torsdag 23. mai 2013

Tror du at du mener noe, eller mener du det?

Bortsett fra litt over gjennomsnittet engasjert tror jeg at jeg er en median blandt nordmenn. Jeg sier median fordi jeg vet jeg ikke er gjennomsnittet, men skal du trekke ut en tilfeldig person sånn midt i det hele, så kunne det vært meg.

Hva mener jeg? Vel, jeg leser avisene og er opptatt av nyheter, men leser stort sett det som interesserer meg. Jeg er bevisst på politikk, men dersom noen skal diskutere partiprogrammet til de forskjellige partiene må jeg melde pass. Menneskene tror jeg er slik dem fremstår, men når jeg tenker meg om så vet jeg at de fleste smilene man møter i løped av en dag er fordi dem vil ha noe av meg.

Også var det dette engasjementet da. De fleste ting har jeg gjort meg opp en mening om, for meg er det rart å ikke skulle mene noe om noe, for alternativet er å være likegyldig? Og mine meninger er basert på fakta og erfaringer som jeg har gjort meg siden 1980. Eller det går jeg i allefall rundt å tror.

For hva er fakta? Det har i det siste begynt å slå meg at fakta for meg er to ting; det jeg leser i nyhetene og det jeg kan finne frem på Wikipedia. Sistnevnte er jo greit nok, og nyhetene er jo selvfølgelig nøytralt fremstilt slik at vi kan danne oss våre egne ærlige meninger. Men er det nå det?

VG, Dagbladet, Aftenposten, Nettavisen m.m. trenger alle annonseinntekter for å overleve i den digitale hverdagen. Det vet vi alle sammen. Og jeg tenker at jeg ikke er alene om å merke "lokkeoverskriftene" for å få klikk på flere saker (og flere annonser). Ringer det en bjelle med "Hollywood-kjendis funnet død" eller lignende, og når du klikker på nyhetssaken så har du aldri hørt om vedkommede?

Og hvordan blir det da med integriteten i de mere alvorlige nyhetssakene? Hadde Bieber vært i Oslo nå ville flommen og orkanen kanskje bare vært et parantes på VG. Og hva skjer egentlig med de upopulære nyhetene - eller finns dem plutselig ikke lengre? For hvor er det blitt av nyhetsbildets svar på Siv Jensen? Sakene som finns, men å skrive om dem skaper furore og leserflukt fra avisen.

Vil du ha drømmejobben, drømmedama eller være en godt likt offentlig person så virker det som om du har med å følge en oppskrift. Og det virker som om avisene følger den samme oppskriften. For å bli godt likt må du mene de riktige tingene, eller "gå med de riktige klærne" metaforisk sagt.

Humanisme står i førersetet i Norge om dagen, og det samme gjør innvandring. Mener du noe negativt om innvandring eller romfolket så er du ille ute. Fordi har du ikke sett avisene? Der skrives det primært sett om de hvor bra innvandringen er og hvor fælt romfolket har det.

Stemmer dette alltid med dine erfaringer? Og takket være Facebook sin delefunksjon så får man nyhetene som ikke kom i avisa. Professoren som med tall fra SSB forteller oss at innvandringen er ikke økonomisk bærekraftig for Norge. Eller hjelpearbeideren fra Romania som forteller den "virkelige" historien om den delen av romfolket som tigger i Norge.

Hvorfor når disse sakene så skjeldent avisene? Og hvorfor er de erstattet av en historie med "populær" vri? Plutselig står i stede saken om en annen hjelpearbeider i avisen som kan fortelle oss at vi må gi penger til romfolket som tigger, fordi dem har det så tragisk. Og man føler seg nesten høyreekstrem med konspirasjonsteorier dersom man våger å tro på professoren med tallene i fra SSB.

Hvorfor er det slik? Og hvorfor stemmer kartet så dårlig med terrenget om dagen? Og hvem er det som har ansvaret for å bringe oss de kalde fakta? Er det politikerene? Er det media? Er det vandrehistoriene rundt lunchbordet? For akkurat nå om dagen så føles det sistnevnte som det mest troverdige.

Kort sagt - hva skal man tro på? Hva er sannheten? Og ikke minst - HVOR er sannheten?