Julen er hva du gjør den til

Nei, skal man være alvorlig for et øyeblikk så gjelder jo selvfølgelig ikke det for alle. Noen sitter i en situasjon dem ikke rår over, og får ikke en jul som er fyllt av glede, pinnekjøtt, gaver og ribbe.

Men det er så mange av oss som syntes julen er noe herk. Det skal vaskes, det skal handles og svoren skal være perfekt, og plutselig har bare folk fått nok og ender litt småbitre på hele julen. Noen pakker lekene og stikker til sydlige strøk for å slippe unna julemaset.

Selv om vi aldri kommer til å bli fem år igjen og gruglede oss til nissen kommer på besøk, så kan vi fremdeles kose oss og fokusere på det gode. Ingen får en dårligere jul om du ikke har vasket under sofaen på lillejulaften, og etter å ha ventet på ribba i 12 måneder, så blir stort sett den svoren godkjent uansett hva.

Gavene og handlingen virker å være det som får mange til å bikke helt over. Å springe rundt å handle inn gaver til folk som jo stort sett har alt, og om dem ikke har halt så har dem stort sett penger nok til å handle inn det dem virkelig virkelig ønsker seg. Resultatet er at enkelte ender med å brenne hull i VISA kortet for å finne en ting som virkelig kan glede.

Desverre er min familie blitt full av intriger, så antall pakker man må handle inn har skrumpet inn til en nokså kort liste. De fleste ville nok ment det var en av de få positive bieffektene, men nei ... jeg liker egentlig å handle gaver bedre enn jeg liker å få dem.

Det er bare noe ved det ... for stort sett hele året går man rundt å tenker på seg selv. Derfor er det litt godt å bruke tid på andre og hva dem ønsker seg. Kanskje sa dem noe når dere gikk forbi en butikk i Juni som du enda husker, eller kanskje har du sett en ting som kommer til å passe helt genialt. For til syvende og sist er det beste med julen menneskers omtanke for andre.

Så kos deg med familien, legg på deg minst to kilo fra julematen, ta deg en godt glass cognac, se noen nostalgiske Disneyfilmer på TV, møt noen gamle venner, spis karameller og julekaker til du ruller ut av sofaen - nyt julen fullt ut.

God jul til alle jeg kjenner - for til syvende og sist så er det menneskene rundt meg som gjør livet til noe godt.

Blakk? Hold kjeft!

Hør her; du er ikke mye blakk. Jeg er blakk jeg! Jeg er så blakk at når jeg går forbi rumenerne så vurderer jeg å be dem om penger. Dem har jo tross alt råd til drivstoff fra Romania til Norge og kjører biler som er mye penere enn min. Med det drivstoffet jeg har på tanken om dagen så kommer jeg meg til nærmeste bensinstasjon, med litt flaks. 

Asylsøkerne møter jeg med jevne mellomrom på et kjøpesenter nær deg. Dem kommer glidende i relativt ok klær, anntageligvis fra en streetwaresjappe med litt høyere prisnivå enn H&M. Tykke dunjakker, freshe skjerf og kule sko. Selv kommer jeg gående i den jakken jeg fikk i gave sist. Den ene trykk-knappen ramlet ut, så den har Birgit (samboeren til pappa) sydd på plass, og den ble helt fin. Den blå buksen måtte jeg til slutt kaste for å ikke risikere å havne i buret for blotting. Men det går jo greit, har enda to bukser igjen.

Eskil mente maten i Norge var forbløffende billig. Han hadde handlet mat som han nok kunne leve en uke på, for bare rundt 600 kroner. Vi googlet litt og de som driver med statestikk sier vi skal tjene rundt 450.000 i året som snitt. I all overskuelig fremtid har jeg 380 kroner i jakkelommen min, så det betyr vel at jeg kan ha mat sånn frem til helgen.

Mamma hjelper til en del. I det siste har hun bakt knekkebrød som jeg spiser mye av, og dem er både sunne og gode. Sist gang kom hun med en kilo ost også, så da er frokost og kveldsmat på plass for en stund. Middagene går mye på 1,35 kg med kyllingfilet til en billig penge på Kiwi sammen med ris kjøpt på importsjappa, eller kylling/kalkunpølser med fiberrike brød. Da blir det gjerne 30-40 kroner for en middag.

En ting sløser jeg litt på; jeg syntes det er viktig å være sosial i helgene. Og det offesielle regnestykket er at å dra ut koster over en tusenlapp for en kveld. Jeg har funnet meg Seidl på Eurospar. Det er ikke det beste øllet jeg har smakt, men det er helt ok. Jeg kjøper noen flasker av det, passer på å drikke på vors, slik at når jeg havner på byen så blir det med en øl eller to. Og dyre drinker med masse isbiter som blir borte på ett minutt? Utgår, ikke i nærheten av å ha råd til det. 

Men det plager meg ikke i det hele og store. Jeg er lykkelig med mitt valg. Jeg har valgt å utdannet meg i et yrke hvor drittunger med tannreguleringen i behold springer rundt med kameraet som pappa kjøpte til dem og mener dem er fotografer. Bryllup tar dem med største selvfølgelig, noe vi virkelige fotografer skjelver i buksen for - dårlige bilder følger brudeparret hele livet. Det driver jo selvfølgelig tullingene i, for de vet ikke hva et godt bilde er en gang.

Attpåtil har jeg valgt å være ren reklamefotograf i Bodø. Byen er up and coming, men det er enda ikke helt åpne for spennende konsepter. Jeg kunne valgt å ta en annen jobb ved siden for å satse forsiktig, men tiden går, man mister trening og glemmer kunnskap - aldri før har briste eller bære føltes så riktig. 

Men det plager meg ikke, fordi jeg elsker det. Jeg liker å være fotograf så utrolig mye mere enn å ha råd til alle de tingene jeg kanskje har ganske lyst på. Det plager meg ikke, selv om jeg lurer på hva planen er for studenter utenfor mainstream-yrkene. Jobb på Rema 1000? For staten har jo ingen midler når man er ferdigstudert, dem beregner visst at alle skal flytte hjem til mor - eller gå på sosialkontoret. Og de fleste av oss vil nok ha jobb som å slikke flisene på det lokale kjøpesenteret rene fremfor å være sosialklient. 

Det som plager meg, det er alle tullingene som sier dem er blakke, kan dere være så vennlige å holde kjeft og i stede ta to sekunder for å nyte hvor godt dere egentlig har det? Er du blakk, du fikk ikke råd til de skoene fordi du nettopp har bestill sydenturen? Hold kjeft. Er du blakk, du har ikke råd til å spise ute mere enn en gang i uken? Hold kjeft. Er du blakk, fordi du syntes servicen ble dyr på den nye Audien? Hold kjeft. Er du blakk fordi du nettopp har investert i et hjemmekinoanlegg til 50.000 spenn, og dermed ikke kan kjøpe deg nytt kjøkken denne måneden? SHUT THE FUCK UP!

De er slettes ikke blakke, bare overfladiske svin som ikke vet å verdsette det dem har.

En park med folk som elsker hva dem gjør

Dersom det finnes en riktig måte å avslutte årets festival på, så er sjansene gode for at jeg fant den. I allefall føltes det veldig slik klokken åtte i morges der man vandret igjennom tause bygater som badet i sol og et hærlig fravær av vind. Bak meg lå to sammenhengende dager med øl, musikk og til sist bekymringsløs flyting i jacuzzi.

Årets festival står definitivt til godkjent og vel så det. Fredagsprogrammet var litt "forsiktig", Roxette er litt gamle og Prodigy låter best på CD. Beholdningen min er ikke de store internasjonale stjernene, men de små norske. Gitaristen i 1-2-6 lyste opp parken alene, tydelig ruset på opplevelsen av å stå foran et svært taknemmelig publikum. Også den eldre herren på gitar i Hellbillies som nok har innsett han aldri vil bli den neste John Lennon for lengst. Og kanskje mest av alt, det omreisende sirkuset fra Hammarøy.

Livsgnisten. Gleden. Energien. Kjærligheten. Stoltheten.

Dem gjør det dem kan best og elsker mest. Det gir meg et smil og en innspirasjon som varer lenge etter at den siste plastkoppen er plukket opp av de frivillige festivalgartnerene.

Fantastisk musikk og folk, ikke-eksisterende køer og bare generellt en logistikk som vårt kjære postverk kunne lært så mangt av. Kan jeg likevell få lov til å komme med noen små ønsker for neste år?

- Jeg ønsker å bytte på tre scener og to dager; la festivalen gå fra Torsdag på to scener. Jeg vil veldig gjerne se flere av de lokale bandene uten å misse de store internasjonale.

Vel, det var vel stort sett det jeg kan komme på som kunne bli bedre. Selvfølgelig har jeg ønsker om diverse artister, men så lenge vi har blanding som Kaizers/Turboneger/Seigmenn, Cornell/Prodigy/Robyn og Tungtvann/Joddski/Eliassen så er jeg fryktelig fornøyd.

Og til alle dere. Ja dere. Tullingene. Dere som ble for griske og solgte deres eget festivalpass til overpris, for så å bli sittende hjemme på sofaen. Dere som tjener rundt 400.000 i året, men som ikke klarte å motstå fristelsen over en tusenlapp eller to ekstra i bytte mot å miste en av de få opplevelsene Bodø kan diske opp med i 2012 som kanskje vil være verdt å fortelle barnebarna om.

Men det store mysteriet blir likevell hvordan noen som ikke kan være foruten parkenfestivalen klarer å unngå å kjøpe billetter det halve året dem var tilgjengelig til normalpris.

Tilbakeblikk på året som gikk

En flunke ny 1997 modell Saab 900 astma edition står klar i garasjen og bare venter på å bli matet med ett stykk flyttelass. Ferge til Frankrike er bestillt klokken 14:00 sharp Mandag 18 Juni, da begynner en reise på 2000 km før jeg atter er i verdens beste land.

Dagene frem dit kommer til å være pakket med utstilling og sannsyneligvis besøk dersom vekterene klarer å få fingeren ut av anus. Og sikkert en god posjon absolutt ingenting, for det har det jammen meg vært mye av i det siste. Kontoen ser ut som den har vært utsatt for Nigeriasvindel så dagene tilbringes forann PCen og forann TVen. Tror snart jeg har lest hull i alle landets nettaviser, for det er i allefall gratis. 

Så hvordan var året i London nå som jeg kan se litt tilbake på det? Det har vært både bra og dårlig. Jeg liker å se tilbake på at jeg har bodd ett år i London, en av de viktige storbyene i verden. Det er bare rett og slett kult. Jeg har sett en del ting og opplevd el del ting, men det er neppe så mye som skiller seg fra å bo i en hvilken som helst storby. Man blir litt imponert over offentlig transport, åpninstider, attraksjoner og prisen på alkohol. 

Jeg har jo reist rundt jorden, så dermed blir det litt mindre spennende med London. Jeg liker fremdeles fastlandseuropa og USA best - pluss Fiji. La oss ikke glemme Fiji! Det var bedre enn jeg trodde å bo i London, mindre regn og mere normale folk enn forventet, selv om skjebnen vil ha det til at det har striregnet de siste dagene og at hele London er en sølepytt nå. Men England er like sært, rart og idiotisk som jeg trodde, men det plaget meg ikke så mye likevell.

Til syvende og sist har jeg bodd ett år i England og lært en hel del om meg selv. Husker for ikke lenge siden at man tenkte man måtte være forsiktig når man reiste til Oslo. I går natt vandret jeg gatelangs midt i ghettoen med kamerautstyr til 25.000 på skuldra. Ting er ikke så stort og skummelt lengre. Håper bare ikke Bodø oppleves som et bøttekott når jeg kommer tilbake dit da.

Men en gigantisk skuffelse var det ved dette oppholdet. Og alle sier det, vært smart og hold kjef. Jeg er visst skrudd sammen uten mute-knapp, så jeg får vel ri denne av også. For skolen som jeg har en Bachelorgrad i fra nå er en fadese. Og ja jeg vet, jeg sager av greina som jeg sitter på nå og jeg flakser mot bakken. Så jeg får bare håpe på at jeg leverer såpass bra foto fremover at jeg ikke må støtte meg på papiret fra denne skolen.

Det er kult med Bachelor of Fine Arts. Nå er jeg liksom en av de smarte og store gutta. Liksom! I korte trekk har det vært nær null undervisning, og undervisningen som har vært kan best beskrives som verdiløs. 98% av tiden på skolen har bestått av rent tomprat som ikke leder noen steder.

