Vel, det er vel i grunn ikke helt sant selv om musikken sier det, med vinden i håret og luftgitaren over skuldra. Men Trondheim går stadig nærmere slutten, og det blir stadig mer virkelig. Rommet er omtrent like ferdig pakket som det var for noen dager siden, så fremdriften har vært minimal
Har gitt pengemaskinen min beskjed om fra 15:00 på Fredag 1. Juli, da får dem klare seg selv. Dem virket litt overrasket over det, og hadde nok regnet meg jeg skulle være å suse på gummi mye lengre enn som så. Men jeg tror jeg klarer å nå målet om å jobbe inn for å få betalt alle regningene + mat i sommer.
Sitter og oppdaterer meg litt på London på kveldene. Ser litt på leiligheter som kalles billige, men som nesten krever en tusenlapp i måneden pr kvadrat. Også leser jeg litt om skolen, og Lene har gitt meg linker hvor jeg fant info om fagene.
Før Australiæsjh, så leste jeg slike linker med interesse, og drømte om overdådig undervisning som følge av overdådige formuleringer. Jeg merker nivået på forventningene er seks fot under nå, fordi jeg leser i grun blablablabla-blabla, og lurer på hva det egentlig betyr. For i min verden betyr nå "demonstrate practical, critical, analytical, creative, intellectual, methodological and communication skills necessary to future good practice in the area of their own practice" å skrive en stil. I allefall dersom det skrives med æsj-engelsk fra krokkislandet.
Helgen var fin. Jeg og Richard fikk smurt WD-40 på rustne volletballkunnskaper, og jeg var fryktelig dårlig nå. Men det ble fort bedre! Får metrologene det som jeg vil, så skal vi direkte fra Trondheim til Sandvika Beachresort for turnering.
De neste og siste dagene i Trondheim blir vel jobbing hele tiden, samtidig som jeg må fikse noen ting rundt i kring i byen og jeg skal pakke og vaske. Så uken går vel fort. Men jeg tror sommeren vil gå enda raskere!
For ikke å si 2011/2012!
mandag 27. juni 2011
torsdag 23. juni 2011
Masse juhu og litt æsj
Jeg aner ikke hva det er som foregår om dagen. Kanskje våkner jeg snart i fra drømmen om A karakter, Gullspiren og nå: beskjed om at tilbud om studieplass på London Metropolitan University er på tur i posten til meg. Det får da være grenser for hva karma kan fikse, eller hva sier du Earl?
Klokken er 22:45 på en Torsdags kveld. Rett utenfor vinduet mitt ser jeg mursteinveggen som holder trikkeskinnene på plass. Det regner og er skikkelig grått ute nå. Om jeg skulle gjette hvor jeg var, så ville jeg kanskje sagt London? Fordi jeg hater egentlig Storbritania. Dialekt med kosteskaft opp i rompa, te, fisk og chips, grått vær, murstein, indisk kjørestilling og mange mennesker med foreldre som også deler genetisk materiale.
Men så kan det vel ikke bli værre enn Australia! Så fokuset mitt er nå på at jeg på denne tiden neste år er eier av et papir som sier at jeg er ungkar i foto. Og jeg har sjekket; London har taco bell!
Også har dem jo
... og ikke minst
Og plutselig gleder jeg meg litt. Jeg reiser uten de helt store forventningene, til hverken skole eller land. Jeg vet jeg får en bachelor og mye fritid på skolen. Samtidig vet jeg man kan reise billig overalt i fra London. Men bedre fotograf skal jeg bli uansett. Med eller uten skolens hjelp.
Så er det bare å håpe at 2012 ikke kommer for fort, og at jeg vet hvordan jeg skal tjene mine rubler, kroner, dollar, euro eller hva enn det nå blir når skolen er ferdig.
