Luke 24

Julen fungerer i stadig større grad som en tidskapsel fra gammelt av. Vi samles rundt denne spennende merkelige tingen fra fortiden, en vakumpakket kapsel hvor ting nærmest forblir urørt. Når den åpnes siver det ut de merkeligste gamle ting; omtanke, familie, kjærlighet, sinnsro, nostalgi, stillhet og andre rare ting vi har hørt en bestemor eller bestefar fortelle om.

Faktisk er det slik at hele landet tillater seg å stoppe opp for å respektere høytiden, gleden og familien. Samfunnet med sitt behov for effektivisering og tilgjengelighet parkerer vogntogene hjemme på gården, flyene på bakken og hurtigrutene ved kai. Ja til og med kong vinter får hvile i fred noen timer mens brøytemannskap skalker lukene og isolerer samfunnet totalt for å rekke hjem til sine kjære for julemiddag og myke pakker.

Romantikken som legger seg mykt over julen er så nær og kjær - og ikke minst tradisjonell. Vi anntar at den vil være der for alltid, men under radaren innhenter hverdagen oss, ja til og med i julen. Julekortene med en hilsen fra fjerne slektninger og venner er byttet ut med kjedemeldinger på Facebook og MMS. Julebesøkene med kaffe og småkaker er byttet ut med en rask telefonsamtale, og den gjeldende generasjonen forbinder juletradisjoner med reklamer fra Coca Cola.

Mennesker har godt av å stoppe opp og se bakover. En liten pause fra målene vi har satt oss, tid til gamle tradisjoner og familiehistorier som man snart selv må bringe videre til neste generasjon. Alibiet er at julen er barnas tid, den er til for at barn skal fråtse i pakker, tegneserier og julegodter. Men når vi tenker tilbake til vi selv var barn, er det ikke familiestundene vi husker - og ikke pakkene vi fikk?

Rusmisbrukere og hjemløse er triste juleskjebner det er lett å sette fingeren på, mens det er mange triste skjebner som ikke er fullt så synelige. Kommunikasjonen er blitt så enkel, upersonlig og digital - også i julen. I alt for mange hjem sitter det onkler, tanter og besteforeldre i bare hverandres selskap mens resten av familien ofte feirer jul bare et steinkast unna.

Det er så enkelt å utelatte noen og unnskyldningene er mange. For noen er det gammel stolthet og småkrangler. For andre er det ikke nok IKEA møbler hverken i stuen eller rundt middagsbordet for å huse en storfamilie. Og hvem har vel tid til å gjennomføre en julemiddag til hele familien.

Men når jeg hører min mor på snart 60 snakke om sin barndom ser jeg tingene i et annet lys. Jeg får høre om storfamilien som presset seg inn på noen få kvadrat og julemåltid som bestod av julebrød med - den gangen - ekslusivt kjøttpålegg. Eller hvordan min oldemor skulle delta på julefeiringen tross sykdom og ble fraktet liggende på sleden bak hesten Luna og deretter bært inn i stuen.

Historiene går om hennes tanter, onkler og besteforeldre og slike minner - men hva min mors øyne møtte når hun pakket opp sine gaver har aldri blitt fortalt. Kanskje kan julen tas tilbake. Stemning tar plassen til stress og posen med Twist til bestemor byttes ut med et besøk og en klem. Vi tør minnes dem som ikke lengre er og husker dem for de fine minnene, mens vi enda har dem.

Denne julen skal jeg ta meg mere tid til å besøke mine besteforeldre og andre som skapte minner i min barndom. Og de minnene er jeg fryktelig glad i, siden mitt besøk går til kirkegården - noen steinkast unna.

Fotografen hater London

Jeg, Raymond Engmark syntes slettes ikke London er så værst. Når man bor og lever her blir London veldig fort hjemme. Prisene er hyggelige på det meste, og man har masse tilbud som man kan fylle fritiden med. Faktisk er det så mye tilbud at man ikke rekker alt, og prisene er faktisk så hyggelige at man kan leve nokså bra som student.