Eh. La meg dele en video som beskriver undervisningen!

Jeg vet jeg er en kritisk sjel, men denne gangen påvirker det så lite som mulig. Noen eksempler;

- Til bacheloroppgaven vår endret kriteriene seg hele tiden. Noen ting kom på mail, andre ting ble bare gitt muntlig dersom du tilfeldigvis traff en lærer på gangen, da måtte man spre ordet

- Ene faget var 1/3 av oppgaven felles mens 2/3 var individuell. Når gruppen min kom ut i fra tilbakemeldingen sammenlignet vi den skriftlige tilbakemeldingen - den var ordrett lik på alle punkter - også det individuelle. Det samme var karakterene på begge deler.

- I et annet fag hadde jeg C+ til Jul. På min tilbakemelding nå i vår var det understreket av jeg hadde stor fremgang siden forrige semester. Foreslått karakter var C- nå. Utrolig nok ble det også gitt skriftlig.

Jeg kunne ramset opp lenge, men skolen er et eneste stort virrvarr. Det virker som absolutt alt som skjer er tilfeldig. Så det eneste jeg kan si er ikke gå på denne utdanningen. Jeg ser mine venner som i stede har gått ut i jobb og assisentstillinger, de virker å ha fått mye mye mere igjen for det - selv om det heller ikke er lett. Men så har dem ikke betalt over 100.000 i rene skolepenger for dette året.

Snakker om årets ripoff. Jeg skal vifte med bachelorpapiret mitt når det trengs, så håper jeg at ingen har hørt om denne semi-pro skolen og hvordan utdanning den faktisk driver med. For papiret er ikke verdt 100.000 kroner - men det kan kanskje byttes i en løkpølsemeny i kassa på Shell - som ironisk nok anntageligvis blir arbeidsplassen til de som har tatt tre år ved denne skolen. 

Nullkarbo - Bare proteiner og fett i seks dager

Speedosesongen nærmer seg med stormskritt, og ett år i England har ikke vært hjelpsomt i den retningen. Det er nokså uvanlig med grov mat, og den grove maten som finnes er bare semi-grovt, i beste fall. Siden jeg nå hadde en uke hvor jeg kunne skulle lage mat til meg selv her i huset bestemte jeg meg for å forsøke seks dager med nullkarbo (0-15 karbohydratter pr dag), og se hvordan det gikk for seg. Her er hendelsesforløpet.

Notat dag null: Til vanlig holder jeg meg på vedlikeholdsmat; det vil si sauser med lite karbohydrater, grovt brød og fullkornspasta. Men maten her i England er ikke like "ren" som den i Norge, så den har rotet ting balansen. I går 22.05.12 viste vekten 92.0 kg på morgenen, så får vi se hvor mye jeg får redusert vekten med på seks dager. Jeg setter målet på 88.0 kg, siden tallene er runde.


Matchvekt 22.05.12: 92.0 kg

Dag 1 - 23.05.12
Frokost: Tre egg og vann til en omelegg. Toppet med ca 50 gram Mozerella med lite fett pluss litt parmesan for smak.
Lunch: 100 g Cottage cheese
Middag: 30 g parmesanskine + 240 gram bacon stekt i olivenolje
Drikke: Samlet 0,5l cola light
Trening: Joggetrening ca 3,5 km

Notat dag 1: Jeg merker det fort at karbohydrater har blitt en vane, nesten som jeg har blitt avhengig. Det svir så jævlig etter å bare få et halv stykke brød til omletten bare, det blir så rart med bare proteiner og fett. Men jeg vet det er en tilvenning som går fort over. Det er den vanskeligste kneika å komme over.

Dag 2 - 24.05.12 / Veid morgen: 90.5 kg (-1.5 kg)
7 biter sukkerfri tyggis
Drikke: 2x 0,33 bokser Diet Coke
Snack: 15 g parmesanskinke
Middag: 5 små hamburgere stekt i extra virgin olivenolje. Salat med isbergsalat, mye rødløk, sorte skivede oliven og fetaost uten olje. Toppet med ca 100g rømme.
Snack: Siste hamburgeren med ca 2 ss Majones
Drikke: 2 liter Diet Sprite
Kveldsmat: En skål salat med 250 g chicken/bacon delifiller og fetaost. Salat + rødløk (rester).

Notater dag 2: Jeg merker det kjapt at man blir late i kostholdet. I går kom jeg kun på egg og kjøtt som var mulig å spise, og det føltes som et stort tap å ikke kunne ha litt ris, litt pasta eller litt brød til maten. Men når man har bestemt seg for at det ikke skal være med så blir man nødt til å tenke annerledes, og det skjer etter man har slått seg til ro med at man skal ikke gi opp og spise brød eller andre karbohydrater. Dermed tok jeg meg en tur på butikken og handlet inn masse godsaker uten karbohydrater. Det meste er helt fritt for karbohydrater, men noen av tingene har 1-3 pr 100g, MEN da sørger jeg for at det ikke er sukkerarter og at det gjelder en del av måltidet som man spiser lite av. Er det f.eks i dressingen, så blir det jo maks 100g, og da blir det jo bare 2 karber av det, og det har ikke mye å si. Under 20 karber pr dag er gull. Til sammenligning er det 40-50 karber i 4 skiver brød. Uansett - all maten ble kjempegod plutselig, og det er en stor varaiasjon fra det jeg spiste i går når hodet ikke var i lavkarbomodus. I går svei det, i dag er det null problem! Den eneste tingen som suger er småsnacks. Dersom man er på tur en plass og blir sulten er det få alternativer. Da er det rent kjøtt som gjelder, som salami eller slikt, og det blir litt kjedelig.

Dag 3 - 25.05.12 / Veid morgen: 90.0 (-2 kg)
Lunch: 290 g biff med stekt paprika og sopp (Olivenolje). Rømme som dressing.
To biter tyggis.
Middag: 8 stk små kjøttpølser (tilsvarer kanskje 5 gilde grillpølser?) med en skål salat (isberg, rødløk, sorte oliven og litt fetaost) med majones som dipp.
Kvelds: 1/5 del pakke med feta snack med soltørket tomat
Drikke: 1 liter cola light

Notater dag 3: Nå er det i grunn ikke noe særlig problem. Det eneste er savnet etter mellommåltid. En snickers på tur ut døren, eller en kjeks når man vil ha noe å bite i bare. Men tyggisen har vært redningen min der. Ellers føles det relativt normalt. Hodet er med igjen, det skjer noe den første dagen .. man blir tung i hodet og ufokusert av å gå fra mye til null sukker. Men det er atter i orden.

Dag 4 - 26.05.12 / Veid morgen: 90.0 kg (-2 kg)
Frokost: 275 gram bacon stekt i olivenolje
Trening: Løpt 3,5 km, 10 pushups, 20 sitsups
Middag: Seks små hamburgere med salat: fetaost, isberg, rødløk og sorte oliven. Majones på burgere.
Drikke: Ca 1 liter Diet Coke + Diet Dr Pepper

Notater dag 4: Dagen gikk egentlig helt 100% uten utfordringer. Eneste var treningen; jeg stakk ikke ut etter forrige gang, så kroppen føltes forferdelig tung og jeg var helt utslitt. Når jeg etterpå skulle prøve situps og pushups var jeg helt ferdig og tom for energi, måtte bare gi opp.

Dag 5 - 27.05.12 / Veid morgen: 90.0 kg (-2 kg)
Lunch: Salat med: fetaost, isberg, rødløk, sorte oliven og egg/bacon ferdigsalat fra butikk
Middag: Kjøttdeig med isberg, rødløk, feta, mozzarella og rikelig med rømme
Kveldssnack: Noen kuber fetaost
Drikke ca 2 liter Diet Coke.

Notater dag 5: I dag har jeg kjent mere på følelsen av behov for en snack. Å leve på nullkarbo er en gigantisk forskjell fra å leve på lavkarbo, og dette hadde jeg ikke klart i lengden tror jeg. Det er miiiiilevis i mellom å spise GROOOOOVT brød enn å spise ingen brød. Å gå i fra lyst brød til grovt brød var en rask tilvenning, å ikke ha noe er en helt annen historie. Hadde dette vært lavkarbo, så hadde jeg kunnet spist f.eks peanøtter som ville reparert utrolig mye. Det føles herlig at i morgen er siste dag av forsøket mitt. Men konklusjon virker å helle mot lavkarbo pluss lavt fett fremfor nullkarbo og ubegrenset fett.

Dag 6: - 28.05.12 / Veid morgen: 89,5 kg
Notat: Ahhhhh! Siste dag!!!
Lunch: 25 g baconcrisp + en boks pepsi max
Middag: To kalkunfilet toppet med ca halv glass grønn pesto, surret i 275g bacon. Salat med isberg, rødløk litt feta og litt sort oliven (rester). Stekesky på salaten sammen med majones.
Trening på kveld: Joggetrening 4.0 km. I dag føltes kroppen også ganske lett og fin.
Drikke: 2 liter diet coke.

Notater dag 6: Når jeg var innom kiosken ved skolen for å kjøpe en boks pepsi så jeg bak noe annet at de hadde små pakker med baconkrisp. Hærlig og perfekt! Det er slike ting jeg har behov for. Kjøpte bare en, men sammen med en boks brus ble det et lite mellom-måltid. Middagen var yummy, og det tipper jeg er en middag hvem som helst kunne spist og digget. De fleste syntes nok det ser ut som om jeg sulter meg innimellom, sånn som i dag. Men protein og fett brytes VELDIG sakte ned, så man får energi relativt lenge pluss det gir stor metthetsfølelse. I morgen tidlig skal jeg ta en veiing, før jeg hopper tilbake på lavkarbokosten. Det som er fint med å kjøre slike ekstremuker innimellom er at man senker kravet så jævlig for hva som er skikkelig godt. I morgen kan jeg spise brød som er så grovt at det nesten er stein, og det kommer til å føles som verdens hærligste loff. Så er det bare ikke å gi kroppen nye dårlige vaner å sammenligne med da.

En liten sluttkommentar. Det har vært mye diskusjon i media rundt lavkarbokost. Jeg vil ikke annbefale det jeg driver med nå til noen. For det første, det er litt mere utfordrende enn lavkarbo f.eks fordi man ikke kan kjøpe en pose nøtter underveis til skolen om man er sultne, men også fordi det generellt sett er litt mere kjip mat å spise - selv om man finner gode varianer om man er kreativ. Og sist men ikke minst, det er ikke nok forskning på hva absolutt null karbohydrater med kroppen, selv om vi fra opprinnelsen stort sett levde på proteiner fra dyrekjøtt.

Lavkarbo er litt komplisert, men det handler bare om å kutte ut inntak av lyst mel, lys ris, stivelse og sukker. Og det er strangt tatt ingen i mot. Men den typen lavkarbo kalles lav Glykemisk Indeks, altså veldig forenklet, du vet hvordan karbohydrtene i et produkt reagerer med kroppen i forhold til sukker. Karbohydratene i mel utgjør samme skaden som 70-80% sukker (ergo 100g mel = 70 gram sukker), mens karbohydratene i f.eks tomater/tomatsuppe er helt i andre enden av skalaen. Den type kosthold inneholder ikke omlegging, bare mere bevisstgjøring. Som f.eks, du skal ikke spise lys ris. Ok tenker mange, og kjøper brun ris. Men det er veldig sto forskjel på brun basmati og annen brun ris, hvor brun basmati er suverent best. Kunnskap er viktig for å gjøre det enkelt!

Jeg syntes hverdagen er enkelt på lav GI kost. Kjøp lavkarboprodukter, altså grove matvarer, finn ut hva som har lav glykemisk indeks og helst lite salt. Og dersom du står i mellom to produkter og det ene har mindre fett enn det andre, så kjøper du selvfølgelig det med minst. Karbohydrater og fett er to kraner som ikke kan være åpne samtig, og jo mere du struper begge, jo bedre er det.

Veid morgen 29.05.12 - 89.0 kg - Resultat ned 3.0 kg


Med andre ord 0,5 kg pr dag etter seks dager med kosthold. Målet om 88 kg ble ikke nådd, men det var selvfølgelig et høyt mål. Jeg tror nok med ekstremt lav GI kost ville jeg klart det ekstra kiloet, men nå tar jeg med gode vaner og går tilbake på lav GI kost, så sikter jeg på 85 kg over de neste ukene.