Klokken er 22:45 på en Torsdags kveld. Rett utenfor vinduet mitt ser jeg mursteinveggen som holder trikkeskinnene på plass. Det regner og er skikkelig grått ute nå. Om jeg skulle gjette hvor jeg var, så ville jeg kanskje sagt London? Fordi jeg hater egentlig Storbritania. Dialekt med kosteskaft opp i rompa, te, fisk og chips, grått vær, murstein, indisk kjørestilling og mange mennesker med foreldre som også deler genetisk materiale.
Men så kan det vel ikke bli værre enn Australia! Så fokuset mitt er nå på at jeg på denne tiden neste år er eier av et papir som sier at jeg er ungkar i foto. Og jeg har sjekket; London har taco bell!
Også har dem jo
... og ikke minst
Og plutselig gleder jeg meg litt. Jeg reiser uten de helt store forventningene, til hverken skole eller land. Jeg vet jeg får en bachelor og mye fritid på skolen. Samtidig vet jeg man kan reise billig overalt i fra London. Men bedre fotograf skal jeg bli uansett. Med eller uten skolens hjelp.
Så er det bare å håpe at 2012 ikke kommer for fort, og at jeg vet hvordan jeg skal tjene mine rubler, kroner, dollar, euro eller hva enn det nå blir når skolen er ferdig.
onsdag 22. juni 2011
A-man with a plan?
I det jeg kom ut av tunellen ved Børsa peip det i telefonen min. Jeg fikk en merkelig mistanke. "Espen, æ ring dæ opp". Avsender var NKF, og jeg visste vi skulle få karakteren på SMS så snart den var klar. Spent åpner jeg meldingen. "RaymondEngmarkMappeinnlevering/eksamen foto 2. år V11, din karakter er:A:"
Jeg burde vel ha jublet uhemmet, men i stede senket all verdens ro seg over meg. Som den følelsen man kan få når man er så uendeli sliten, og man endelig treffer komfortsonen i form av en lenestol med vippefunksjon i det man sukker "aaaaahhhh" - mens man lukker øynene. Utrolig glad, men utrolig sliten.
En Raymond som er så utrolig positiv til eget arbeide, og alltid stiller høye forventninger, da er det kanskje rart å høre meg si "dette hadde jeg ikke trodd". Ikke fordi det er bokmål jeg skriver på, men fordi jeg hadde faktisk ikke trodd det. Jeg var fornøyd med mappen min, og jeg var veldig fornøyd med boken min. Jeg hadde en ide om at jeg ikke kun ville levere bilder i min vanlige harde tekniske stil, og jeg gjennomførte det fordi jeg tenkte det føltes rett for meg.
For det var holdningen min i år (ikke i fjor, såklart), at karakteren fikk bli det den ble. Jeg gjorde min greie, også fikk dem mene hva dem ville, det viktigste var at jeg selv skulle være fornøyd. Også ser det faktisk ut til at den tankegangen var riktig. Jøss. Fordi håpet mitt var en B, men når jeg fikk vite at sensoren var en pressefotograf (som kræsjer med det meste jeg gjør), så tenkte jeg at en C også var fullt mulig. Også ble det A. Men nå er jeg glad - og stolt. Lene og Mamma fikk førsteretten på å vite det, og det var et stolt øyeblikk å kunne si det.
Men vet dere hva? Å få A er også utrolig skremmende, for da kan det kun gå en vei. Jeg har alltid høye forventninger til meg selv, men nå føler jeg at en del av omgivelsene mine også har "rett" til å forvente noe. Dersom jeg nå skal fotografere noen jeg kjenner, så blir dem fotografert av en A student, og forventer nok også deretter. Men det skal dem også få, jeg skal i allefall gi alt i hvert eneste bilde.
Enda mer skremmende er at dermed er skolen over. Jeg og NKF skal ikke lengre ha noen form for kontakt. Skolen i England har jeg enda ikke fått svar fra, så om ting ikke skulle gå veien der, så må jeg finne ut av ting virkelig raskt. Og om jeg skulle komme inn i London, så er det fremdeles bare noen skarve måneder med undervisning som skiller meg i fra en bachelor. Hvor er bufferen jeg hadde for bare litt siden?
