Dersom det finnes en riktig måte å avslutte årets festival på, så er sjansene gode for at jeg fant den. I allefall føltes det veldig slik klokken åtte i morges der man vandret igjennom tause bygater som badet i sol og et hærlig fravær av vind. Bak meg lå to sammenhengende dager med øl, musikk og til sist bekymringsløs flyting i jacuzzi.
Årets festival står definitivt til godkjent og vel så det. Fredagsprogrammet var litt "forsiktig", Roxette er litt gamle og Prodigy låter best på CD. Beholdningen min er ikke de store internasjonale stjernene, men de små norske. Gitaristen i 1-2-6 lyste opp parken alene, tydelig ruset på opplevelsen av å stå foran et svært taknemmelig publikum. Også den eldre herren på gitar i Hellbillies som nok har innsett han aldri vil bli den neste John Lennon for lengst. Og kanskje mest av alt, det omreisende sirkuset fra Hammarøy.
Livsgnisten. Gleden. Energien. Kjærligheten. Stoltheten.
Dem gjør det dem kan best og elsker mest. Det gir meg et smil og en innspirasjon som varer lenge etter at den siste plastkoppen er plukket opp av de frivillige festivalgartnerene.
Fantastisk musikk og folk, ikke-eksisterende køer og bare generellt en logistikk som vårt kjære postverk kunne lært så mangt av. Kan jeg likevell få lov til å komme med noen små ønsker for neste år?
- Jeg ønsker å bytte på tre scener og to dager; la festivalen gå fra Torsdag på to scener. Jeg vil veldig gjerne se flere av de lokale bandene uten å misse de store internasjonale.
Vel, det var vel stort sett det jeg kan komme på som kunne bli bedre. Selvfølgelig har jeg ønsker om diverse artister, men så lenge vi har blanding som Kaizers/Turboneger/Seigmenn, Cornell/Prodigy/Robyn og Tungtvann/Joddski/Eliassen så er jeg fryktelig fornøyd.
Og til alle dere. Ja dere. Tullingene. Dere som ble for griske og solgte deres eget festivalpass til overpris, for så å bli sittende hjemme på sofaen. Dere som tjener rundt 400.000 i året, men som ikke klarte å motstå fristelsen over en tusenlapp eller to ekstra i bytte mot å miste en av de få opplevelsene Bodø kan diske opp med i 2012 som kanskje vil være verdt å fortelle barnebarna om.
Men det store mysteriet blir likevell hvordan noen som ikke kan være foruten parkenfestivalen klarer å unngå å kjøpe billetter det halve året dem var tilgjengelig til normalpris.