Og det er faktisk morro å lære å styre kroppen - og kanskje ikke minst styre psyken.

Rasisme og Realisme

Hele livet har jeg vært av den oppfatning om at Norge er for nordmenn, og under de siste årene har det inntrykket bare forsterket seg. Kanskje spesiellt i det siste året hvor jeg har jobbet med min bacheloroppgave i kunstfoto og dermed fordypet meg i den norske nasjonalromantikken. Litteraturen for denne epoken setter fokus på hvordan den norske kulturen overlevde danske herredømme med minst mulig margin, og hvordan den nasjonale mobiliseringen reetablerte den norske folkesjelen.

8 mai 1945 var en dato hvor nasjonalfølelsen var på sitt sterkeste, og normenn omfavnet sin egen tro og sine egne verdier på det sterkeste. Men det er 67 år siden denne dagen og antallet som kan fortelle om den blir stadig færre. Å ha opplevd og overlevd okkupasjon versus det å lese om det er naturligvis to helt forskjellige ting, og i 2012 er det vanskelig for oss å forstå hvordan Norge opplevdes da - på godt og vondt.

Frem til 22 Juli 2011 har Norge vært skånet for de store tragediene, men denne dagen kom anngrepet på landet fra en av våre egne borgere. Født og oppvokst i Norge, og oppfostret på norske verdier og norske holdninger. Men vi må ikke glemme at dette er en mentalt syk person, uansett om han vil bli regnet for tilregnelig eller ei. Det var den ene kreftcellen blandt fem millioner friske celler.

Men denne dagen førte til stor forvirring i debatten rundt innvandring, og rasismekortet ble legitimt i mange diskusjoner. Skulle du være i mot innvandring er man ofte som en rasist å regne - eller høyreekstrem. Debatten bør ut i det offentlige rom, men i stede kveles manges meninger som følge av dette. Vi bør naturligvis motvirke rasisme på de måtene vi kan, men ikke når det går på bekostning av den menige manns stemme. Kronikkene og kommentarene i avisene reflekterer i alt for liten grad diskusjonen blandt "gutta på gølvet", og det er respektløst å annta at gutta på lageret, rørleggerene eller snekkerene ikke er smarte nok til å ha en nyansert mening bare fordi dem ikke er en brikke i det politiske spillet.

Fremdeles mener jeg at Norge er for nordmenn, men jeg mener selvfølgelig samtidig at vi skal hjelpe andre mennesker når vi kan. Sannheten er at vi er en rik nasjon, men vi er også en liten nasjon. Jeg klandrer ikke noen andre folkegrupper for å ønske seg til Norge, det er helt naturlig i menneskets natur å ønske seg til noe som er bedre. Men vi må være bevisste på hvordan mennesker vi tar inn, og hvorfor vi gjør det.

Den norske kulturen har forsvunnet i stor grad bare de siste tjue årene. Det har lite med innvandringen å gjøre, og er mere et resultat av internett og TV. Dialekter vaskes ut og tradisjoner opparbeidet igjennom hundrevis av år forkastes på innfall. Det sies at for å vite hvem du er må du vite hvor du kommer i fra. Samtidig så ønsker vi oss hele tiden bort i fra Norge. Bort i fra bondebygda. Bort i fra småbyene. Vi skal være urbane - men også identitetsløse.

Men saken kjerne er at vi er fem millioner mennesker. Vi er et lite land. Vi er rolige og humane mennesker og de færreste av oss vet hvordan det er å bli fratatt en identitet over natten. Vår humane side ønsker å hjelpe alle som en; barna i Afrika, ofrene i Afghanistan og flyktningene fra Pakistan. Vi ønsker at kjøttdeigen vokser på trær og at tigrene spiser gress. Finner vi en fugl med brukket vinge ser vi på den med omsorg og ikke potensiell middag.

Konsekvensen er at det ikke lar seg gjøre. Norge kan på ingen måte redde verden. Vi bør dog bidra på de måtene vi kan, men om våre oljemilliarder skulle fordeles blandt åtte milliarder mennesker, så ville det blitt knappe 400 kroner pr person på denne kloden. I stedet bør vi forvalte våre verdier og vår kultur og spre den videre til alle verdenhjørner, fremfor å ta kultur fra alle verdenshjørner i spe ut vår egen. Norge har ikke kommet rekende på en fjøl. Vi har vært heldige med utrolige naturresurser, men grunnen til at vi sitter på de resursene er våre hardføre forfedre som bygde landet stein for stein. Og så kan man undre seg; den nasjonen Norge var for 50 år siden - hvor mange innvandrere ville ønsket seg hit på den tiden?

Kjernen er at vi må være strengere på hvem vi slipper inn til landet. Om du er asylsøker, innvandrer eller arbeidskraft så bør du komme til Norge ikke for å snylte på våre resurser, men fordi du virkelig ser og skjønner hvilke verdier som er fundamentet av denne nasjonen og hvor vi har kommet, og at du ønsker å omfavne og underbygge disse verdiene.

Og dette er vel gjerne det mest kontroversielle; dersom du kommer til Norge og tar med seg en kultur og verdier som har ført med seg krig, elendighet, fattigdom, borgekrig og har manglende evne til å vise solidaritet og de verdiene vi omfavner i Norge, så foreslår jeg at du reiser tilbake dit du kom i fra for å dyrke dine meninger videre der.

Norge er ikke geografisk betinget i så måte, det ligger i vår kultur. Kultur er derimot en todelt sak; epoken du lever i og din geografiske plassering. Våre epoker er relativt like, men vår kulturer er forskjellige. Norge har ingen geografiske unike egenskaper som nødvendigvis vil motvirke den type problemer som var i innvandrerenes opprinnelsesland, men vår kultur har slike unike egenskaper. Så med andre ord kan man ikke bare omfavne vår geografiske beliggenhet men også vår kultur. Og slik kan vi integrere og utvikle oss videre, ved at Norge fremdeles er for nordmenn - uavhengig av hudfarge og bakgrunn.

Desverre er det slik at våre åpne grenser har ført til at uskyldigheten har blitt tatt fra dagliglivet i Norge. Om du for 20 år siden bodde i en avsideliggende bygd i Norge var det ikke så nøye om du låste døren om du dro til naboen for kaffe. Men mere og mere ser vi opportunistiske øst-europeiske ligaer uten moralske skrupler utnytte hva dem anser som "dumme og naive nordmenn". Er dette en utvikling vi ønsker?

Samtidig er innvandrere også overrepresentert på en del beklagelige statestikker. Vold, voldtekter, tyverier, innbrudd og småtyveri er noen av dem. Dem utgjør i mange tilfeller over halvparten av tilfellene, samtidig som dem utgjør under 10% av befolkningen i Norge. Men ofte blir "gjerningsmann av utenlands opprinnelse" sensurert bort i fra avisene - men hvem skal vi beskytte? Problemgruppen eller ofrene?

Stigmatisering er ikke noe vi ønsker, men sannheten må frem for enhver pris for å kunne få satt fokus på hvor skoen trykker og hvordan vi finner en løsning på det problemet.

Det økonomiske aspektet og viljen til å bidra til felleskapet nok en ting som ikke faller like naturlig for arbeidskraft importert fra utenforstående land. Jeg har ingen økonomisk utdannelse, men jeg har blitt fortalt at fra hver 100-lapp du tjener så går i mellom 60 og 70 kroner tilbake til staten. Skatten tar 30% og merverdiavgiften tar 25%. Så kan vi legge til avgifter på alkohol, tobakk, bensin og engangsavgifter på biler.

På den måten bidrar ikke innvandret arbeidskraft på samme måte til statskassen. Det er ikke ukjent at penger blir sendt tilbake til Afrika eller Pakistan, men den erfaringen jeg har opplevd personlig er hvordan polsk arbeidskraft fungerer i Norge. Det er mennesker som kommer hit utelukkende for å jobbe. Dem kjører polskregistrerte biler, dem har med seg alt dem trenger i fra polen og dem bor i campingvogner utenfor arbeidsplassen og bruker 90% av lønnen dem får utbetalt hjemme i Polen. Ja dette stimulerer polsk økonomi, men er dette u-hjelp under radaren? Og hvordan påvirker dette norsk økonomi og vår evne til å bidra i verden i fremtiden, og ikke minst vår evne til å bestemme over hvor pengene går? Og det gjelder jo den delen som betaler skatt, og vi det det er en stor andel som ikke betaler skatt overhodet. (28.027 av 43.982 står oppført med null i inntekt, ref Skattedirektoratet)

En del av dem som er i mot innvandring er selvfølgelig rasister, men jeg er ikke en av dem. Og jeg tror majoriteten av dem som er skeptiske til innvandring er som meg; for norsk kultur og for norske verdier.

Det handler ikke om hudfarge og bakgrunn. Det handler hvordan du er og hvordan du integrerer deg i vårt samfunn - et samfunn som jeg vil tro oppfattes som forbilledlig siden det er samfunnet en stor andel ønsker seg til. Da foreslår jeg at du foredler fremfor forringer.

London out

Jippi! Så var det gjort, klokken 10:00 Londonsk tid 14 Mai 2012 stengte dørene og jeg hadde forlatt skolen med bacheloroppgaven ferdig innlevert. Mot slutten må jeg innrømme at konkurranseinnstinktet tok overhånd, så både sengen og barberhøvelen har fått lite oppmerksomhet de siste par-tre ukene. Men nå er det altså gjort, undervisningen på London Metropolitan University er over - og det er HÆRLIG! :)

Så nå følger fremtiden som jeg har minus lite peiling på, men jeg skal jobbe som fotograf og jeg gleder meg utrolig mye til å igjen komme tilbake til den virkelige verden med lønnsinntekter (?), ferie og egen leilighet. Det er bare å brette opp armene å vise hva jeg kan det, også håper jeg på å møte noen skikkelige nøtter underveis.

Utrolig nok følelse det litt merkelig og tomt at man er ferdig i London også, for det har jo faktisk blitt hjemme, selv om det ikke er favorittplassen min på jord. Men man kom seg igjennom det helskinnet og på slutten endte jeg opp med noen ganske så coole bilder fra dette opplegget også.

Avslutter med en tipsliste! :)

Flytt til London dersom du:

- Syntes ØL er godt, og liker å gå på butikken å kjøpe en sekser store bokser kvalitetsøl for 50 kroner
- Har sansen for bra TV underholdning, spesiellt komedier som Two and a half men
- Liker at offentlig transport går hvert tredje minutt og går raskere enn bil
- Syntes shopping er kult! Bor du i Sandefjord og skal ha nye Converse lønner det seg å kjøpe dem i London dersom du finner billigbilletter hos RyanAir
- Syntes gallerier er det feteste du vet, da går du aldri tom
- Liker å reise, man kan nå hele Europa for en 500-tapp t/r, New York for 3500 t/r
- Mener beige er en farge som får alt for lite oppmerksomhet
- Ønsker å handle middag for en hel uke for 300 kroner

Ikke flytt til London dersom du:

- Syntes det er kjekt å spise ute uten at maten din smaker smult
- Liker at vanntrykket i dusjen er såpass at det ikke føles ut som noen urinerer på deg
- Setter pris på at bredbåndet ditt håndterer YouTube / YouPorn
- Misliker at majoriteten snakker et totalt uforståelig språk og at dem gjerne krangler utenfor soverommet ditt midt på natten
- Syntes maten i butikken burde smake annet enn papp, og at holdbarheten på et brød ikke nødvendigvis trenger å være to uker - eller syntes vannet bør smake noe annet enn kloakk
- Generellt sett liker at ting er gjennomført; en printebutikk kan gjerne være en 5x5 meter stor butikk med en kopimaskin du sist så på lærerværelset på slutten av 80-tallet, ethvert ikke-merke-produkt kan falle i biter bare ved å se på det
- Mener det er brukbart å ha enkelte timer i døgnet hvor desibelnivået er under drepende, og ikke har en glødende trang til å gni kroppen mot ukjente mennesker under offentlig transport
- Vil pusse nesen uten å lure på om du puttet snus i feil hull grunnet luftforurensningen

Og til dem som ønsker å studere foto i London, finn dere for guds skyld en lærlingeplass hos noen som interesserer dere en eller annen plass i verden i stede :)

Nå blir det å kose seg noen uker i London på ekstremt lavbudsjett (mulig vi må ty til rødsprit) i noen uker før vi vender nesen mot sukkerhvite fjelltopper. Huset har vi til 1. Juli. Men først! Dusjing, barbering, soving og andre forfallende forfall.