Så plutselig betyr det at når jeg reiser hjem på juleferie, så bør jeg ha en nogenlunde plan for hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare stå å være ferdig på skolen og ikke ha noe å drive med. Og hvor i alle dager skal jeg gjøre det?
I Bodø eksisterer det stort sett bare mennesker som mener Fame er den beste fotografen i verden. For oss som har gått fotoskole så er fame-fotograf et fy-ord. Dersom noen beskriver bildene dine som "litt fame", så er ikke det noe du blir glad av. Puslete samlebåndsbilder, eller fotografiens Burger King om du vil. Så dermed ingen kunder for meg i Bodø.
Ellers i Norge da? Trondheim er mye av det samme med litt reklamefotograferinger, men det er også en by hvor det bor en zillion fotografer, så konkurransen er skyhøy. Oslo har samme problemet, pluss jeg hater voldtektende knipdrepende gærne asylsøkere som stjeler alt som ikke er spikret fast. Jeg hater dop, og at om du skal ha råd å betale husleien må du reise 1,5 timer med buss hver dag, om du da ikke liker grorud-dalen. Stavanger? Bergen? Nei, tror ikke det gitt. Sikkert koselig, men under kjendisfotograferingen fikk jeg erfare at "alle" bor i Oslo - og det er fordi det er "kun" der det skjer noe.
Så utlandet. Ingen preferanser, bortsett fra at jeg ikke skal tilbake til spidermanworld. Så? New York? Los Angeles? San Francisco? London? Paris? Milano? Hamburg? München? Riga? Moskva? Kiev? København? Gøteborg? Stockholm? Jeg har ingen anelse, og ærlig talt syntes jeg 1 år på å bestemme det der er kort tid. Om jeg finner en plass jeg får utfordrende oppdrag, så betyr det fort å bo der til jeg er i midten av tredveårene. Det er ekle og skumle realiteter.
Jeg håper at noe skjer som gjør det naturlig for meg å dra en eller annen plass. Jeg likte USA virkelig godt, men syntes det kan bli litt langt unna for en lang periode. Storbyene i Europa er bare en Norwegian-billett unna hjemme, og det høres mere spiselig ut. Derfor hadde det vært fint å finne noen å være assistent for. Bare en kort periode slik at jeg fikk en fot innenfor og fikk oppleve markedet jeg vil inn i fra innsiden. Men de gode tror jeg har mange forespørsler om å være assistent, men jeg har lyst til å prøve.
Men igjen; hvor? Jeg snakker ikke allverdens språk, så hvor kan jeg bo og leve? Så skummelt. Men jeg kan ikke bo i Bodø. Jeg fotograferer nesten utelukkende på location (ute), så jeg vil gjerne fotografere mere enn bare to måneder i året. Men min dumme våte drøm, vil du høre den? Å plutselig ha superflaks, og få noen kjempeviktige oppdrag som jeg gjør bra, slik at jeg blir ønsket videre. Ønsket så mye at dem kan ringe et 755-nummer (altså Bodø) og si "Yeah Ray, could you get on the next plane to Paris? We want you to do a shoot with Robert De Niro sometime during the next week." Også er det store produksjoner hvor det er leid inn masse stylister og modeller, og dermed så er det ingen som bryr seg om billetten til 2000 kr Bodø-Paris-Bodø.
Man må i allefall sikte for å kunne treffe.
Jeg burde vel ha jublet uhemmet, men i stede senket all verdens ro seg over meg. Som den følelsen man kan få når man er så uendeli sliten, og man endelig treffer komfortsonen i form av en lenestol med vippefunksjon i det man sukker "aaaaahhhh" - mens man lukker øynene. Utrolig glad, men utrolig sliten.
