Når vi snudde oss var Odd supporterene borte

Datoen er 12 November 2007. McMagnemann hadde i et middels dårlig øyeblikk forflyttet seg til Tønsberg for å forfølge en karriære som alarmsentraloperatør, slæsh partysvenske på bryggekanten i båtbyen. Ingen av oss hadde forutsett dramatikken som skulle utspille seg denne høsten når jeg en måned tidligere bestilte kombinert party- og kompistur retning sør. Selvfølgelig ble timingen slik den måtte bli. Glimt skal møte Odd i kvalifiering til tippeligaen, og jeg skal feriere nokså nært Skagerak stadion. Og selvfølgelig skal jeg være der når Odd spiller mot Glimt - på Aspmyra.

Vi hadde liksom ikke helt troen på den opprykkskampen. Glimt hadde avsluttet sesongen begredelig og man måtte vel være litt religiøs for å tro at dette skulle gå veien. Men man benket seg foran TVen for å se om Glimt i allefall kunne gjøre et ærlig forsøk.

Så skjer det. Fotballguden Runar Berg mottar ballen i mellomrom. Dytter ballen over på venstre skolisse. Trer igjennom Thiago Martins. Plutselig kan Thiago Martins gå på vann. Noen og åtti kilo samba blåser Andre Muri overende som et korthus, runder keeper og putter fra noe som da virket som død vinkel. Mulig Thiago var skyldig vinkel når jeg tenker meg om.

Kampen blåses av. Ingen skjønner helt hva som har skjedd, og kun den gule bibelen har svaret. Førstedivisjonslaget rykker "aldri" opp. Dette er kampen som normalt sett bare genererer litt ekstra billettsalg for tippeligalaget før de gjør seg klar til nok en sesong i det gode selskap. Men i Bodø pyntes det til fest. Aspmyra er så godt som utsolgt og plutselig er det Odd som har presset på seg.

Samtidig lander en stykk Raymond på Gardermoen, blir hentet av Magnemannen og setter kursen mot Tønsberg. Første stopp er Rema 1000. Vi er i fremmed land og fotballens 17 Mai skal feires. På Rema 1000 sklir vi bestemt bort til hyllene med brunt brygg, plukker opp et brett med 24 flasker i mellom oss, betaler og kjemper oss forbi en bøssebærende søring med frelserkostyme i døra. Jeg lyver om jeg sier han ser på oss med et stolt blikk.

Men lite vet han hva som er i vente. Vi e norlæninga, førr fan. Ballerina-søringene har tatt turen opp til feskelandsbyen sør for vestfjorden og tror dem skal vinne kampen. Men vi leder 1-0 fra første kamp, og nå skal tingene foregå på Aspmyra. Vi aner hva som er i vente.

Magne har funnet en pub som sender kampen, trolig fordi noen Odd supportere som har gått seg vill fra hjembyen har mast seg til det. I det vi jekker første øl i Nordbyen (selvfølgelig bor han i Nordbyen når han først har dratt sørover) så innser vi at gult er i mangelvare sørpå. Vi løper over gangen og rekrutterer to nabojenter, kler dem opp i gult og gir dem en kjapp historietime i nordnorges stolthet. Tønsbergjentene konverterer umiddelbart og vi drar oss tidlig ned på puben, samtlige med gule klær og gule hjerter.

Det er en Mandag og puben som sender kampen fylles sent opp denne høstkvelden. Glimt supporterklubb avdeling Tønsberg med fire medlemmer er tidligst ute og plasserer seg på første rad. Det nærmer seg kampstart og et kjapt blikk over skulderen viser tydelig hvilken breddegrad vi oppholder oss på - Odd supporterene sitter spredt rundt oss og ser lite skremte ut. Hverken fire gulkledde på pub i Tønsberg eller elve gulkledde på gresset i Bodø tenker de skal bli noen trussel.

Så skjer det. Trond Olsen får ballen på 6 meter. Dette var i tiden før Trond Olsen hadde begynt å tenke og gikk på rent instinkt. Er målet i sikte brukes det strak vrist. Og kun strak vrist. Ballen lager hull i Rune Jarstein. På første rad i Tønsberg står to ganger 100 kilo å jubler, to jenter har en tilstand midt i mellom vettskremt og nyforelsket og de hvitkledde i lokalet forsøker å synke ned i plankegulvet.

Fremdeles er det liksom ingen som helt tror dette vil holde. Vi gulkledde passer på å nyte øyeblikket, hva som venter rundt neste sving tørr vi ikke tenke på. Men i yttersvingen kommer Trond Olsen igjen. Nok et hull i Rune Jarstein. Feiringen tar av. Skyggen fra prosjektoren viser to kjegleformede nordleninger på første rad som plutselig tørr tro. Vi tror på Adeccoligaen 2008 - for Odd.

De hvitkledde reduserer. Odd supporterene som virket 50 cm høye for noen minutter siden blåses opp igjen, og over skulderen kjenner jeg lukten av søring. JAAAAAAAAAAAAA inn i øret mitt. Vi har fulgt dette laget lenge nok til å vite at man skal ikke tørre tro. I det man begynner å tro på noe, så går det den veien høna sparker. Vi leder 3-1 sammenlagt, men det er en omgang igjen og plenty med tid for å gå på en skikkelig smell.