Du kan aldri bli Jens Haugen

I går fikk jeg en påminner om hvordan det er å være i fra Bodø, og hvorfor jeg flyttet bort i fra byen til å begynne med. Jeg fant faktisk en lapp er om dagen også, hvor jeg hadde skrevet "Bodø, byen som dreper drømmer". I all min savn til byen og ønske om å flytte tilbake, så er det desverre nødvendig å stoppe opp å tenke på hva som ikke er så bra også.

Det er rart med det, hvor vanskelig det er å slippe unna klørne til sin fortid og historien bak den. Jeg husker tilbake til når jeg gikk på skolen, hvordan jeg alltid var veldig overvektig og var plaget av mobbing. Og den tyngste biten av å være mobbet var ikke når noen sa noe til meg, det var i blikket til alle rundt meg. Hvordan jeg følte meg i gymmen og i svømmeundervisningen. Hvordan det var å være den eneste gutten som ingen av jentene var interessert i.

Men heldigvis forandret jeg meg nokså mye med årene og fikk det utrolig bra med meg selv både innvendig og utvendig. Men det merkelige er, når jeg møter en del av dem jeg vokste opp med, så kan jeg se i blikkene deres at jeg enda er den tykke gutten i fra barneskolen, og at jeg alltid vil være det.

Nå som jeg snart er ferdigutdannet fotograf kjenner jeg følelsen litt på nytt om hvordan gamle kjente ser på meg. For jeg er ikke fotografen som kan skape vakre bilder, nei jeg er lastebilsjåføren som sikkert bare har fått en dum og urealistisk ide om å være fancy fotograf. Jeg ser misunnelig på hvordan mine studievenner får så mange pene ord og kommentarer om det dem driver med, og hvordan dem blir båret på en bølge av støtte og positivitet for hva dem driver med.

Det er naturligvis ikke helt mørkt, jeg har mine kjente og kjære som virkelig har troen på det jeg gjør. Men veldig mange har det blikket, det blikket som dømmer deg ned - du skal ikke tro at du er noe. Du er ikke en kreativ sjel, fordi du er en lastebilsjåfør og det skal du være resten av livet.

I går endte jeg opp i en diskusjon med en venn om det å komme tilbake til Bodø og være fotograf. Og det var tragisk å få høre hvor lite respekt man får for det man driver med. Jeg har har gått tre år på skole og jeg er snart ferdig med mine Bachelor med honors. Jeg har hatt workshops med Norges beste fotografer - og daglig undervisning hvor man lærer detaljer om fotofaget som man aldri trodde var mulig - og som eneste elev gikk jeg ut med toppkarakter.

Men hva møter meg? "Du må ikke komme hit med all skolegangen din og tro du kan så mye om foto". Jeg kan forstå dem på en måte, fordi når jeg selv begynte på fotoutdannelsen så kunne jeg ikke begripe hva man skulle bruke to år på å lære. Jeg trodde jeg kunne gå et enmånederskurs å bli like god dem de beste, bare fordi jeg var kreativ.

Hvorfor tror "dem" at jeg har gått tre år på skole? Tror dem at jeg har skaffet meg en halv million i studiegjeld som vil følge meg de neste 30 årene fordi jeg ville slappe av i tre år?

Det finnes en situasjon som beskriver det hele så godt. Jeg var på besøk hos mine onkelbarn før jeg dro for å studere i Trondheim, og når jeg sa til min niese at jeg skulle flytte for å studere, så sa han "Hvorfor skal du gå på skole, er du ikke litt gammel til det?" Akkurat da kom broren min forbi og lo hånete forann onkelungene min og sa "ja det var godt sagt".

Og etter tre år med fotografi og premieringer i konkurranser, så går fremdeles min egen bror til andre fotografer i Bodø og betaler ti tusen kroner for å få tatt bilder og laget printer. Faktisk så er det slik at dersom jeg ønsker å ta bilde av mine egne onkelbarn, så kan jeg merke hvordan blikket til foreldrene svir i nakken min. Og det er min egen bror, så det er nokså symptomatisk hva man møter.

Ganske tidlig i studiene satte jeg meg et mål om hvor jeg vil - jeg skal publiseres i Vogue. Og dit skal jeg, koste hva det koste vil. Foto er for meg ingen jobb, det er meg - på både innpust og utpust.

Men kommentaren som møtte meg i diskusjonen i går var "Du blir aldri så god som Jens Haugen, og jo før du innser det jo bedre". Det er så symptomatisk som det får blitt. Du er i fra Bodø, du er lastebilsjåfør, jeg vet hvem du er - og du er ikke han stjerna Jens Haugen i fra Hamar.

Selvfølgelig skal jeg bli like god som Jens Haugen! Det tar tid, og jeg må jobbe jævlig hardt for det, men selvfølgelig skal jeg til det nivået en dag. Jeg skal i Vogue. Bare vent!

Nå har jeg vært målrettet og ambisiøs i 3 år. Jeg flyttet fra mine nærmeste venner, leiligheten min, familien min, mine hobbyer og interesser. Nå skal jeg tilbake snart, og det føles jævlig godt. Men til syvende og sist er jeg fotograf, og jeg skal en plass. Så jeg orker ikke å kjempe i mot janteloven til evig tid i nord.

Og neste gang det kommer en skapning med speilrefleks på fullautomatikk og skal begynne å lære meg om foto, så skal jeg gi en god gammeldags bitch-slap og si "have some goddamn respect".

Norge gir good vibrations

Den siste tiden har vært utrolig bra rett og slett. Turen til Italia var jo som kjent et mesterverk, og når vi returnerte til London for en liten uke, så var det besøk av AK og bare en skoledag før påskeferien. Vi hengte oss på AK og ble turister all the way, og plutselig ble London morro å være i. Vi brukte litt for mye penger, tok oss gjerne en øl klokken 12 på dagen på en pub og spise hos Jamie Oliver på kvelden. Shopping og sightseens var eneste avbruddene i grunn.

Men det å lande i Norge er en følelse for seg selv. Det ikke særlig mye logikk i det. Været er noen få plussgrader, snøen er borte og det er bare vissen barmark med en og annen hvit flekk igjen her nede på Lillyhammer. Butikkene har gått av skaftet, vi handlet inn for helligdagene, og vi var forsiktige med handlingen. Det ble 550 kroner! I England handler vi mat for en uke for 250-300 kroner.

Men tross alt, å være i Norge er så mye frihet. Det er alle de små tingene som er forskjellen. Norske matvarer. TV uten reklame hver 15. minutt. Køen i butikken er så liten. Den friske og gode luften. Og man kan lukke opp døren og stikke hodet ut og nyte total stillhet for noen sekunder. Frihet!

Klart, jeg føler meg litt kul som bor i motherfucking London, og har bodd i Australia og alt det der. At Engelsk er helt dagligdags er også ganske stilig. Men borte bra, hjemme best! Det å snakke Norsk er noe helt annet, man får sagt 100% av det man vil si, og man slapper mere av. Og nå skal Glimt spille fotballkamp på Mandag som jeg skal kjøre å se. Og til sommeren kan jeg drive på med mine hobbyer; spille fotball, volleyball, bade og restaurere biler. Storby og hippe cafèer er ikke meningen med livet, stol på meg.

Jeg sitter og blar i kalenderen min, for det har jeg faktisk fått meg. Jeg bladde meg frem til 1 Juni, der står det skoleslutt, og ved siden har jeg tegnet noen glade tegneseriefigurer. Og som jeg gleder meg til en sommerferie, slik som vi hadde når vi gikk på barneskolen. Over natten skal verden endre seg og bli magisk for et par måneder.

Juni får bli flyttemåneden min, men Juli og August skal kalenderene få lov til å være stort sett blanke. Jeg skal ligge på et svaberg, sitte i ølteltet og henge med kompiser. Jeg skal gjøre så lite fornuftig som mulig.

Herregud som jeg gleder meg til sommeren!

Dag 9 i Toscana - Siste dag!

Jeg våknet tidlig siste dag i Toscana, men lot være å hoppe ut av sengen. Jeg ville bare slappe litt av i dag. Så jeg slumret litt og tuslet etterhvert halvsøvnig opp for å ta meg en dusj. Klokken gikk fra åtte til ti - til elve før jeg kom meg ut døren. Vi gikk opp til vertskapet og gjorde en avtale på å få skyss til flyplassen klokken halv to.

Listen over ting jeg ville fotografere var fremdeles lang, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det beste ut av de siste timene. Det ble en rask gåtur rundt i Montemagno med kamera, men jeg var heldig og fikk veldig mange av de tingene jeg manglet. Dama i butikken i full action, en gammel dame som leste avis i vinduet og endelig den gamle herren mot en mørk og slitt murvegg. Pluss noen andre ting! Men siden stativer og slikt måtte ligge nederst i kofferten måtte jeg hjem å pakke om.

Selvfølgelig ble det travelt på slutten - som vanlig. Pakking og vinen vi fikk i belønning på vingården og sitronmarmelade (som må lages for hånd) fikk sin plass i kofferten med plastfilm rundt - og håndduker rundt der igjen.

Vertskapet sa hadet og knipset noen bilder av oss til bloggen sin, så var det en halvtimes reise til flyplassen og flyet hjem med British Airways. Innsjekking og det hele gikk kjapt og greit, og når vi dagen i forveien hadde hørt om dem som fløy RyanAir og måtte legge igjen TaxFree (bare ett kolli håndbagasje vet du) så var vi veldig fornøyde med å bruke et skikkelig selskap med service. God plass og halvfullt fly var god medisin. Til og med baggene kom uvanlig kjapt når vi landet på Gatwick!

Så da var vi tilbake i England, godt å komme hjem til eget kjøkken og egen seng. Og det er godt å komme tilbake til noen rutiner, og ikke bare være avslappet i Toscana. Så hvilke inntrykk sitter vi igjen med av Toscana? La meg ta det negative først siden det er så lite; plassen har utrolig lav puls. Alt stenger under lunch og middag - da mener jeg ALT! Politiet pakker ned radaren og selv bensinstasjonene stenger. Folk er ikke stresset for en eneste ting og alt er veldig bedagerlig. Så området egner seg ikke særlig for festglade folk - det er nok mere en plass for folk som enten vil slappe av en periode, eller rett og slett for dem som nærmer seg pensjonstilværelsen.

Men så til alt det gode! Et utrolig vakkert område, og kan ikke sammenlignes med Spania, Hellas etc. Alt er utrolig grønt og frodig samtidig som det er store fjell og bølgende landskap. Veldig flott selv for en i fra Norge. Temperaturen er utrolig god, selv nå i mars var det 20-25 grader hver eneste dag i skyggen - og steikende sol! Og dersom man vil slappe av så er tempoet helt suverent, det er ro og mak og man blir nesten tvunget til å finne roen. Det er liksom ikke den ene baren eller den ene butikken man kan dra på - er det stengt, så er det stengt.

Folkene er utrolig joviale, ja selv politiet. Dagen før avreise passerte vi en radarkontroll som kontrollerte i motsatt retning i 30 sonen i en landsby. I det jeg kjørte forbi radaren hørte jeg den skrike som om den hadde fått anfall - og i mot kom en trollgammel fiat på to hjul igjennom svingen. Jeg gjetter 50-55 km/t i 30 sonen. Det armanikledde (faktisk) trafikkpolitet ga mannen et strengt blikk og gestikulerte med hånden at han måtte roe seg ned - de stoppet han ikke en gang.

Og dette med at politifolkene går i uniformer fra Armani sier sitt. Italia er helt ekstremt på estetikk - når folk gjør noe, så gjør dem det utrolig bra. Man kan se det overalt, på alt i fra reklameplakatene til innredningene i husene vi besøkte. Det er ikke overlatt noen ting til tilfeldighetene!

Men jeg sparer det beste til sist; maten! Herregud for et fantastisk kjøkken! Jeg er ingen matekspert selv om jeg har reist jorden rundt og smakt mye rart, la det være sagt. Men man trenger virkelig ikke å kunne en dritt om mat for å skjønne at det Italienske kjøkkenet er i en særklasse. Det er vanskelig å forklare det til noen som ikke har opplevd det, men det er en enkelhet i det hele - alt ligger i gode råvarer. Og egentlig trodde jeg slikt bare var tull, men når man opplever det så skjønner man hva TV-kokkene snakker om.