En Raymond som er så utrolig positiv til eget arbeide, og alltid stiller høye forventninger, da er det kanskje rart å høre meg si "dette hadde jeg ikke trodd". Ikke fordi det er bokmål jeg skriver på, men fordi jeg hadde faktisk ikke trodd det. Jeg var fornøyd med mappen min, og jeg var veldig fornøyd med boken min. Jeg hadde en ide om at jeg ikke kun ville levere bilder i min vanlige harde tekniske stil, og jeg gjennomførte det fordi jeg tenkte det føltes rett for meg.
For det var holdningen min i år (ikke i fjor, såklart), at karakteren fikk bli det den ble. Jeg gjorde min greie, også fikk dem mene hva dem ville, det viktigste var at jeg selv skulle være fornøyd. Også ser det faktisk ut til at den tankegangen var riktig. Jøss. Fordi håpet mitt var en B, men når jeg fikk vite at sensoren var en pressefotograf (som kræsjer med det meste jeg gjør), så tenkte jeg at en C også var fullt mulig. Også ble det A. Men nå er jeg glad - og stolt. Lene og Mamma fikk førsteretten på å vite det, og det var et stolt øyeblikk å kunne si det.
Men vet dere hva? Å få A er også utrolig skremmende, for da kan det kun gå en vei. Jeg har alltid høye forventninger til meg selv, men nå føler jeg at en del av omgivelsene mine også har "rett" til å forvente noe. Dersom jeg nå skal fotografere noen jeg kjenner, så blir dem fotografert av en A student, og forventer nok også deretter. Men det skal dem også få, jeg skal i allefall gi alt i hvert eneste bilde.
Enda mer skremmende er at dermed er skolen over. Jeg og NKF skal ikke lengre ha noen form for kontakt. Skolen i England har jeg enda ikke fått svar fra, så om ting ikke skulle gå veien der, så må jeg finne ut av ting virkelig raskt. Og om jeg skulle komme inn i London, så er det fremdeles bare noen skarve måneder med undervisning som skiller meg i fra en bachelor. Hvor er bufferen jeg hadde for bare litt siden?
Så plutselig betyr det at når jeg reiser hjem på juleferie, så bør jeg ha en nogenlunde plan for hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare stå å være ferdig på skolen og ikke ha noe å drive med. Og hvor i alle dager skal jeg gjøre det?
I Bodø eksisterer det stort sett bare mennesker som mener Fame er den beste fotografen i verden. For oss som har gått fotoskole så er fame-fotograf et fy-ord. Dersom noen beskriver bildene dine som "litt fame", så er ikke det noe du blir glad av. Puslete samlebåndsbilder, eller fotografiens Burger King om du vil. Så dermed ingen kunder for meg i Bodø.
Ellers i Norge da? Trondheim er mye av det samme med litt reklamefotograferinger, men det er også en by hvor det bor en zillion fotografer, så konkurransen er skyhøy. Oslo har samme problemet, pluss jeg hater voldtektende knipdrepende gærne asylsøkere som stjeler alt som ikke er spikret fast. Jeg hater dop, og at om du skal ha råd å betale husleien må du reise 1,5 timer med buss hver dag, om du da ikke liker grorud-dalen. Stavanger? Bergen? Nei, tror ikke det gitt. Sikkert koselig, men under kjendisfotograferingen fikk jeg erfare at "alle" bor i Oslo - og det er fordi det er "kun" der det skjer noe.
Så utlandet. Ingen preferanser, bortsett fra at jeg ikke skal tilbake til spidermanworld. Så? New York? Los Angeles? San Francisco? London? Paris? Milano? Hamburg? München? Riga? Moskva? Kiev? København? Gøteborg? Stockholm? Jeg har ingen anelse, og ærlig talt syntes jeg 1 år på å bestemme det der er kort tid. Om jeg finner en plass jeg får utfordrende oppdrag, så betyr det fort å bo der til jeg er i midten av tredveårene. Det er ekle og skumle realiteter.