Fotografen Raymond Engmark derimot, hater London! Jeg hater å bo blandt slott og palass med store hengelåser og strenge vakter. Jeg hater å bo blandt skyskapere omringet av falleferdige murhus. Jeg hater å vanke blandt motehus med streng policy og designstudenter med store drømmer og ikke fullt så store resultater.

Jeg hater å bruke dagene mine på undergrunnen, på bussen eller på toppen av en skosåle. Jeg hater at kameraet ikke har vært brukt mindre på tre år. Jeg hater at jeg ikke får trening og utfordringer for å kunne bli bedre. Og jeg hater det faktum at blir man ikke bedre - så blir man værre.

Jeg hater at det ikke finnes fjell, fjorder og plasser for å ta bilder på. I stede er det indiske butikker som blander seg med konservative britiske konsepter og skaper rot uten smak. Jeg hater å være uten bil, uten å kunne finne en interessant plass å ta bilde på.

Jeg hater skolen og det faktum at studioet er like velutstyrt som heimkunnskaprommet på ungdomsskolen min. Jeg hater idiotisk planlegging av lærerne som stort sett resulterer i følgende skoletid;

Mandag 10 til 11
Torsdag 10 til 13
Fredag 14 til 15

alt bare puttet sammen for å forsikre at man kun rekker skolen mens det er dagslys og eliminere all mulighet for å reise bort en periode for å fotografere utenfor London.

Men egentlig er det bare en ting jeg hater. Det at jeg ikke er lykkelig i London. Det jeg liker best er å ta bilder ... og selv om alt annet er ganske bra ... så hjelper det så lite når fotografen i meg dør litt for hver dag. Tro hva du vil om London - men noen ganger ser man faktisk ikke skogen for bare trær - uten at det er ens egen feil.

Et puslespill, et puslespill ...

Kroppen, hodet og sjelen har kanskje "If found, please return to Bodø" merke. Det er visst hva som skal til, både for å løse store og små utfordringer. Ikke at jeg helt vet hvorfor, men jeg synger med til "Under the bridge" i mammas bil og finner mening i introen til en komedieserie. Kanskje livet ikke er så komplisert, det handler jo bare om å ha det bra. Humanisme tror jeg det kalles.

Etter å ha slitt meg i forskjellige retninger kan det virke som det har oppstått en våpenvile mellom indre ytterpunkter. Bondevik, Arafat og gutta har vist at prating kan løse problemer. Derfor har jeg pratet til jeg ble tørr i munnen. Og som Arafat og gutta kan jeg ikke skryte på meg å ha fikset så meget, men det er et skritt i riktig retning.

Sist jeg hørte om noe som kom rekende på ei fjøl var mens upedagogiske barnebøker enda var populært. Men selv ikke da våget dem at fjølen skulle komme motstrøms i en avføringsfarget Themsen, mens granatene haglet fra kanonen ved enden av Brick lane. Men i denne boken ender historien når norske troll og huldre setter til livs engelske gnomer.

Flaks er et lodd man aldri vinner på, ja forutenom pensjonistene da. Dem vinner alltid. Så flaks er ikke noe å regne med riktig enda. Vips så var komplisert matte blitt til noe langt enklere når 1. juli sniker seg opp.

1. Tar tingene og flytter hjem til Bodø hvor nettverk og venner allerede er på plass.
2. Kaste dartpilen på et kart, bestille enveis flybillett og begynne å gå rundt å banke på dører hvor jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg.

Jeg liker uttrykket "By the power of deduction", og her føler jeg det er på hjemmebane. Dersom den dartpilen skulle få luft under vingene er sjangsene små for at den treffer Oslo - byen kjent for serievoldtekter og trafikkstøy, eller Trondheim som plutselig føles veldig "last year" når alle studievenner har reist videre.

Så da skulle jeg stå der, i Milano, Paris, Københævn eller Berlin. Her skulle jeg ta av meg luen, banke på døren til reklamebyråene og stille med dådyrøyne og si "Hei, jeg heter Raymond og kommer fra Norway. Jeg er en av mange tusen fotografer i denne byen, jeg kjenner ikke dere, dere kjenner ikke meg og jeg skjønner ikke et ord av språket deres. Men jeg har veldig veldig lyst til å jobbe som fotograf her. Si? Da? Ok? Jæ?"