Noe så enkelt som middagen hvor en svinestek var stekt i melk. Det og stuet sopp utgjorde den retten. Men det var en eksplosjon av smaker fordi kombinasjonen var så utrolig god og balansert. Italienske kjøkken bruker enkle råvarer, enkel tilbedredning, minimalt med krydder og mange forskjellige smaker som utfyller hverandre sinnsykt godt. Mesteparten er kombinasjoner som aldri kunne falt meg inn å prøve - før nå! Og alt dette i sterk motsetning til andre lands kjøkken, hvor oppskriften stort sett er å pøse på med masse av èn smak - så alle retter smaker liksom det samme i slike land.

Fiji vil sikkert alltid være mitt mest magiske reiseminne som jeg vil annbefale alle å dra til, men nå må jeg legge til at jeg vil syntes synd på alle dem som ikke får oppleve det Italienske kjøkkenet.

Og det fine? Jeg la inn en god joggetur hver morgen, og gikk ned to kilo på en uke! Da er de lov å kose seg!! :)

Dag 8 i Toscana

Endelig kom jeg meg tilbake på sporet av morgenjoggen, og jammen var det godt for samvittigheten. Det ble en kjapp joggetur opp forbi huset til Lee fra Texas for å sjekke ut området enda mere - tross alt er det jo nest siste dag. Halvveis opp i bakkene så jeg en relativt stor slange som forsvant inn i mellom steinine like ved siden av hvor jeg jogget. Nasty! Men senere fikk jeg vite at det var bare ufarlige gress-slanger der (hageslanger?).

Men siden vi ikke ble ferdige i går med interiørfotograferingen på Alica vingård, så avtalte vi før vi dro at vi skulle prøve å komme tilbake - dersom det ordnet seg med bil. Som sagt, som gjort og vi satte atter en gang kursen uttover landsbygda for å bli ferdig med de siste leilighetene. Tanken var å reise klokken 9, men litt over 10 måtte vi også være fornøyd med.

Heldigvis var det overvekt av rom med hvitt tak denne dagen, så fotograferingen litt relativt kjapt unna, og vi var akkurat ferdig til lunch. Det var bra og dumt - dersom man er hos en italiener etter et visst tidspunkt innviterer man seg selv på lunch/middag - og dermed ble det ny lunch på denne vingården. Pasta med kjøtt, spekemat og selvfølgelig kake til sist.

Italienere er VELDIG stolte av det dem har og det dem produserer selv. Så dem forsøkte å få oss til å smake på alt i fra brød til druebrennvin - men jeg hoppet over siden jeg kjørte. Faktisk var jeg blitt så italienisert at jeg dagen før tok et glass vin til maten og kjørte litt senere, selv om det er helt i mot prinsippene mine. Forresten hadde dem en veldig spesiell hvitvin, nestem som øl i smak. Vet det høres litt nasty ut, men det var veldig ok! Ja, også i går fikk vi servert ost med nå spesielle greier - dem kokte 10 liter vin for å få ut 1 liter av den tingen. En slags balsamicoeddik - fantastisk godt!

Innimellom historiefortellingene til eieren fikk jeg knipset noen portretter også, men det ble litt stress så det ble bare så som så. Da var det mere interessant å høre om funnene av mengder av hodeløse graver like ved huset og vinkjelleren deres som var 2700 år gammel - altså bygd samtidig som Roma!!!! PASSE KULT!!

Vi fikk slitt oss ut av gjestfriheten deres, for det er ikke bare enkelt - på en fin måte. På turen hjem tok vi en liten avstikker og fikk endelig se det bølgende Toscanske landskapet som er på postkortene. Veiene gikk opp og ned med masse hårnålsvinger, skikkelig rally-veier som var utrolige morro å kjøre selv med en Toyota Yaris. Endelig fikk jeg knipset bildet jeg trengte til prosjektet mitt, pluss en del andre landskapsbilder som ble veldig estetiske.

Etter å ha kjørt (feil) tilbake til Montemagno var vi tilbake 40 km og 2 timer senere. Da var det akkurat tid til å utnytte siste rest av dagslyset, og jeg spikket i hop et kjapt blits-opsett og fikk tak på Lee for å ta et portrett av den skjeggete toscanske Texas bonden. Pluss noen bilder underveis selvfølgelig. Men klokken 20:30 skulle vi på den lokale trattoriaen, byen er oppi fjellene med 300 innbyggere og kafeen uten skilter er utrolig populær - så vi gledet oss veldig.

Det siste måltid ble en skuffelse for å være helt ærlig. Forventningene var store, og da ble fallhøyden stor. Jeg var lei å spise så tung mat på kveldene så det ble vegetarmat. Pasta med chilli (som var god) til forrett, men hovedretten var Crepe med ost og ruccolasalat. Det smakte bare veldig sterk og tørr salat og var en totalt skivebom. Jeg fikk ned maten, men det var bare såvidt. Men det er friskt å ha prøvd noe nytt i allefall.

Heldigvis hentet dem seg inn på desserten; en skikkelig tradisjonell creme brulet i en lav skål. Den smeltet på tungen, den! Så heldigvis gikk vi derifra med en god, men flau smak i munnen. Særlig dyrt ble det heller ikke, ca 300 kroner for to personer!

Med utreise neste dag var det lite annet å gjøre enn å dra hjem og begynne å skrape sammen alle tingene i leiligheten og få begynt pakkingen. Prøver på tidlig start i morgen!

Dag 7 i Toscana

Dagen startet med den nye vanen, ingen joggetur - det må jeg seriøst få orden på dersom jeg ikke skal komme hjem som julenissen. Men første natt i ny leilighet så fikk jeg ikke sove skikkelig, så ble en tynn natt. Men vi skulle dra til Alica for å fotografere en vingård, så så veldig sent ble det uansett ikke.

Sissel som driver SiToscana hadde våknet med kink i ryggen, så vi måtte reise alene til plassen, men vi fikk følgemotorsykkel halve veien frem til Karine, og hun ble med oss for å forklare og oversette litt i begynnelsen. Men etterhvert ble vi overlatt til oss selv, og hadde et gigantisk hus å fotografere, pluss fire store leiligheter. Det skulle vise seg å bli en utfordring, spesiellt siden alle takene er brune.

Midt i det hele ble vi servert lunch av dem som eier gården; lasagne etterfulgt av spekemat og til slutt en hærlig sjokoladedessert - og selvfølgelig litt vining! Helt sinnsyke greier, kan ikke tenke meg til at italienere spiser slik til daglig - men jeg tror dem forsøker å ta godt vare på oss for at vi skal gjøre en god jobb. Virker i allefall sånn. Etter to timer lunch måtte vi bare være litt frekke å gå før dagslyset ble borte for oss. Og der jobbet vi til solen gikk ned - og ferdige ble vi langt derifra.

Så begynte nattekjøring på italienske småveier, spennende greier! En tur på ca 3 mil tok oss 1,5 timer med aktiv kjøring og gamle kart. Selvfølgelig var maten på bordet når vi kom tilbake, og da ventet pasta med chilli, pepper og olje - svinesteik kokt i melk - og påskekake-brød med sitronsmak .. pluss en musserende dessertvin.

Faktisk spiste vi mat sammen med vertskapet her i huset og et finskt par! Mannen i parret hadde vært lege på Rognan i 1987, så kanskje jeg kjenner noen han har prikket borti? Etter maten var vi utslitt, en full dag med fotografering og kjøring pluss et stort måltid på slutten tar livet av deg.

Plassen er fin, været er nydelig (24-25 grader) og maten er vidunderlig. Men nå lengter jeg tilbake til selvdisiplin, nok utskeielser nå snart. Koser på meg dårlig samvittighet faktisk!

Dag 6 i Toscana

I natt var det helt umulig å få sove, all maten på trattoriaen ble for mye og jeg brukte hele natten til å ligge å snurre og hoppe i sengen. Da jeg våknet om morgenen merket jeg det, og hele joggeturen gikk i vasken av den grunn. Så vi ble liggende i sengen å slumre helt til Sissel kom å banken på døren i elve halv tolv tiden. Vi skulle bytte leilighet den dagen, og som ikke-betalende gjester må vi vaske ut etter oss. Så det ble et lite prosjekt med å shine leiligheten skikkelig til noen finner som kom etter oss - som attpåtil har vær lege på Rognan i 1987.

Etter dette var det fridag, og Sissel var snill og lot oss få bruke bilen dersom vi ville. Vi flyttet tingene våres fra "Marianne" til "Karine" og hoppet i bilen. Forresten var leilighetsbyttet litt nedtur, Marianne var en utrolig pen leilighet, mens Karine er halvveis en kjellerleilighet og sikkert noe av det første dem pusset opp her. Det meste er litt mindre sjarmerende her, uten at det på noen måte er dårlig. Det trekker opp med utrolig stilig kjøkkenrom med trapp ned til ytterdøren med dobbel takhøyde og døråpning som er 4 meter!

I allefall; i bilen dro vi og fant ut vi skulle dra uuuut mot havet, til sanden og stranden. Så vi dro til Marina di Pisa. Det var ikke sand der, men en gedigden marmorstrand, og siden det var Søndag hadde italienerene kledd seg opp i penklær og var ute for å ta en promedade på promenaden. Vi skøyt en liten haug med bilder i turkise omgivelser og dro hjem igjen. Å kjøre i Italia går greit, men pulsen er høy. Skiltingen er ikke veldig god, og skiltene er små og står ofte der du skal svinge av - så det ble mye italiensk stil på min kjøring denne dagen.

Vi hoppet over lunchen denne dagen og tok oss en snickers, men på kvelden bar det til Calci for å dra på Pizzeriaen som er vinden kjent. Vi hadde forsøkt å bestille bord, men vi kom ikke igjennom, så vi bestemte oss for å dra tidlig. Og what not, på turen ned til Calci møtte vi tre Bodøværinger som også skulle dit - verden er og blir liten.

Siden vi var her akkurat nå og dette var kjent for å være den beste pizzaen i distriktet (alt var riktig, dårlige skilt og slitt interiør) så hadde selvfølgelig eierene dratt på ferie fra i dag til to dager etter vi drar - og stengt hele butikken! Så da gikk vi på en ryktesløs trattoria lengre bort i gaten og fikk pizza der. Jeg tok en Capricosa som var helt sinnsyk god - overhodet ikke sammenlignbar med norsk pizza, hverken frossen eller restaurant. (Jeg vet det blir mye matskryt, men alvorlig talt - det er helt helt sant!)

De andre Bodøværingene slo følge siden dem også skulle på Pizzeriaen, og dem kunne fortelle at dette var en veldig god pizza, men at Pizzeriaen sine var dobbelt så gode. Skuffende å ikke få smakt det!! Til gjengjeld vanket det dessert som heter Tira Misu på meg. Nok en eksplosjon av smaker, en slags sjokolade/vaniljesak. Bare helt fantastisk. Men det ble nokså dyrt, 80 kroner pr pers med drikke, mat og dessert - JØSS!! Worth it!

Skyss hjem fikk vi også av Bodømenneskene, så det hele ble en nokså lat dag. Og nok en gang var vi stappet mett når vi køyet. Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt lei sene store middager, for det blir neppe så lett å sove i natt heller. Men sånn er Italia; man får ikke kjøpt middag ute før etter klokken åtte!

Blir det forandringer på det til i morgen? Neppe!

Dag 5 i Toscana

Dagen startet som vanlig; ut på joggetur. Men siden jeg hadde blitt spist på dagen før, så orket jeg ikke å dra samme veien og møte samme bikkja, så jeg satte kursen ned mot Calci. Lett å jogge dit, nedoverbakke hele veien, men returen var en annen sak med skikkelige fjellovergang-motbakker. Det ble mye gåing hjem for å si det slik.

For en gangs skyld vekte jeg Lene før jeg dro, så når jeg kom tilbake så tok jeg en kjapp dusj etterfult av en liten selvlaget frokost. Vi har handlet litt breadsticks, villsvinpølser, ost, youghurt og frukt tidligere, så det ble en hærlig blanding.

Timene har virkelig begynt å gå fort her i strøket, vi har visst blitt dovne italienere allerede. Så før vi visste ordet av det var klokken ett, og vi skulle dra til Tanna vingård for å fotografere. Fem leiligheter, portrett av eieren og stemningsbilder i området. Det hele tok syv timer med en times kjøring. Bildene ble slettes ikke værst, og jeg fikk til et over middels portrett av Antonio.