Jeg håper at noe skjer som gjør det naturlig for meg å dra en eller annen plass. Jeg likte USA virkelig godt, men syntes det kan bli litt langt unna for en lang periode. Storbyene i Europa er bare en Norwegian-billett unna hjemme, og det høres mere spiselig ut. Derfor hadde det vært fint å finne noen å være assistent for. Bare en kort periode slik at jeg fikk en fot innenfor og fikk oppleve markedet jeg vil inn i fra innsiden. Men de gode tror jeg har mange forespørsler om å være assistent, men jeg har lyst til å prøve.
Men igjen; hvor? Jeg snakker ikke allverdens språk, så hvor kan jeg bo og leve? Så skummelt. Men jeg kan ikke bo i Bodø. Jeg fotograferer nesten utelukkende på location (ute), så jeg vil gjerne fotografere mere enn bare to måneder i året. Men min dumme våte drøm, vil du høre den? Å plutselig ha superflaks, og få noen kjempeviktige oppdrag som jeg gjør bra, slik at jeg blir ønsket videre. Ønsket så mye at dem kan ringe et 755-nummer (altså Bodø) og si "Yeah Ray, could you get on the next plane to Paris? We want you to do a shoot with Robert De Niro sometime during the next week." Også er det store produksjoner hvor det er leid inn masse stylister og modeller, og dermed så er det ingen som bryr seg om billetten til 2000 kr Bodø-Paris-Bodø.
Man må i allefall sikte for å kunne treffe.
mandag 20. juni 2011
To år med fast forward og den tomme følelsen
Dårlig romklang og ekko virker å være det eneste som er igjen i Trondheim forutenom meg. Vel, jeg har jo også en PC som holder meg med selskap, men mesteparten av flyttelasset har allerede reist, og restene ligger pent sortert i vinduskarmen. Nesen vendes snart igjen mot Bodø for å oppleve en måned med Nord-Norsk sommer.
Studentene har forlatt gaten - og leiligheten. Mine "roomies" har pakket og forlatt og hvor det var fotballkamper og diskusjoner er det kun en utslitt sofa igjen som gir potensiale til nye hendelser i samme rom. Gaten hvor det å finne parkering krevde mot og innsikt ligger nå åpen og inviterer hvilken som helst bil inn.
Lyden i byen er justert ned noen hakk. Det hele føles litt øde. Det eneste som holder meg tilbake er et sugende behov etter klingende mynt fra guttene som eier noen-og-tredve antall store biler. For mitt store prosjekt for året har ført til at forsikringsselskap, tolldirektoratet, bompengemenneskene og andre føler det kanskje er på tide jeg blar opp noen mynter til også dem.
Jeg skal ikke tilbake hit, til Trondheim altså. Jeg vil nok si hei fra tid til annen, men dette er mine siste dager i byen hvor jeg sover i min egen seng. Det er en vemodig og rar følelse og melankolien melder seg. For så tom vil byen være. De hærlige menneskene fra NKF ble spredt for vinden i løped av et tosiffret antall timer. Og dem blir borte dem også, og hvem vet om eller når jeg ser dem igjen.
Så er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet fotograf da, det er kun en karakter jeg venter på å få. Fotografisk ble avslutningen litt fin. Det vanket gullspire på meg, og det siste halve året har jeg utviklet meg langt mere enn hva jeg hadde trodd. Jeg liker virkelig det jeg gjør med kamera nå, og tenker jeg er kommet litt nærmere å vite hva jeg gjør med et kamera, bortsett fra å ta bilder.
Fremtiden er så utrolig skummel. Kroppen skriker og kribler etter å komme hjem til mitt kjære Bodø. Volleyball med P og gjengen, pilsing med Georg og gutta. Og en kvadrillion andre hærlige opplevelser jeg vet venter under en himmel dekket av rød midnattsol. Første juli, du er litt langt borte, vet du det?