Power of deduction med andre ord. Og en plass må man starte uansett, bygge opp portofolio og smaker på hva man har lyst. Man skal leve og man skal le. Og vil man til nye eventyr er det bare en flytur unna uansett. For når man hører til, da går det jo å sette ting på pause.

Bodø har dessuten flere babymaskiner pr innbygger enn noen andre land utenfor Afrika/India. Skilsmisser er det også hauger av, så det betyr jo at det må være en del giftemål også her. Det betyr en hel del innbringende fotojobber som jeg ikke har tenkt til å ta.

Jo, fordi jeg hater samlebåndsfotografering. Jeg hater det virkelig og mister lysten til å være fotograf når jeg tenker på det. Inn med bleiebarnet eller familien, lag noen prompelyder og ut igjen etter høyst førti minutter. Husk hvit bakgrunn og blureverktøy. Og viktigst av alt; si at fotograferingen koster tusen kroner, men glem å si at dersom dem vil ha printer til nærmeste familie må det koste ti tusen kroner. Og sist men ikke minst; det bildet med dårlig lyssetting som egentlig ikke er skarpt i det heletatt gir penger det også - så selg mens du har sjangsen.

Reklamefoto og fashion er hvor jeg vil, og neimen om jeg gir opp. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve på det umulige, å jobbe utelukkende mot næringsmarkedet i nord. Kunder hvor kvaliteten er i førersetet, og ikke prisen. Og det gamle trikset gjelder enda; skape etterspørsel.

Så får det bli New York om jeg føler for det om en stund.

Noen dager til jul

Klokken er snart tidlig Lørdags morgen, også sitter jeg her i sengen med min godt brukte Dell på fanget. I det siste har det vært tungt og få sove, og det har gått ut over energipakken min merker jeg. Den utømmelige kilden av pågangsmot har fått seg en knekk, men i sedvanlig stil påvirker det ikke hjernen mer enn at jeg går i gang med andre prosjekter innenfor husets fire vegger.

Ikke vet jeg hvorfor det har blitt slik. Jeg kan ikke rette fingeren mot London og si det er din feil, sånn helt uten videre. For London har behandlet meg bra. Regnet som jeg regnet med har holdt seg hjemme (eller borte?) og tilpasningen til en mangemillionby gikk langt enklere enn hva jeg hadde trodd. Undergrunnsbanene kan plutselig forseres i sovende tilstand og både slott og enorme konstruksjoner er litt pytt sann.

Alikevell kjenner jeg det på kroppen, folkeliv døgnet rundt hele uken kan faktisk bli i det meste laget for en lastebilsjåfør/sønn fra Salten politidistrikt. Ja utrolig nok, poden som aldri fikk nok fest, nok liv og nok mennesker plutselig finner plutselig behovet for et stille øyeblikk. Jeg vet ikke hvor grensen går, men når en by har ti millioner innbyggere mister den meningen. Det er et punkt hvor individene slutter å eksistere, og byen bare repeterer og kloner seg selv.

Men kanskje stresser livet meg litt. Man vet aldri når man dør tenkte jeg, og la planene som om jeg skulle leve til jeg var 30. Men nå er jeg 31, og jeg er visst her fortsatt. Og det gir meg et dilemma, fordi jeg vet ikke hva i guds navn jeg skal gjøre i den perioden når sommeren blomstrer hjemme i nord. Før den tid er det skole, undervisning (noe), eksamen og utstilling i London. Det tar jeg med knusende ro, det er tiden etter som gjør meg svimmel.

Husleiekontrakten i London utløper 1. Juli 2012. Da vil jeg tilbake til Bodø, som overhodet ikke har jobbene jeg ønsker meg. Dermed vil jeg dit hvor de store oppdragene er, hvor igjen atter en gang mine nærmeste venner er tusenvis av kilometer unna, og det er fremdeles like mye støy. For det er noe med dette å fungere i en storby. Det er ikke noe ekstremt ved det, men det blir bare som å bo i etagen over en bar som aldri stenger - det blir aldri hundre prosent pause i sjelen.

