her i byen vil se på det som typisk kulturvrøvl - som for den jevne dresskledde tallknuseren muligens kan forveksles med fylleprat. Kulturen sammenlignes med et aksjefond og jeg bare ser for meg hvordan de høye herrer rister på hodet mens de bestiller ett dusin ingeniører ekstra.
For ordens skyld; jeg er er enig med både Røsten, Nilsen - ja men kanskje ikke Koch. Bodø er en rullende snøball som bare vokser og vokser. Men bak positiviteten må det stå masse mennesker med ermene brettet opp klare til kamp, som for eksempel Linda Dokmo (Bodø i Vinden). Med galleri i sentrum så er jeg selvfølgelig opptatt av både kunst/kultur og utviklingen av Bodø sentrum, og jeg mener utviklingen bør skje på premissene til de man forsøker å nå. Server kunst og kultur på sengen til de som mangler det, ikke la det alltid skje i "skumle" avlukker som Bodø Kunstforening, Sinus eller Dama Di.
For Bodø sentrum må vi starte gjenopplivingen for alvor. En av de få tingene jeg er enig med Neiden om er at vi trenger folk i sentrum - folk er nøkkelen. Men igjen la det skje på deres premisser og dersom kundene sier parkeringen er et problem (noe kommentarfeltet hos AN flommer over av), så kan ikke politikerene sitte på toppen og mene at de har forstått noe ingen andre gjør. Folkene trenger ikke forstå det, dem blinker i stede inn til venstre når dem passerer Bodø elv - problemet løst for dem. Til syvende og sist er det du og jeg som styrer denne byen i form av valget hvert fjerde år. Nå har Høyre tatt over styringen, hører dem ikke på opinionen, så er det fort gjort å bytte dem ut om tre år.
Sentrum er i forandring. Koch har tapt kampen mot City Nord og glasshuset er gått fra handlesenter til varmestue. Butikker har gått konkurs og i kvartalene rundt glasshuset var det en periode bekymringsverdig mange butikklokaler som lå brakk. Men i kjølvannet ramlet utleieprisene, uten at gårdeierne sultet av den grunn. Og nå vokser det frem en flott flora av nisjebutikker. Torget, Dronningens gate, nedre del av Storgata og ikke minst i Sjøgata er plassene hvor de spennende tingene skjer for tiden. Ironisk nok mener Neiden Sjøgata er et skrekkeksempel på hvordan byen utvikler seg for bilene, mens Sjøgata er vel det området som har fått det største løftet de siste årene, og gått fra å være grå betongklosser til stilige fasader med hippe butikker og salonger.
Takk til alle fremsnakkere! Men æren ligger fremdeles hos dem som bretter opp armene og trekker i rett retning, går på jobb samtidig som deg og hjem fra jobb når du legger deg. De som er innovative og styrer byen i nye retninger. Så til syvende og sist beviser vel i grunn dette bare poenget til Nilsen, kultur er som et aksjefond - verdien ligger i å syneliggjøre det.
Joda, alt dette er jo faktisk bra, men jeg savner realismen bak det hele. Tro kan flytte fjell sies det, men troen i seg selv er lite verdt uten handling. Er vi blitt for flinke til å feie utfordringene under teppet for så å håpe at ingen kjenner stanken etterhvert som tiden går. Og er alle disse pro-begrepene blitt så påtatte og forventet at meningen snart forsvinner? Blir det like selvfølgelig og meningsløst som "mvh" i bunnen av eposten? Rett og slett bare tomprat?
Hva er det jeg tenker på? Vel for eksempel når Koch mener glasshuset er en fin plass å besøke, da reagerer jeg. Jeg går hver dag igjennom glasshuset på tur hjem fra jobb, en ett-minutterstur en gang om dagen. Enten er jeg ekstremt uheldig med timingen, eller så er det mye tull glasshuset. Mennesker som raver rundt med rus klår på andre, politiet som stopper butikktyver, lørdags-gother som krangler høylytt, benker med alkoholiserte borgere fra hvor det renner en elv av urin nedover glasshuset. Da hjelper det ikke hvor mye du fremsnakker, det løser ikke problemet. Da ser det faktisk bare dumt ut.