Men så må jeg vel forlate det hele igjen. I London ligger en søknad og venter på et positivt instillt stempel, håper jeg. Plutselig skal jeg bo i landet bygd på murstein under mørke skyer. Byen har pils, fotball, bachelor og muligheter for en sta fotograf? Men selv jeg sitter ved skolebenken igjen om noen måneder, er det bare desto mere skummelt at allerede til jul bør jeg ha en fiks idè for hva som dernest skal skje :/ (Albert, om du trenger assistent? Eller Almåsen?)
Leiligheten står med sine 69 kvadrat ved sine 67 grader nord og venter på litt kjærlighet for både bad og kjøkken. Og jeg har lovet det, og vil holde mitt løfte. Kan jeg få ett ønske som avslutning? Jeg vil at Bodø skal bli verdensmetropol for mote, reklame og kjente mennesker. Det mener jeg må være tålelig.
Takk.
Studentene har forlatt gaten - og leiligheten. Mine "roomies" har pakket og forlatt og hvor det var fotballkamper og diskusjoner er det kun en utslitt sofa igjen som gir potensiale til nye hendelser i samme rom. Gaten hvor det å finne parkering krevde mot og innsikt ligger nå åpen og inviterer hvilken som helst bil inn.
Lyden i byen er justert ned noen hakk. Det hele føles litt øde. Det eneste som holder meg tilbake er et sugende behov etter klingende mynt fra guttene som eier noen-og-tredve antall store biler. For mitt store prosjekt for året har ført til at forsikringsselskap, tolldirektoratet, bompengemenneskene og andre føler det kanskje er på tide jeg blar opp noen mynter til også dem.
Jeg skal ikke tilbake hit, til Trondheim altså. Jeg vil nok si hei fra tid til annen, men dette er mine siste dager i byen hvor jeg sover i min egen seng. Det er en vemodig og rar følelse og melankolien melder seg. For så tom vil byen være. De hærlige menneskene fra NKF ble spredt for vinden i løped av et tosiffret antall timer. Og dem blir borte dem også, og hvem vet om eller når jeg ser dem igjen.
Så er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet fotograf da, det er kun en karakter jeg venter på å få. Fotografisk ble avslutningen litt fin. Det vanket gullspire på meg, og det siste halve året har jeg utviklet meg langt mere enn hva jeg hadde trodd. Jeg liker virkelig det jeg gjør med kamera nå, og tenker jeg er kommet litt nærmere å vite hva jeg gjør med et kamera, bortsett fra å ta bilder.
Fremtiden er så utrolig skummel. Kroppen skriker og kribler etter å komme hjem til mitt kjære Bodø. Volleyball med P og gjengen, pilsing med Georg og gutta. Og en kvadrillion andre hærlige opplevelser jeg vet venter under en himmel dekket av rød midnattsol. Første juli, du er litt langt borte, vet du det?
Men så må jeg vel forlate det hele igjen. I London ligger en søknad og venter på et positivt instillt stempel, håper jeg. Plutselig skal jeg bo i landet bygd på murstein under mørke skyer. Byen har pils, fotball, bachelor og muligheter for en sta fotograf? Men selv jeg sitter ved skolebenken igjen om noen måneder, er det bare desto mere skummelt at allerede til jul bør jeg ha en fiks idè for hva som dernest skal skje :/ (Albert, om du trenger assistent? Eller Almåsen?)
Leiligheten står med sine 69 kvadrat ved sine 67 grader nord og venter på litt kjærlighet for både bad og kjøkken. Og jeg har lovet det, og vil holde mitt løfte. Kan jeg få ett ønske som avslutning? Jeg vil at Bodø skal bli verdensmetropol for mote, reklame og kjente mennesker. Det mener jeg må være tålelig.
Takk.
mandag 6. juni 2011
Sammebitte tenner, innbitt sinn
Noen kvalitetsblogger, det har jeg i allefall ikke vært på nokså lenge. Ja kanskje har jeg i grunn ikke blogget siden jeg forlot verdens største Alcatraz (Austratraz). Men noen ganger dekker rett og slett ikke en facebook-status det jeg har på hjertet - som nå.