Meningen med dette er ikke å bruke en posjon av klagekvoten, men sannheten er at for hver dag som krysses av i kalenderen så kommer skjebnens dag ett skritt nærmere. Og det slår meg at de svarene jeg hadde håpet skulle komme rekende på en fjøl i London nok har druknet i de brune bølgene under en turistbåt i Temsen. Er tiden inne for verdenskart og dartpil? Men hvor stilig er det egentlig å havne midt i Sibir, og de eneste beskjedene jeg kan gi til modellene er "hei", "på gjensyn", "takk" og "hore".

Mine valpe-fotografvenner i begynnelsen av tyveårene har i grunn ingen fordel med å være unge og fremadstormende. De grå hårene mine forteller bare at jeg vet ett og annet om hvordan livet fungerer som de må finne ut av de neste årene, så fortrinnet deres vises vel først va vi blir pensjonister, og jeg legger huset på hylla for godt.

Men så er det noe enklere å være nyeksaminert i begynnelsen av tyveårene. Det er liksom akseptert å ta en periode på gutte/jenterommet til jobbmarkedet viser seg, og vennene har liksom ikke helt skutt gullfuglen enda. Ikke det at det trenger å være en dårlig ting, bevares det kan bare være den rette lokkematen som trengs i disse dager. Men det å komme hjem til huslån, venner med dyre vaner - ja også avdragene til Onkel Jens - det krever en grei bunke med tusenlapper inn for å holde dresskledde funksjonærer i godt humør.

Heldigvis er det ikke lang tid til jeg får snuse litt på Nordlandsblomsten igjen. Om bare fem dager går turen over elven og inn i oljesonen for å lære unge mennesker i Rødøy kommune hvordan fotografiens verden fungerer. Og det trenger jeg, rett og slett. En dag i "Öppna landskap" føles forferdelig riktig. Minst like riktig blir det å komme hjem til mammas konstante forslag til maglaging og ungers skjenerte blikk når Onkel Raymond tar turen fra langvekkistan.

Og jeg lurer litt på det, når jeg atter en gang står med beina plantet hvor vindtett jakke selger best, vil det gi mere eller mindre mening "The London thing"? Vil jeg forstå hvorfor folk jobber 8-18? Og at dem er så slitne at dem sover stående i undergrunnsvogner som er så tettpakket at selv Hitler ville satt pris på logistikken. Vil jeg forstå hvorfor folk på død og liv skal til kule, hippe og fantastiske London, for å bare være en del av en grå materie?

Faktisk er det litt morro. England er sånn at dersom du går i et plagg som har farger på seg, så vil du mest sannsyneligvis være den eneste på undergrunnsvognen som har det. Ja selv om man liksom bor i en smeltedigel. Rart, ikke sant? Uansett utfall tar jeg jul 15 desember. Og heldigvis kan man henge opp knallrød juledekorasjon hvor man vil der jeg kommer fra.

Shallabais, liksom.

Hvordan bli en god fotograf?

Om en måned vender jeg nesen nordover i retning Bodø for å være fotolærer for et par dager. Sammen med blandt andre Sirkus Eliassen skal jeg være med å bidra på et arrangement som er rettet mot nyskjerrige ungdommer. Det blir fint å kunne forsøke å lære bort noen av de tingene jeg selv har lært de siste årene. Foto er tross alt en fantastisk interesse å ha.

I den anledning gjør jeg meg noen tanker om hva som skal til for å bli en god fotograf. Selv er jeg jo bare midt inne i denne reisen, men etter å ha brukt store deler av livet på en fotballbane har jeg plukket opp en livserfaring som er nyttig å ha med på veien.

Min tidligere fotolærer Jørn Adde har servert mange gullkorn som kan summere opp hele kapitler. Mange har lagt seg på minnet og ett av dem er "Det finnes ingen gode late fotografer". Og slik er det, de fotografene som lykkes nå om dagen er rett og slett notorisk hardtarbeidene skapende figurer.

Og det er slettes ikke ulikt fotball. Dem som står den ekstra timen igjen på treningsfeltet er dem som blir gode. Og som i fotball er det også alltid dem med talent - men uten innsats blir fordelen talentet gir fort spist opp. Og dersom du selv ikke orker å trene, så er det alltid noen der ute som er like flinke som deg selv - bare at dem er mer sultne på å nå frem.