Også tenker jeg på når Ole Marius Røsten fremsnakker handelsstanden i sentrum. En fin fyr som jeg stort sett er helt enig med, men å flykte fra parkeringsproblematikken i sentrum er å stikket hodet i sanden. Fremsnakkingen må/bør serveres sammen med løsningsforslag på dagens utfordringer. Bodø er en by med sur vind og lave temperaturer, nærmest året rundt. Bussen er for veldig mange ikke et fullgodt alternativ, og sannheten er at de fleste av oss kunne tenkt seg å parkere maks to meter i fra butikken vi skal handle i. Når man løper rundt i sentrum for å handle og konstant må myse på klokken for å sikre seg mot parkeringsboten, så føles det - etter å ha opplevd City Nord - veldig 80-talls ut. Fint å sammenligne oss med europeiske storbyer - men ikke alltid.
Minst av alt skjønner jeg meg på Rune Nilsen. Hans positivtet er utrolig god, og for meg som ser byen gjennom litt samme briller som Rune, så syntes jeg det var givende lesing. Men jeg frykter at dem som ikke allerede er en del av kulturlivet her i byen vil se på det som typisk kulturvrøvl - som for den jevne dresskledde tallknuseren muligens kan forveksles med fylleprat. Kulturen sammenlignes med et aksjefond og jeg bare ser for meg hvordan de høye herrer rister på hodet mens de bestiller ett dusin ingeniører ekstra.
For ordens skyld; jeg er er enig med både Røsten, Nilsen - ja men kanskje ikke Koch. Bodø er en rullende snøball som bare vokser og vokser. Men bak positiviteten må det stå masse mennesker med ermene brettet opp klare til kamp, som for eksempel Linda Dokmo (Bodø i Vinden). Med galleri i sentrum så er jeg selvfølgelig opptatt av både kunst/kultur og utviklingen av Bodø sentrum, og jeg mener utviklingen bør skje på premissene til de man forsøker å nå. Server kunst og kultur på sengen til de som mangler det, ikke la det alltid skje i "skumle" avlukker som Bodø Kunstforening, Sinus eller Dama Di.
For Bodø sentrum må vi starte gjenopplivingen for alvor. En av de få tingene jeg er enig med Neiden om er at vi trenger folk i sentrum - folk er nøkkelen. Men igjen la det skje på deres premisser og dersom kundene sier parkeringen er et problem (noe kommentarfeltet hos AN flommer over av), så kan ikke politikerene sitte på toppen og mene at de har forstått noe ingen andre gjør. Folkene trenger ikke forstå det, dem blinker i stede inn til venstre når dem passerer Bodø elv - problemet løst for dem. Til syvende og sist er det du og jeg som styrer denne byen i form av valget hvert fjerde år. Nå har Høyre tatt over styringen, hører dem ikke på opinionen, så er det fort gjort å bytte dem ut om tre år.
Sentrum er i forandring. Koch har tapt kampen mot City Nord og glasshuset er gått fra handlesenter til varmestue. Butikker har gått konkurs og i kvartalene rundt glasshuset var det en periode bekymringsverdig mange butikklokaler som lå brakk. Men i kjølvannet ramlet utleieprisene, uten at gårdeierne sultet av den grunn. Og nå vokser det frem en flott flora av nisjebutikker. Torget, Dronningens gate, nedre del av Storgata og ikke minst i Sjøgata er plassene hvor de spennende tingene skjer for tiden. Ironisk nok mener Neiden Sjøgata er et skrekkeksempel på hvordan byen utvikler seg for bilene, mens Sjøgata er vel det området som har fått det største løftet de siste årene, og gått fra å være grå betongklosser til stilige fasader med hippe butikker og salonger.