Ikke vet jeg hvorfor jeg for noen måneder mente det skulle være grei skuring å gjennomføre 15 kjendisportretter på en tidsperiode over fire måneder. Man må vel være litt av en superoptimist - eller kanskje rett å slett være i total mangel av bakkekontakt for å prøve seg på noe slikt.
I utgangspunktet skulle dette være en kul portrettserie med mine venner i sør og nord, satt i litt corny situasjoner. Men så kjilte tanken meg om at kjendiser kunne være litt morro å bryne seg på. Og da våknet den delen av hjernen hvor skillet mellom genialitet og godt gammeldags galskap befinner seg.
Jeg har en nevø som jeg er forferderlig glad i som lever med kreft i hjernestammen, og han har endret måten jeg ser livet på. En virkelig helt som kan være så sprudlende midt oppi det hele, mens andre får til å være sure av ting som buksen man ville ha var utsolgt.
Midt oppi det hele klarte Støtteforeningen for Kreftsyke barn å fange oppmerksomheten min. Foreninger har alltid vært et irritasjonsmoment for meg; dem som alltid ringer under middagen og tigger penger og som gjerne har noen skurker som toppsjefer som hever Statoil-lønninger, mens dem sleskt forsikrer om at mesteparten, gjerne rundt 3% av det man donerer når frem.
Mens her var det en utrolig uselvisk og oppofrende organisasjon. Og i en eller annen nerve møtte denne tanken en lett lekende tanke. Hva om kjendisene blir satt i en setting som viser hvordan dem griper livet fatt og lever hvert minutt - slik vi alle burde - også går dem etterhvert under hammeren slik at foreningen kan få hjelpe enda mer? Yes, we can!
Og det er nok grunnen til at det som skjedde i natt skjedde. Etter 15.000 kroner (jeg er student, det tilsvarer sikkert 60.000 i voksen-penger) og 414,5 loggførte timer i prosjektet så er plutselig målet nådd - jeg er ferdig!!
Først skjønner jeg ikke hvordan det gikk til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg ikke har gitt opp. Hvorfor jeg ikke har stoppet underveis å valgt å spore noe av for å spare både tid og penger. Hvorfor jeg har satt hele skolegangen min i fare ved å ikke møte til undervisning på omtrent tre måneder. Hva som har fått meg til å reise fra Namsos til Tønsberg til Fredrikstad til Kongsvinger - og frem og tilbake igjen - uten å gi opp. Men energien har kommet fordi jeg egentlig har vært klar over en ting; arbeidet jeg gjør er langt større enn meg selv - og selv om dem aldri får vite det - så dersom jeg gir opp så ender jeg med å skuffe kreftsyke barn. Nei - ikke meg!
Prosjektet "Barn leker best" er nå ferdig og skal til print. Reisen har vært hærlig, men slitsom. Min kjæreste har levd i måneder med en gutt som til tider har vært så stresset at tårene har presset på - og den ikke så vanlig lange lunta har vært ikke-eksisterende. Mine venner har ikke kunnet nå meg på telefonen. Sønnen har aldri hatt tid til å ringe hjem. Banken som ikke hele tiden har fått regningene betalt.
Men nå er jeg der. Ingen flere topper bak toppen på denne turen. Og det føles som jeg går på skyene. Og skuldrene er sterke, men slitte.
Noen har latt være å møte til fotografering uten å gi beskjed. Enkelte har gitt et syrlig svar. Men 99,5% av menneskene jeg har møtt under dette prosjektet har vist et engasjement som kan gi ethvert menneske gåsehud - også meg.
Tenk jeg, en fattig student - som har jobbet helt på egen hånd - har fått alt jeg trengte. NFL uniformer. Millitærflyplasser. Universitetssykehus. Veteranbiler. Brannstasjoner. Dere er alle mine helter - dere er gode mennesker.
Nå slapper jeg av - med en ukes eksamen. Piece of cake.