Tanna er en plass som SiToscana formidler leiligheter for, men som de har slitt med å leie ut grunnet dårlige bilder. Ser i allefall ikke noen annen grunn, fordi det var utrolig bra standard på leilighetene midt i et skikkelig romantisk landskap. Gårder er som dem også er i Norge - på landet - så greit å ha leiebil her, selv om nærmeste tettsted bare er 5 minutters kjøretur unna. Eieren selv virket veldig fornøyd med innsatsen vår, og vi fikk en flaske av gårdens egenproduserte hvitvin for å kose oss med senere. Når det gikk mot slutten og vi pirket på detaljene hørte vi dem diskutere i bakgrunnen "Perfectzione" - og ristet på hodet. En hyggelig kritikk det.

Det er en greie med Toscana forresten, her vil du ha leiebil. Det er mange som kommer hit for å kose seg med vin og nettopp ikke kjøre bil, og det går helt fint! Men når du har byer som Roma, Lucca, Firenze og Pisa innenfor veldig ok kjøreavstand, så må man nesten prøve å få dem med seg. Vi savner i allefall leiebil når vi vet alt vi kan oppleve innenfor en times biltur, mens det uten bil gjerne blir en dagstur fra morgen til kveld.

Vi avsluttet fotograferingen akkurat i det mørket senket seg over Toscana. En kjapp biltur senere pluss et stopp på Coopen for å fylle på med ost og pølse, så var vi tilbake i leiligheten for en liten makeover, før vi dro ut for å spise. Hold deg fast.

Denne gangen ble vi med to av de norske fruene som leier her i Montemagno. Så vi dro på trattoriaen i Calci, hvor vi hadde reservert bord. Det er en liten familiebedrift med lokaler som hentet i fra en Cowboy-film. Slitt med enkle trestoler og ikke noen ting ekstra. Og det skal jo være positivt i italiensk sammenhegn. Ingen snakket Engelsk og menyen var håndskrevet - igjen et positivt tegn.

Fruene oversatte for oss og vi bestillte en skikkelig fireretters middag. Det var først to antipasta på deling - skinke, salami, brød med spennende fyll og slikt. Bare for å jogge appetitten. Så fulgte det en pastarett. Jeg fikk en litt spennende variant av slags små lasagneplater i en saus, litt som bolognese - men det smaker helt annerledes. Tredjeretten var villsvin - NAMNAM!!! Enkelt anrettet med en enkel saus, her er det kjøttet som skal smake, masse smak kamuflerer bare dårlig kjøtt mener dem her. Vi bestillte poteter og salat (med ekte balsamicoeddik!!) på deling, slik av vi fikk halvt om halvparten av begge delene. Til slutt ble det eplekake. Sammen drakk vi også en liter vin og fire liter vann med kullsyre. Hva ble prisen pr person? Hahahaha - LATTERLIGE - 27,50 euro - altså 220 kroner. Og det snakker vi suveren mat, de færreste jeg kjenner har nok smakt bedre.

Sjappa er forresten en orntlig familiebedrift, bestemor på nærmere 90 år sitter i døren og har oversikt og alt sammen, generasjonen under tar i mot gjestene og driver plassen, generasjonen under der igjen står på kjøkkenet og yngste hakket var servitør. Selvfølgelig uten å snakke et kvidder Engelsk - men det er en del av sjarmen!

Folkene på trattoriaen var utrolig greie, de kjørte oss faktisk de kilometerene i motbakke opp til Montemagno gratis etter måltidet. Helt til døren, i en stor bil i mini-gatene. På toppen var vi forsiktige med å ikke snuble, for da hadde vi garantert rullet hele veien ned igjen. Oh my gaaaad, er det mulig å bli så full i magen.

Dermed måtte vi bare finne sengen, ikke sjangs til noe annet etter det måltidet!

Dag 4 i Toscana

En ting man lærer seg etterhvert her i Toscana, så er det at de middagene man tvinger ned mot slutten av dagen gir kroppen litt av et grunnlag for søvn. Så man står bare senere og senere opp. Mend joggeturen vedlikeholdt jeg, og denne gangen tok jeg en DaCapo av gårsdagens tur - med ett unntak. Halvveis opp fjellsiden kom jeg over noen italienere som drev med oliventrærne sine. Dem hadde en flokk med fire løse hunder, så når jeg nærmet meg dem så sluttet jeg å jogge og gikk forbi, for å ikke komme brått på hundene.

Men selvfølgelig var to av hundene små dustehunder som ikke er godt for noen ting som helst, utenom bjeffing og aggresivitet mot snille folk. Dem hadde nok ikke eieren gitt bein, for mens de to store hundene logret og hilste på meg tok den ene av de små dritthundene et jafs av leggen min. Dama som eier hundene skjønte lite, før jeg la beinet på bilen deres og det silte blod neddover leggen.

Hun ble litt sjokket og forfjamset så hun begynte naturligvis med noen italienske gloser, hvorpå jeg fikk sagt at dette måtte vi prøve å få til på engelsk. Jeg roet henne litt ned og hun ga meg litt whiskey for å få renset såret, samt et visittkort, så stakk jeg videre inn i villmarka som den sølvpilen jeg er. Men selv sølvpilen må til medisinmann en gang i blandt, så jeg tok turen innom apoteket for å få litt råd. I Italia kan apotekere litt lege-ting, og dem kjente til hundene og eieren så jeg fikk vite at det var friske hunder - heldigvis. Null lyst på å dø med rabies skummende ut av kjeften. Så det løste seg med antibiotika og kortison - as always.

Det ble lite dødtid i mellom retur fra joggetur og lekelegebesøk og lunch, og Lene måtte slappe litt av etter å ha sovet så mye. Men etter det gikk turen til Circolo (kirk-o-lo) for middag på samfunnshuset. En helt annen greie enn hva som skjer i Norge, dette er åpent for alle og serverer fireretters middag for tett over hundrelappen. Stort enkelt kjøkken som gjestene kan vandre inn på om dem vil, enkle tallerkener - men jævla god mat. Ble det sagt, fordi dette var sjømat-dag så jeg hoppet lett over. Smaken etter skjell var enda langt opp i halsen. Usj!

Utå ettermiddagen ble det fotografering av leiligheten vi bor i, siden den hadde ny innredning. Det tok 3-4 timer for å ta 30-40 kvadrat på en bra måte, men det var utfordrende å sette lys med brune tak. Men vi kom i mål, og det var fint med trening før vi skal begynne på vingårder rundt om kring. Det eneste avbruddet var å gå noen hundremeter til kilden for å hente supervannet, mmmmgodt ja.

Til kvelds var det et enkelt måltid for en gangs skyld, tomater og ost servert med krydder og olje. Rett og slett fordi vi hadde stor lunch. Eller noen hadde det, så jeg fikk pasta og svinekjøtt fordi jeg måtte spise noe, og Tage tok det samme fordi han er glad i mat.

I morgen blir det tur uttpå landet (som om vi kommer mer på landet) til Tanna vingård. Fotografering av leiligheter og fasade samt litt stemningsbilder og portrett. Det er godt å ha en jobb som jeg liker så godt at det er en god følelse av den avbryter en sinnsykt bra ferie.

Dag 3 i Toscana

Min gode morgenvane forsatte, og som en ekte romer fra den middelalderbyen vi bor i, så braste jeg opp fjellsidene i stor stil. Denne gangen ble det en litt kortere joggetur, siden kroppen var litt oppbrukt etter første dagen. Men feit-pasta og desserter må få utløp en eller annen plass, eller så går dette galt!

Planen var å stå opp i sekstiden for å fotografere litt i morgenlyset, men den planen ble avlyst uten protester i Raymond-rådet. I stede ble det opp litt etter ni, en times joggetur for å komme tilbake for å finne Lene sovende som vanlig. Så det ble kjapp dusjing og på med klærne for å rekke inn til Pisa for å se skeiv-tårnet.

Bussen gikk fra her i lille Montemagno, men ikke likevell. Mens vi var på buss-stoppet kom en Italiener og viftet med armene som vi oversatte til "ingen buss i dag". Så da var det å gå et par kilometer til Calci - hvor det nettopp hadde gått en buss - som betydde nesten to timer venting. Og siden italienere verner om sin lunch, så var alt stengt, så det ble til å sitte på en jernbenk da.

En appelsinjuice og et par sjokolader senere (kjøpt på Coop'en!) så kom bussen. Vi begynte å prate tegnspråk pluss engelsk til sjåføren som ikke ønsket å lære noen av delene. I stede sa han noe og pekte bakover i bussen, jeg oversatte det til gratis buss, fordi han ikke orket å bruke to minutter på å forklare dette der.

Når man ankommer Pisa så vet man jo at man kommer til å ikke skjønne bæra av byen - tross alt bor det jo 300.000 der. Men det var lite som tydet på det, sentrum var på størrelse med Trondheim sentrum - og sikkert en del mindre. Så vips så hadde vi gått igjennom byen og var med skeive-tårnet.

Selv om det er et stykke utenom turistsesongen, så er det forferdelig mye folk rundt tårnet. Det er faktisk det nest mest kjente landemerket i verden - etter pyramidene. De fleste har vel sett bilder av "pusherene" som står ned tårnet, men når man er på plassen og tar et overblikk kan man ikke tro hvor mange det er av dem! Asiatiske turister var ikke underrepresentert.

Men det ble med det, knipse et par bilder også gå videre. Men jeg må si det, tårnet er mye skeivere i virkeligheten enn hva det er på bildene. Det er slik at folk går i oppoverbakke når dem går på toppen av tårnet. Så greit å se, men vi orket ikke å betale penger for å gå inn etter vi fikk tips om at det ikke var særlig mye å se fra toppen. Tror jeg hadde hatt noia uansett .. var det en dag det skulle bikke, så hadde skjebnen sikkert ventet på min høydeskrekk.

Så bar det på en typisk sydenrestaurant med store skilter og meny med bilder. Syntes beskrivelsen vi hadde fått av slike steder var god; maten var middelmådig, dyr og i små posjoner. Men når man ikke kan italiensk og er dum sulten turist, så må man. I Pisa er det mange små nisjebutikker, men etter å ha handlet i London det siste halve året, så savnet jeg kjøpesenterene. Når en billig t-skjorte koster 300+ kr så tenker jeg at jeg i stede fikser det i London, og får tre til den prisen.

Reiseråd: ikke stikk til Pisa for en langhelg. Jeg tror du får sett det du trenger på en dag. Området rundt er mye mere interessant. Kjenner forresten jeg savner å ha bil akkurat nå. Det snakkes hele tiden om alt mulig av kule plasser som ligger under en times kjøretur unna, og jeg kunne godt ha tenkt meg til å kjøre rundt om kring på småveier og se spennende ting - og landskap til bachelorprosjektet mitt.

Bussturen tilbake igjen gikk ikke helt uten utfordringer den heller, men denne gangen kjøpte vi i det minste billett før vi hoppet på bussen (tipper det var grunnen til det oppgitte blikket tidligere på dagen). I motsetning til bussjåføren som holdt 70 i 30 sonene tidligere på dagen, så bestemte denne seg for å parkere i veikanten i et kvarters tid uten noen spesiell grunn. Italienere er som sagt ikke nøye på så mye mere enn maten sin...

Ruten vi tok gikk bare til Calci, så en kjapp tur innom Coopen ble tett fulgt av et par kilometer med solide oppoverbakker. Klosteret vi vanligvis passerer igjennom hadde stengt for dagen (?!?) så det ble hekkeløp over plen og åker for å komme hjem.

Når vi kom hjem var Livia kommet på besøk, barnebarnet til de som leier ut. Hun er italiensk og prater italiensk, men siden moren er norsk, så prater kan hun også det. Men hun hadde alltid bare forstått det aldri snakket det noe særlig, så Tage og Livia dro til Norge nå nettopp for å gå 4 uker i Norsk friluftsbarnehage - på Byneset i Trondheim. Så siste uken der begynte hun endelig å snakke 100% norsk, så til alles forundring returnerte plutselig Tage med et trønder-barnebarn. "Æ ska ha middag". Bare et par ganger glemte hun seg og plutselig satt hun der og snakket italiensk til oss, og vi forstod nix nada. Spesiellt for noen på litt over tre år.