Det handler også om å kunne være riktig personlighet for det man skal gjøre. En fotograf må kunne skape, ofte under press. En fotballspiller må kunne prestere, stort sett alltid under press. Det er rett og slett som i så mange andre ting her i livet; den som orker mest, ofrer mest og trener mest er den som vil nå lengst.

Her i London og på vår skole er tingene litt annerledes. Studentene ved "Art" tror at å gå på gallerier, for så å sitte på Cafè og drikke fresh rødvin er hva som gjør dem til skapende kreative mennesker. Kreativitet må riktignok næres, men viktigst er treningen for å utvikle og pushe seg selv stadig videre. Trene, trene og atter trene!

Mange tenker på de store kunstnerne og forfatterne som tilbragte dagene ved en Cafè med et glass rødvin i hånden. Men glemmer dem da at samme personen kunne bruke hele natten i skinnet fra et stearinlys for å tilfredsstille arbeidstørsten sin. Tørsten etter å skape! Glemmer dem da at enkelte av kunstnerne ga ut enorme verk selv om dem døde i ung alder? Det ville dem neppe ha rukket dersom livet deres bestod av Cafèlivet og fylla.

Hva er det egenlig som skiller positivtet, fremsnakking og falske smil fra det å være apatisk? Man må tørre å være kritisk til både andres og eget arbeide dersom man ønsker at verden skal bevege seg videre. Dersom terningen består av fire øyne på alle sider, da er verdien av den borte. I den virkelige verden kommer kritikken, men forskjellen er at den som oftest aldri kommer deg for øre.

Hverdagen etter studiene kommer alltid, selv om det enkelte ganger virker enklere å skyve den forann seg og tenke at Lånekassen bare er en rik onkel. Studiene er dog en dag over, og da kommer hverdagen snikende hvor Lånekassen blir en like kjær venn som Lindorff. Ikke bare må man skyve tusenlapper til Lånekassen, man skal betale husleie, forsikringer og for de heldige - mat!

Og for dem som jobbet mest blir det kanskje penger til overs til et glass god rødvin?

Mens man står stille

Her i London er det meste blitt et hverdagsliv, ja i langt større grad enn hva jeg hadde trodd. Selv om man aldri slutter å oppleve nye ting i London, så føles det som man allerede har temmet hverdagen. Europas største kjøpesenter som nabo og en enorm underground som hverdag føles slettes ikke stort lengre.

Sist helg var jeg hjemme en tur i Norge. Anja Basma tipset meg plutselig om at Erik Almås skulle ha foredrag i Trondheim, og dermed tok det ikke lange tiden før flybilettene var bestillt. Etterhvert fant jeg også ut at det skulle være foredrag også med Simon Cederquist, Oliviero Toscani, Claire Rosen og Malik Nejmi. Kjøpte faktisk billett til samtlige utenom sistnevnte, som i grunn var en ren dokumentarfotograf.

Foredragene var utmerket! Tror jeg fikk mere ut av den ene dagen, enn hva jeg kommer til å gjøre på hele skoleåret her i London. Selv om det ikke er helsvart - Martin Parr kommer for å holde foredrag om ikke så lenge her! Men i Trondheim viste Almås sine enestående kunnskaper, Rosen var internarsjonal tross at hun bare har vært fotograf i 2 år og Toscani var noe for seg selv. En komplett madman og 100% italiener, som pratet lite om foto og mye om livet. Men fremdeles var det MYE interessant som kom ut av munnen hans.

Min favoritt? "If someone say they are a art photographer, they have not understood photography. Because every photo created is art!" Dette kom ut av en gal halvropende italiener på snart 70 år som mobbet AD'er.

Det ble også tid til litt praktisk i Norge. Er såpass heldig at det stort sett er jobb å få på gamlejobben min, så det ble lastebilkjøring hele Fredag, samt at det ble en tur til Mo rett etter foredragene på Søndag. Utrolig kjekt (og nødvendig) at jeg fikk tjent inn utgiftene på Trondheimsturen. Og en stor takk til Richard som stillte med gjesteseng til meg!