Ikke vet jeg hvorfor jeg for noen måneder mente det skulle være grei skuring å gjennomføre 15 kjendisportretter på en tidsperiode over fire måneder. Man må vel være litt av en superoptimist - eller kanskje rett å slett være i total mangel av bakkekontakt for å prøve seg på noe slikt.
I utgangspunktet skulle dette være en kul portrettserie med mine venner i sør og nord, satt i litt corny situasjoner. Men så kjilte tanken meg om at kjendiser kunne være litt morro å bryne seg på. Og da våknet den delen av hjernen hvor skillet mellom genialitet og godt gammeldags galskap befinner seg.
Jeg har en nevø som jeg er forferderlig glad i som lever med kreft i hjernestammen, og han har endret måten jeg ser livet på. En virkelig helt som kan være så sprudlende midt oppi det hele, mens andre får til å være sure av ting som buksen man ville ha var utsolgt.
Midt oppi det hele klarte Støtteforeningen for Kreftsyke barn å fange oppmerksomheten min. Foreninger har alltid vært et irritasjonsmoment for meg; dem som alltid ringer under middagen og tigger penger og som gjerne har noen skurker som toppsjefer som hever Statoil-lønninger, mens dem sleskt forsikrer om at mesteparten, gjerne rundt 3% av det man donerer når frem.
Mens her var det en utrolig uselvisk og oppofrende organisasjon. Og i en eller annen nerve møtte denne tanken en lett lekende tanke. Hva om kjendisene blir satt i en setting som viser hvordan dem griper livet fatt og lever hvert minutt - slik vi alle burde - også går dem etterhvert under hammeren slik at foreningen kan få hjelpe enda mer? Yes, we can!
Og det er nok grunnen til at det som skjedde i natt skjedde. Etter 15.000 kroner (jeg er student, det tilsvarer sikkert 60.000 i voksen-penger) og 414,5 loggførte timer i prosjektet så er plutselig målet nådd - jeg er ferdig!!
Først skjønner jeg ikke hvordan det gikk til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg ikke har gitt opp. Hvorfor jeg ikke har stoppet underveis å valgt å spore noe av for å spare både tid og penger. Hvorfor jeg har satt hele skolegangen min i fare ved å ikke møte til undervisning på omtrent tre måneder. Hva som har fått meg til å reise fra Namsos til Tønsberg til Fredrikstad til Kongsvinger - og frem og tilbake igjen - uten å gi opp. Men energien har kommet fordi jeg egentlig har vært klar over en ting; arbeidet jeg gjør er langt større enn meg selv - og selv om dem aldri får vite det - så dersom jeg gir opp så ender jeg med å skuffe kreftsyke barn. Nei - ikke meg!
Prosjektet "Barn leker best" er nå ferdig og skal til print. Reisen har vært hærlig, men slitsom. Min kjæreste har levd i måneder med en gutt som til tider har vært så stresset at tårene har presset på - og den ikke så vanlig lange lunta har vært ikke-eksisterende. Mine venner har ikke kunnet nå meg på telefonen. Sønnen har aldri hatt tid til å ringe hjem. Banken som ikke hele tiden har fått regningene betalt.
Men nå er jeg der. Ingen flere topper bak toppen på denne turen. Og det føles som jeg går på skyene. Og skuldrene er sterke, men slitte.
Noen har latt være å møte til fotografering uten å gi beskjed. Enkelte har gitt et syrlig svar. Men 99,5% av menneskene jeg har møtt under dette prosjektet har vist et engasjement som kan gi ethvert menneske gåsehud - også meg.
Tenk jeg, en fattig student - som har jobbet helt på egen hånd - har fått alt jeg trengte. NFL uniformer. Millitærflyplasser. Universitetssykehus. Veteranbiler. Brannstasjoner. Dere er alle mine helter - dere er gode mennesker.
Nå slapper jeg av - med en ukes eksamen. Piece of cake.
Abonner på:
Innlegg (Atom)