Igjen ble det en matopplevelse. Forretten bestod av bruschetta; ristet loff i små siter med hakkede ferske tomater, med olje, pepper og annet krypper over. Latterlig godt! Så ble det spaghetti og pølser - men det er noe helt annet. Her består pølsene av farse, så om man snitter dem opp så får man en slags kjøttdeig. Så det var egentlig en pasta bolognese med en genial kjøttsmak og masse oliven. Heldigvis for Lene har hun nettopp lært seg å like oliven.

Til dessert ble det naturell youghurt med skivede bananer og lønnesirup. Denne gangen en annen variant. Scott (amerikaneren) hadde med seg skikkelige saker fra Cape cod, så denne gangen var det enda bedre. Og har du lest bloggen og enda ikke prøvd det må du dra til butikken og handle umiddelbart når den åpner. Noe så sinnsykt godt!! Men husk det er også en kaloribombe av de skjeldne.

Det ble i grunn en god dag, men lite skjedde. Så jeg har lært at dersom man skal være i Toscana bør man ha leiebil. Da slipper man timevis med buss-vening, og tross alt er det jo ingen som drar på ferie for å stå å vente. Så det var nok et reisetips. Italienere kjører jo friskt, så få gjerne en leiebil som er ferdig bulket. Altså - dem har en forståelse seg i mellom i kjøringen, så det er ikke mye farlige situasjoner i trafikken. Men dersom man blander inn den Norske dette-er-min-side-av-veien-holdningen så er det ikke sikkert det blir like enkelt.

Hopp i seng og klar for nye eventyr i morgen!

Dag 2 i Toscana

Rundt ni-tiden var det nok soving, i allefall for en av oss. Det var utrolig godt å våkne til en solfyllt stille liten landsby. Siden Sissel og Tage fortalte BMI skøyt i været etter dem flyttet til Toscana for 10 år siden, så skjønte jeg at med de måltidene vi får her er det bare å sette i gang med joggeturer på morgenen. Lene sov selvfølgelig i det jeg snublet ut døren på ca 160 cm i høyde. Tanken var å bare jogge noen hundremeter til et utsiktspunkt over byen, men jeg elsker å nå toppen så jeg bare fortsatte og fortsatte. Etter en times tid nådde jeg ca 500 m.o.h. på Verucca (= Vorten, en fjelltopp) med utsikt over "hele Toscana". Så daffet jeg atter ned igjen.

Jeg har forresten glemt å presentere Sissel og huset skikkelig. Sissel er fra Kåfjord / Olderdalen i Troms, men har bodd mesteparten av livet i Tromsø. Så kanskje ikke så rart hun savnet sommeren. Huset vi bor i er skikkelig gammelt og påbygd gang på gang. Det eldste rommet er anntageligvis fra rundt år 1000-1100, mens veggmalerier i den nyere delen er datert til ca 1640. Med andre ord; 50 generasjoner mennesker har vokst opp i dette huset. Derfor har dem et litt annerledes syn på tid og år i denne byen. Den gamle kirken er fra ca år 700 - mens den nye er fra ca år 1100.

Klokken ble to før vi visste ordet av det, og da dukket det opp et amerikansk par fra Cape Cod som var i Italia. Tage har restaurantlisens på kjøkkenet her i huset og serverer måltider til langveisfarende som han kommer i kontakt med. Igjen ble det mye mat; først de sedvanlige olivene i olje pluss en type bønnespirer. Det ble igjen tett fulgt av pasta med skinke, salat, selleri og tomater - tror jeg. Så vanket det "selvfølgelig" kake til dessert, eller "Torta" som det heter her. Det var en slags blanding mellom omelett og kake, utrolig god og mild smak. Parret var trivelige og typisk amerikanere, litt overfladisk. "That is wounderful" og "That is fantastic" var setninger som gikk igjen.

Da lunchen (!) nesten var over kom det også en nabo bortom som heldigvis snakket engelsk. En typisk italiener, liten med grått skjegg, grått hår og briller. Han fortalte oss om sitt nye kjøleskap og kjøreturen til Alpene. Vi nikket. Etterpå tok vi beina fatt og beveget oss litt rundt i landsbyen. Selv om landsbyen er 500x 300 meter så er det mulig å gå seg bort. Det er høye murer på begge sider og gatene er to meter breie - og det er mange av dem! Vi knipset litt bilder og planla hva vi skal gjøre etterhvert når vi kommer skikkelig i gang med fotograferingen.

Selv om det er vakkert her er det utfordrende å ta gode bilder. Høye vegger og sterk sol gir for harde kontraster om dagen, mens ved solnedgang forsvinner alt lyset og man sliter litt da også. Det er også strømlednigner overalt og det er mye rør som ligger tilfeldig lagt rundt om kring. Ute i landskapet er det pent for øyet, men på bildene legger man raskt merke til sekkene med oliven-nettene (til innhøstingen) som henger i trærne. Så vi ser muligheter, men innser at det kreves litt for å gjøre det beste ut av dette - og det vil vi jo!

Men! Tilbake til tur og slikt! Ja forresten, i Italia har byene en slags "Minister over de vakre ting". DET er noe jeg vil adoptere til Norge. Han bestemmer nemmelig hvor det skal legges kabler, brostein eller asfalt og til og med hvilken farge du skal ha på huset og rundt vinduene for at huset skal gli best mulig inn i omgivelsene. Absolutt genialt og hærlig! Vi bor dermed i rosa hus med grønne vinduer, mens naboen har beige hus med brune vinduer - også videre. En annen kuriositet er at Italienere fikser hus innvendig og ikke utvendig. Her er jo husene av mur, så dem ramler ikke ned dersom du ikke hele tiden passer på dem ute. Så hvordan et hus ser ut utvendig sier ingenting om hvordan det er inne. Faktisk er ett av nabohusene en skikkelig knallrå leilighet på over hundre kvadrat (som er stort her i denne byen - siden alt har 50cm betong til vegger), og den ser bare trist og sliten ut på utsiden. Men det skjønner ikke Italienere vitsen med, man bor da ikke på utsiden tenker dem.

Det er mange ting Italienere ikke ser helt vitsen med. Grovt brød? Det smaker da ikke bedre! Og i kaffen skal det være så lite vann som mulig - hvorfor vanne ut noe? En del galskap og en del sjarm. Sunnhet er virkelig ikke noe Italienre er opptatt av, eller dem er vel det men på en annen måte. Maten skal være fersk og organisk, men innholdet av salt, karbohydrater og fett står ikke særlig høyt på agendaen.

Det fikk vi merke på ettermiddagen når vi tok turen inn til Calci for handling, isbar og omvisning i byen. Den byen var også veldig liten, men på størrelse med et Norsk tettsted. Noen restauranter, parfymeri, coop (!!!) og noen barer og jernvarebutikker. Vi fikk se Pizzeriaen med innredning som ikke var pusset opp på sikkert 50 år - noe som skal være bra, for da bruker dem tid, penger og energi på maten i stedet. Det var bakerier og andre koselige plasser også. En plass for å ta bilder!

Fra omvisningen gikk vi straka vegen inn på isbaren. Og fytti faen! Ikke store saken, men absolutt all is var laget i butikken med en smak fra himmelen. Dyrt var det heller ikke, et par euro for en god size is. Og dette er landsbygda i Italia, så her går man ut og spiser, for å gå tilbake å returnere etterpå. Man betaler vel da ikke før man vet om maten er god? Og hvem vet hvor mye man vil spise .. kanskje mere? Og dette var definitivt den beste isen vi noensinne har spist! Med GOD margin. McDonalds og Oreois, ta dæ en bolle!

Inne på Coopen var det skikkelig gammelt samvirkelag. Det var sikkert 50 ostesorter jeg aldri hadde hørt om før, og pølser med både ditt og datt. Vi endte opp med å handle litt frukt (som vi veide selv og fikk ut lapper - som i gamledager!:), breadsticks, youghurt pluss gorgonzola og villsvinpølse. Kulminarisk himmelrike!

Vi returnerte akkurat i tide til middag klokken åtte. I dag ble det enretters siden en god posjon av landsbyen samles til kino i huset her på Onsdagskveldene. Det ble skjell og pasta med diverse tilbehør. Og jeg som overhodet ikke liker sjømat - men jeg forsøkte og det smakte greit nok. Men etterpå sleit jeg litt, jeg gikk rundt og spiste på alt vi hadde handlet for å få ny smak i munnen. Sjokolade, nøtter, frukt, villsvin, ost .. you name it. Så jeg følte meg uvel i senga, mens Lene gikk ned og fikk en skikkelig kinoopplevelse med prosjektor og orntlig lyd. Så dermed ble det relativt tidlig kveld og mye avslapping.

Det er fantastisk fint å være her! F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Men jeg er absolutt ikke en person med hvilepuls og det merkes. Så til dem som vil reise hit, så passer det noe best for dem som er rolige mennesker eller for dem som er kommet til en alder hvor dem vil slappe av mest. Her lader batteriene, mens jeg må tømme batteriene daglig, om ikke blir jeg gal :)

Ciao! :)

Dag 1 i Toscana

Spill mens du leser! :)

Siden min kjære har dobbelt så stort sovehjerte som meg selv, så hvorfor ikke bruke litt tid hver dag til å blogge om turen til Toscana? Her er det ingen TV og vi bor i en liten landsby, så da har man tid til å skrive noen linjer hver dag.

Tanken om å reise til Italia har vært der så lenge som jeg kan huske, men siden det ikke går noen pakkereiser hit og det ellers ikke er noen ting som har sendt meg i den retningen har jeg liksom aldri hatt et alibi for å ta turen. Fra London vanket det billige flybilletter, og når vi kunne være arbeidende gjester hos SiToscana så var det absolutt ingen grunn til å ikke dra! Pizza, pasta, vin og pent kledde mennesker med skikkelige skikker så jeg frem til!

Grunnet de vanlige kjedelige flyplassrutinene og reisetiden måtte vi reise hjemmefra før syv på morgenen, selv om flyet gikk kvart på elve. Som hør og bør ble det litt forsinkelser og flybytte (alltid "turbulens" når man flyr) - men tidlig ettermiddag så landet vi på Pisa flyplass. Her ble vi møtt av Tage som driver SiToscana sammen med sin kone Sissel. En fyr med østlandsdialekt, godt humør og grått rufsete hår.

Vi hoppet i bilen og begynte kjøreturen fra Pisa til Montemagno som er circa 15-20 minutter. Underveis fikk vi en historieleksjon av Tage, og ærlig talt lærte vi mere kunsthistorie på bilturen enn hva vi har gjort hele året på universitetet vårt. Vi passerte Dantes tårn (som nok hadde sett bedre dager) og vi fikk vite at 60% av all verdens kuns ligger innenfor 8 timers kjøretur fra Pisa. Ganske stilig, og tankene om hvorfor skolen vår ikke kunne være Italiensk i stede begynte å melde seg.

Kjøreturen hadde også plass til noen kjappe leksjoner om den jevne Italiener. Naturligvis er det dubbet TV og som en god sør-europeer så tror dem at verden dreier seg rundt sitt eget land. Hvilket for eksempel gjør at dem aldri har hørt Englesk - selv Obama blir dubbet under nyhetssendingene, så ingen vet hvordan han prater her. Så derfor vet heller ikke folk hvordan et annet språk høres ut, dersom du ikke forstår og forsøker å si noe på engelsk, så tror dem ikke du ikke forstår, dem tror du ikke hører og snakker i stede dobbelt så høyt. Fasit så langt har vært å smile når vi møter Italienere, vi får vel forsøke noen gloser etterhvert. Båinn jårno?

Byen vi kom til er liten - veldig liten! Er vel like mange innbyggere her som i en gjennomsnittlig middels stor bedrift i Norge, ca 200-300 stykker. Så særlig liv i gatene er det ikke, folk pusler med hagearbeide og roper på hunden sin. Med andre ord, det er sånn som man tenkte den Italienske landsbygda var for 70 år siden. Byen har tre bedrifter; en butikk og to restauranter. Butikken er 5 x 3 meter og har hverken snickers eller cola. Men lokale kjøttvarer, oster og pasta derimot! Så det den mangler i kvantitet henter den inn i kvalitet, definitivt. Ingen av restaurantene her er skiltet, fordi i Italia betyr skilt at du har så dårlig mat at du faktisk må reklamere for å få kunder!