Så en trist nyhet; katten "vår" i London er missing. I stede drev en rev og spiste maten dens en dag. Så sjangsen er at vår katt med verdens mest forsiktige mjau endte som forrett for mikkel. Det er surt, og jeg går en tur i bakgården et par ganger om dagen for å se om den dukker opp igjen helt plutselig. Men det håpet er nok uke. Joda, jeg er litt emosjonell.

London tar litt livet av meg som fotograf. Det er et forferdelig problem. Har alltid blitt fortalt at London var midt i smørøyet for en fotograf, men det fungerer bare ikke for meg. Selv som student er hverdagen her krevende, rett og slett fordi London har en tendens til å stjele mye oppmerksomhet og energi.

Det er litt vanskelig å forklare. London er stort, med masse mennesker, gallerier, museumer og man bombarderes konstant med inntrykk. Hjernen får bare tid til å absorbere noe, i stede blir bare alt en arkiveringsprosess. Hjernen blir en slags stabel av post it som alltid skal sorteres.

Mens de andre nordboerene har blitt slukt inn i kunst-tematikken og følger oppskriften til en skole ingen mener passer dem, så får jeg bare stadig større behov for å distansere meg. Mot slutten av mine to år på NKF fant jeg en stil jeg likte, og som jeg ville videreutvikle. Nå kastes jeg bare atter i mellom veggene og det blir hverken himmel eller hav. Kameraet mitt har jeg ikke rørt siden jeg reiste hit. Skolen blir kunst, og plutselig ble foto en hobby jeg ikke fikk tid til. Jeg skal komme meg igjennom det, men jeg må bare løsrive meg litt fra den skolen altså.

Jeg har funnet meg til rette i London, men jeg kjenner ikke noe behov for å være her noe lengre enn det jeg må. Hele denne London / New York etc greia blir litt sånn sex og singeliv greie. Funker fint til å se folk og shoppe i butikkene, alltid dra på nye plasser å spise og bare være storbymenneske. Men jeg syntes alt det andre mangler.

Når jeg var hjemme i Norge så kom ideene strømmende. Jeg så locations og muligheter. Her ser jeg bare stress og rot. Hele tiden mens jeg har vært i England har ideprosessen min vært helt låst, mens alt løste seg i Norge. Jeg tror bare ikke jeg duger til en så stor by som dette. Jeg savner andre inntrykk enn trafikk, gallerier og murbygninger!

Hjemme i Bodø er det blitt kaldt og grått nå tenker jeg. Og folk får barn som bare det. Helt sprøtt for meg, jeg er 31 år gammel og føler ikke noen steder at planene mine fremover er forenelig med å ha unger. Da er det så sprøtt å oppleve at Magne, Marius, Øyvind, Thomas .. ja stort sett alle får småttiser - og de er mange år yngre enn meg.

Livet som jobbende fotograf nærmer seg dag for dag, samtidig som det blir flere spørsmål og færre svar. Om noen måneder dumper det ned regninger fra Lånekassen på mange tusen hver tredje måned. Da må pengene inn, jeg må bo en plass og jeg må definitivt jobbe med foto jeg både liker og tjener penger på.

It's just better

Londonlivet er på alle måter blitt virkelighet. I dag var mannen i fra Sky og skrudde parabol på veggen og ga innstrukser om hvordan vi skulle betjene vår nye boks med opptak og flust av TV kanaler. Etter noen dager hvor USBen har gått varm med Simpsons og Top Gear sesonger var det godt med en TV-hverdag.

Skolen har også fått sluppet clutchen og ruller nå videre. Det har gått en uke pluss en dag på skolen, så dermed er vi enda i intro-mode. Det har stort sett vært omvisninger og selvsagte utsagn hele veien. Men hva er det man sier; alle skal få?

Regner med de fleste som leser dette også har lest deler av bloggen min i fra Australia, og hvor miserabelt en skolegang kan fortone seg. Mitt inntrykk av kombinasjonen surf & puff har på ingen måte endret seg. Latsaabene down under må bare fortsette å ligge på stranden i sanden for min del.