Takk til alle fremsnakkere! Men æren ligger fremdeles hos dem som bretter opp armene og trekker i rett retning, går på jobb samtidig som deg og hjem fra jobb når du legger deg. De som er innovative og styrer byen i nye retninger. Så til syvende og sist beviser vel i grunn dette bare poenget til Nilsen, kultur er som et aksjefond - verdien ligger i å syneliggjøre det.
lørdag 12. januar 2013
Folkene som forsvinner
Huff, jeg hater den brutale og enkle virkeligheten; folk blir født og folk dør. Av alle de tingene jeg savner med å være barn, så savner jeg kanskje mest den uskyldige følelsen av å ikke ha mistet noen. Barna var barn, foreldrene var "gamle" mens besteforeldrene var de virkelig gamle. Og sånn skulle det jo være, og for hver dag som gikk så kom man nærmere en ny julaften, skoleferie eller bursdag - og ikke at de rundt oss skulle bli borte.
I går var jeg i årets første begravelse. Det var ikke noen nær venn, men det var en tidligere arbeidskollega. "Lille-John" var nesten to meter høy og grovbygd som få, men tross hva man skulle tro var fyren en mild og humørspredende historieforteller. Alltid godt med tålmodighet og en moro historie på lager. Og det blir sikker ikke den siste i år. For i de siste årene har det blitt stadig flere begravelser. Noen er skolekamerater som havnet i feil miljø, andre er famile og venner som forlot så alt for tidlig.
Minnene lever sier dem, og det er liksom trøsten i det hele. Etter å ha brukt julen til å rote rundt i gamle slektskart så skjønner man jo at som oftest stemmer det ikke. Etter en generasjon eller to - toppen tre - så er de fleste minnene borte. For hver person som forlater oss mister vi et individ. Det er drømmer, ønsker, kjærlighet, tanker og engasjement som bare fordufter. Borte for alltid.
Var det bedre før? Da var kanskje det å minnes de døde en luksus? Jeg kan se for meg at for 200 år siden måtte man gå raskt videre og gripe hverdagen for å selv kunne overleve. Men det er jo igjen en veldig god forklaring. I dag virker det å være annerledes, folk virker å gå videre så raskt. Arven brenner på kontoen og hverdagen venter med alle dens dustete selvrealiserende utfordringer.
Nå er det vår tur. Vår tur til å fortelle "han Lille-John med historiene sine". Eller om "han Vegard og moonwalken hannes". Eller om "han gammel-onkel i Gøya". Herifra og ut er dem bare til igjennom våre historier. Desverre er våre historier bare en skygge av deres virkelighet.
Det faktumet er det mest brutale livet har å by på.
I går var jeg i årets første begravelse. Det var ikke noen nær venn, men det var en tidligere arbeidskollega. "Lille-John" var nesten to meter høy og grovbygd som få, men tross hva man skulle tro var fyren en mild og humørspredende historieforteller. Alltid godt med tålmodighet og en moro historie på lager. Og det blir sikker ikke den siste i år. For i de siste årene har det blitt stadig flere begravelser. Noen er skolekamerater som havnet i feil miljø, andre er famile og venner som forlot så alt for tidlig.
Minnene lever sier dem, og det er liksom trøsten i det hele. Etter å ha brukt julen til å rote rundt i gamle slektskart så skjønner man jo at som oftest stemmer det ikke. Etter en generasjon eller to - toppen tre - så er de fleste minnene borte. For hver person som forlater oss mister vi et individ. Det er drømmer, ønsker, kjærlighet, tanker og engasjement som bare fordufter. Borte for alltid.
Var det bedre før? Da var kanskje det å minnes de døde en luksus? Jeg kan se for meg at for 200 år siden måtte man gå raskt videre og gripe hverdagen for å selv kunne overleve. Men det er jo igjen en veldig god forklaring. I dag virker det å være annerledes, folk virker å gå videre så raskt. Arven brenner på kontoen og hverdagen venter med alle dens dustete selvrealiserende utfordringer.
Nå er det vår tur. Vår tur til å fortelle "han Lille-John med historiene sine". Eller om "han Vegard og moonwalken hannes". Eller om "han gammel-onkel i Gøya". Herifra og ut er dem bare til igjennom våre historier. Desverre er våre historier bare en skygge av deres virkelighet.
Det faktumet er det mest brutale livet har å by på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)