Det har gått 68 minutter og Runar Berg har nettopp startet løpet sitt en plass i østbyen. Trond Olsen krummer nakken og øker frekvensen. Ballen kommer i bakrom og Trond springer cirka dobbelt så fort som alle hvitkledde i Bodø. Chippen på 40 meter er perfekt, og på bakre venter nok en gang noen-og-åtti kilo samba. Volleyforsøket er er hærlig feil og løpet som har startet i Dutte sin hage kommer fossende på femmeteren.

Ballen ligger i nettet. Runar ligger i nettet. Vi skjønner det. De skjønner det. Alle skjønner det. Glimt er tilbake i tippeligaen. På første rad satt vi på noen pinnestoler, med beina godt trukket inn under oss i spenning. Så går ballen over streken. Så går Runar over streken. Så går vi over streken. Spontant hopper vi opp i vill jubel. Baksiden av tungtsatsende knær fungerer som en katapult på nevnte pinnestoler og skyter dem bakover i lokalet mot Odd supporterene.

Vi feirer, jubler og klemmer. Bak oss ligger to stoler veltet blandt det som en gang var en gjeng med Odd supportere, som nå er redusert til tomme seter. Trond er der fremdeles. Aspmyra er der fremdeles.

Velkommen til kamp, Oddrane! Måtte dere gå tidlig også i 2015.

Glimt-Gutter mot Sandefjord-Menn

Resultatene i de siste treningskampene ble forklart med at kampen om poengene enda ikke hadde begymt, og at det var bedre å få slike smeller før serien enn i serien. Etter 90 minutter mot Sandefjord har Glimt fått både og.

Lars Bohinen skal ha all ære for at han trener fotball som han spilte fotball - lekent. Og tidvis så Sandefjord nesten litt Barcelona-inspirert ut. Men det holder neppe mot topplagene, så han kan gjerne takke Glimt for at dem fikk lov til å gjøre som de ville utpå banen. 

Kampen så tidvis ut som tredje runde i cupen, amatørene som skulle forsøke seg mot de store, men forskjellen ble så alt for tydelig når det ble giret opp. Glimt var for sent inne i det meste. Er på riktig plass sekundet for sent. Blir overspilt av et Sandefjord som triller på ett touch i trekant på noe som ikke var et stuegulv. Mot slutten hadde Sandefjord et skudd som strøk stolpen, det spesielle med det var at spilleren mottok ballen med fem glimtspillere rundt seg, uten at noen orket å ta jobben med å gå i press. 

Jan-Halvor Halvorsen er en dyktig trener, og han skal ha respekt for å våge å sette ut en Badou som har virket umotivert og en Olsen som ikke har bidratt så mye som en spiller med hans kaliber bør. Samtidig fortsetter Sane å spille med høy risiko, uten å levere så godt i kamp at det kan forsvares som det kan på hans beste. 

Da står vi igjen med de tre viktigste bærebjelkene hvor to er benket, og den siste fort kunne blitt det om alternativene var bedre. Det er ikke noe som tjener Glimt uansett hvordan du ser på det, for kvaliteten i stallen er ikke så høy at de tre er uerstattelige - tvert i mot. Og om hva om vi samtidig snakker om en Ibba som ikke lengre leverer et tosifret antall mål? 

Etter kampen mot Sandefjord er det noen spørsmål som presser seg frem. Var de gode treningskampene tidlig i vinter et resultat av at motstanderne hadde et annet løp i oppkjøringen?  En annen ting er at Azemi har puttet mye mål på trening - etter dagens kamp kan man stille spørsmålet om at det handler mere om forsvarerene enn spissene. Mangelen på press og organisering i egen 16 meter var fryktelig dårlig. 

La meg dele spillerene i Glimt inn i tre kategorier. Man har stjernene, man har arbeiderne som alltid leverer middels og man har talentene. Slik det er nå leverer stjernene under pari eller er benket. Arbeiderne er ikke de som avgjør kampene. Da er man plutselig veldig avhengig av at talentene skal blomstre, og det fort - noe som fort kan bli veldig feil. 

Noe måtte skje for at Glimt skulle vinne denne kampen - talenter måtte blomstre eller stjernene fungere. Når dette ikke skjer, så endte kampen egentlig som man burde ha forutsett. 

Men dersom tilfellet er at Glimts to juveler allerede har forlatt Glimt mentalt, så blir det desverre opp til talentene. En Morten Konradsen som trolig spiller på en plass han neppe vil bekle når han får sitt absolutte gjennombrudd. En Ulrik Saltnes som får hele ryddeoppgaven, tross at det krever kvikke bein - noe han ikke har. En positiv Ulrik Berglann som i store deler av kampen får så lite støtte at han er eneste Glimtspiller på omtrent en kvart bane. Det er feil for talentene. Nå må brystkassa på stjernene frem! 

Og for å avslutte med noe positivt - Henrik Furebotn. Den eneste som fortjener sikker plass i neste startoppstilling.