Og visstnok så er Italienere ikke så nøye på det meste, rørleggeren kommer en gang i morgen ... kanskje! Den ene tingen dem tar seriøst er mat. Den ene restauranten har en meny som varierer fra dag til dag. Det er visst også slik at den restaurant her med fast meny er en dårlig restaurant, fordi her veskler tilbudet etter hvilke matvarer som er i sesong. Og det er råkult, og all mat er fersk! Og fisk spiser man ikke her fordi vi er for langt i fra havet - 20 minutter unna! All mat skal være "kortreist" og de fleste her i byen dyrker veldig mye av maten i sin egen hage! Men den siste restauranten her serverer fisk, i tillegg til vegan og vegetarmat. Men også her snakker vi om en ekte og seriøs matopplevelse - måltidet må bestilles et døgn i forveien. For 40-50 euro (som er kostbart her) er det ikke snakk om en kjapp bit, men det er flereretters middag som spesiellt tilberedt kun for de gjestene - og måltidet varer gjerne i 3-4 timer.

Butikken her har åpningstid i fra 07:30 til 19:30 - med unntak av lunch! Den er hellig og varer fra ca klokken to til ca klokken halv fem. Her handler virkelig alt om det gode liv. Og når dem er ferdig på jobb, så drar dem hjem til middag og nyter den sammen med familien til dem legger seg rundt 12 tiden. Mange italienere spiser bare to måltid om dagen; lunch og middag. Lunchen er hva vi kaller middag, mens middagen deres er hva vi kaller julemiddag. Om morgenen går det ofte i en expresso (som ikke er vår type expresso!!!) og en liten søtsak for å få opp blodsukkeret. Og naturligvis serveres det lokal rødvin til all mat!

Byen er ekstremt trang og liten, så det er ingen gater og biltraffikk her. En og annen bil makter å presse seg inn for nødvendige ærender, men la meg si det sånn, vi snakker ikke om noen Dodge Ram da! Ellers gikk dagen med på å rusle rundt i byen og bli kjent med plasser og folk. Å være her er en virkelig naturlig opplevelse og leilighetene leies ikke ut til typiske sydenturister, så folk i den lille byen er glade i de som kommer på besøk.

Maten må jeg bare fortelle om! Lunchen bestod av brødmat med all mulig lokal ost, salami og kjøtt - og en vanvittig god sitronmarmelade fra sitrontreet i hagen. Fantastisk godt og utrolig spennende! Så vanket det en slags kake som lignet på et brød til dessert, også det med sitronsmak. Men jeg må si det, sitronene her er veldig forskjellig fra dem i Norge - mye rundere i smaken og ikke i nærheten så sure.

Middagen bestod av mange retter og drikker. Først fikk vi ferske oliven i olivenolje fra treet i hagen sammen med en martini. Neste rett var dampet artisjokk (skrives det sånn?) dyppet i olje med salt i. Det lignet i smak på broccoli, bare rundere om man vil. Så gikk vi over på gresskarsuppe med fersk parmesan på toppen - og her i Italia så får man stykket på bordet med ost og river selv! Det var som en slags varm søt lapskaus ... jævlig skremmende å prøve men var veldig godt også! Så gikk vi over på hovedretten: svinekteletter lagd i stekepanne sammen med masse oliven og tomatsaus og med lyst brød for å dynke i sausen med. Maken til mørt kjøtt og vanvittig mye, god og variert smak. Kan IKKE sammenlignes med noe annet jeg har smakt tidligere, fordi det er en variasjon i smakene - i motsetning til andre plasser som ofte har veldig mye av en bestemt smak. Les: Tyrkia / Karri også videre. Og desserten var enkel men helt ekstremt god! Den kan du lage hjemme - men ikke hver dag forhåpentligvis. Naturell Youghurt med Rosiner og skiver av banan oppi. Oooooogså topper du heile toppen med å ha lønnesirup over toppen som hver skei med mat må kjempe seg igjennom. Fy faen så godt det var ... løp på butikken NÅ om du er smart!!!

Needless to say at det ble rett i senga etter fire timer med mating! GOD start!!

Stress til kokko

Mitt kjipeste år noensinne er snart over, året jeg skal kalle "The year of bricks and fog". Men det har jo ikke vært helt forferdelig. Har møtt kule folk og alt det der, men skolen står fremdeles igjen som et skrekkeksempel. Første år videregående allmenfag ville vært mye mere givende.

Men nå nærmer det seg slutten!!! :) Dette semesteret inneholdt mye pauser og annerledes opplevelser med tur til Barcelona og greier, så det har gått fort. Men det har nesten gått litt fort. Mange ting har ramlet i hodet på meg i det siste. Når jeg kom tilbake til London etter jul bestemte jeg meg for å gi F i hjernerundvasken til skolen, og bare jakte videre i eget terreng. Det har gitt resultater med motefotografering for et blad, litt turer sammen med Michael og en Barcelonatur hvor vi gutta hoppet bukk over programmet og bare vandret rundt og fant kule ting å ta bilder av. Det funket og fikk meg på rett spor igjen! Og bildene kommer soon!

Og plutselig var det lite tid igjen! Motefotografering førte med seg 100+ timer med retusjering på 19 bilder, katten fikk kattunger som vi ikke vet hvor skal feire påskeferie - og om noen dager stikker vi til "Italien" for å gjøre et oppdrag for en slags utleieformidler. Og kanskje-kanskje-kanskje får jeg møte en spennende fotograf underveis også!

Når vi lander venter et AK besøk! Det blir sinnsykt godt, har ikke sett henne siden jeg forlot Australia. Med store avstander har det blitt lite kontakt og mere glemmebok, men det skal bli sinnsykt godt å se et medlem av Lade-banden igjen. Første april drar jeg til gamlelandet. Kattene vet jeg ikke helt hva vi skal gjøre noe med. Har DU lyst til å bo to uker i London og holde et øye med kattene? Ta kontakt!

Jeg gleder meg til hele April hjemme i Norge. Å hærregud så godt det blir! Må jobbe en del med skolearbeide, men jammen skal jeg roe ned litt også. Blir vel en 10-12 dager på Øyer, et par uker i Bodø også blir siste uken tilbragt på Nordic Light i Kristiansund! YES! Gleder meg!!

Det syke er at når 30 April er der .. så er jeg tilbake i London ... og da er det undervisning frem til 14 mai .... også er det slutt! Resten av skoleåret skal dem vurdere arbeidet vårt ... så forutenom 12 Juni (Tror jeg) så har vi ikke mere skole. Er det noen rike som kan sende meg litt penger? Vil gjerne reise litt da ... Wales .. Francerike .. til Belgia for å handle vafler?

Men - sommer i Bodø! Hærregud ka æ gleda mæ. Bryr meg ikke om det blir regn hver dag (jo!!). Jeg skal planlegge null og niks .. fikse i litt gammelt rot ... mekke litt bil ... spille litt fotball ... ta litt bilder ... gjøre litt stæsj som burde vært gjort for evigheter siden. Men mest skal jeg stå opp .. klokken 12 sikkert .. så skal jeg ta en pils. En nordlandspils. Også skal jeg gå ut på altanen .. klø meg litt på magen ... Ja æ skal rett å slætt kos mæ!!

Things are looking up

I morgen er det nøyaktig en måned til vi stikker til Italy for en god uke i Toscana. Det blir bilder, vin og sang pluss en og annen oliven - hærligt! Men jeg vet om et regnestykke som er i slekt, som er minst like hærlig. Fordi når vi kommer tilbake fra Toscana følger hjemmestudieuker, påskeferie og fotofestivaler, noe som betyr at når vi hopper av flyet fra Toscana har vi i praksis bare to uker igjen på skolen! Hah, slå den!

Nå skinner solen ute og det er vel rundt en 10 varmegrader i skyggen. London begynner å vise seg fra en bedre side, men jeg gleder meg så utrolig mye til denne perioden er over. Det er en opplevelse å bo i utlandet .. men når jeg tenker på det er det jo en opplevelse å bo på gaten også. De fleste fordommene mine mot England har overlevd, men noen ting liker jeg også.

Jeg har lyst til å filme en dag med London living, ja jeg tror jeg må det. Det hadde vært morro å vise dere hvordan livet til middelklassen i England er og ikke turistklassen. For eksempel når jeg vasket badet for noen dager siden, på det lille badet vårt som jevnlig blir vasket så tok jeg nok til sammen bort en kvadrat med mugg. Og nei, vi har ikke på noen måte vært uheldig med huset vårt :)

Denne til-sommeren kabalen - som jeg trodde skulle løse seg selv med bakgrunn i tidspress - virker å ignorere ønskene mine. Men en ting er sikkert; når jeg pakker pikkpakket i London så kjøper jeg enveisbillett til Bodø. Så satser jeg på en god Bodø-sommer med volleyball og øl sammen med gode venner, kanskje litt bading også noen festivaler rundt om i bygdene. Ja også fotball da.

Høsten bringer jo med seg nye ting, så kanskje den bringer med seg noen svar til meg også. Time will show.

Prioriterings-problemer

Nå er jeg såvidt passert 30 år, så det er vel litt tidlig å skrike at alt var bedre før i tia. Men av skade blir man klok, eller noe sånnt, så jeg kjenner vel at ikke absolutt alt gjør verden til en bedre plass å bo.

Den der nye tidsklemma vi har havnet i. Den er ikke mye å skryte av syntes jeg. Borte vekk er faktisk alt som heter å være et medmenneske, for det er faktisk ikke måte på hvilke prioriteringer folk gjør seg siden vi bikket over til jeg-må-ha-alt århundret.

Hva er det egnetlig vi alle driver å jakter på? En ting er nå at folk er blitt totalt retards og flytter fan meg ikke øynene bort i fra skjermen med mindre det smeller av en bombe. Ja du veit hva jeg snakker om, vi under 40 som er blitt så hjernedøde at vi ikke klarer å leve uten facebook. Siden nårtid gjorde facebook verden så forbanna bra? Når du ligger for døden og ser tilbake på det, da tror jeg faktisk ikke du tenker "det var nå enda godt jeg fikk brukt 5 år av livet mitt bak skjermen for å følge facebook".

Ja hjernedøde jævler, vi er det hele gjengen. Men det blir egentlig småtterier i forhold til for noen utakknemelige cunts vi er blitt hele gjengen. Ja for det som sjokkerer meg mest er holdningen til livet. Vi lever i nuet til de grader og er vant til at absolutt alt har en reset-knapp eller at forsikringen dekker det. Blir noe borte, fuck it - no problem - kjøp nytt! Men vi begynner å bli så materialistiske og forbruksorienterte at vi ikke lengre makter å sette pris på livet.

Nære slektninger kan ligge ensomme på sykehjem men ikke helvete om vi har tid til å besøke dem? Dem er gamle, har bygd landet, fødte oss eller våre foreldre og gitt oss en oljenasjon i våre hender som igjen hviler på putene sydd under armene. Dem dro landet opp av dritten kort fortalt. Men som de bortskjemte drittungene som vi er, så har vi desverre ingen muligheter til å presse inn et besøk i måneden blandt fest, spraytan, helsestudio, cafe latte, shopping, siste episode av greys anotomi, rødvin hos sjefen, ny parkett på hytten, overtid på jobben for å få råd til båt nummer to - kabalen går bare ikke opp!

Hva skal vi med all dritten? Og hvor dumme er vi blitt som lar samfunnet lure oss til å tro at vi absolutt må ha det? Vi er ikke verdt en dritt med mindre vi har enebolig, ny mercedes, iPhone 4S, Macbook Pro, kjøkken fra HTH, shampoo fra frisørsalongen, gull og diamanter også da kjolen eller dressen fra moods. Det meste vi har er fint dritt som vi i grunn ikke har behov for. For dem som deler alder nogenlunde med meg, var dere så forbanna ulykkelige som ung når videospilleren måtte leies og fritid bestod i å dra ut i akebakken fremfor å sitte å blåse på en Nintendo DS?

Men det er vel bare å innse at verden har tapt, folk driter i andre og er egoistiske, vi jobber til vi stuper og selv ikke allaskens mishandling av planeten vi bor på har noe å si. Whatever, det løser seg - vi kan bare trykke reset. Så vår generasjon får vel bare forberede oss på beskjeden om at på dødsleiet kommer en SMS fra de nærmeste om at sorry vi ikke kunne komme, men Fifa 2060 kom i butikken i går.

Og da kan vi takke oss selv.