I London er ikke alt bedre, det skal være bombesikkert. Maclaber i London; bomberom-innspirerte lokaler med Wifi som når til nærmeste luftekanal. Maclaber i Townsville; Gigantiske state-of-the-art rom med alt tenkelig utstyr. Studios i London; heimkunnskapsrommet fra barneskolen blandet med tegning, form og farge rommet. Studios i Townsville; nye flotte blitser, selv om kunnskapene på dem blitsene var fra før skolen ble bygd. Til og med skolen i London ser ut som noe nazistene konstruerte i 1940 sammenlignet med hvordan ting ser ut i Townsville.

Ikke er ting særlig foto-rettet heller. Det er veldig tegning, form og farge-følelse over hele studiet. Det finnes utrolig bra mørkeromsutstyr på skolen (MYE), men stort sett dominerer keramikk og skulpturer landskapet. Vi blir også alle kastet i en pose og ristet hardt, slik at keramiske tomflasker får blande seg med fotografisk lys.

Organiseringen på skolen kan nok best beskrives som interessant. Samtlige på skolen er sjokkert over hvor mange Norske elever det er, vi er ikke skikkelig registrert noen plass og må i enigen notere oss på ekstralister for å få en følelse av tilhørlighet. Vi blir kastet rundt fra gruppe til gruppe, og halve dagen er satt av til øvelsen "double face palm".

Men vet dere hva? Det gjør faktisk ikke så mye. Skolen er utrolig lutter øre, og forsøker virkelig å tilpasse seg tilbakemeldingene umiddelbart (i motsetning til andre land). Som en del av en mail til en rådgiver gav jeg uttrykk for at den norske "gjengen" (vi er vel faktisk rundt 10 stykker) var forvirret og sjokkert.

Lærere fortalte oss at dersom vi gjorde kommersielle oppgaver kom det til å være en karakter verdig såvidt over stryk. Organiseringen var som sagt problematisk. Rådgiveren som reiste rundt i Norge hadde lovet ting som ikke ble gjennomført.

Men hva gjør skolen? Dem samler de norske og elevene som har overført fra en annen skole og har et åpent møte. Som vanlig blir jeg den som legger hodet på blokka, men denne gangen blir jeg litt overrasket. Skolen hører på absolutt alt vi har og si. Dem rydder opp og avklarer de største begymringene umiddelbart, og gir oss definitivt troen på at dem skal få tatt tak i de mindre tingene også, etterhvert som vi kommer på plass i systemet. Og vips, så var det plutselig greit å gå på skolen likevell!

Også er jo dette London også. Jeg hater jo som kjent London, men vi blir utrolig kjapt inkludert blandt menneskene i byen. Vi knytter hele gjengen allerede kontakter med andre fotografer, modeller og stylister. Og når man stammer fra landet på andre siden av fjorden, så er det ingen tvil om at det har sine fordeler å ha kjenninger i London. Det er tross alt et og annet oppdrag som bestilles her.

Elevene er ofte skrullete - men også langt eldre og mere modne enn hva tilfellet i forbryterstaten var. Selv om det er varierende nivå (spesiellt på foto), så er definitivt alle seriøse på det dem gjør. Men her er også fokuset mere på å finne seg selv, enn å bli bedre rent fagmessig. Litt tull syntes jeg, finne seg selv gjør man på en øde øy i Lofoten sammen med andre tjalltroll.

Og når man bor i England er det nært det meste. Til helgen er det nært Trondheim. En billig flytur og vips - jeg skal på foredrag med Toscani og Almås! Og innenfor noen minutters reise ligger en ekstrem samling av gallerier - og det er for tiden også fotomåned i London med mengder av utstillinger. Her er det impulser!

Nå kan definitivt jeg ikke alt om fotostudier i utlandet - spesiellt ikke i alle utland. Men i den store verden kan det virke som om man utdanner seg i to ting innen foto; kunst eller journalistikk. Valget er altså i mellom å finne seg selv, eller finne andre?

Følelsen min er at Norge som tidligere hadde rykte på seg for å ha ubrukelig utdanning, på de siste årene har tatt kvantesprang og nå er blandt teten på å utdanne fotografer med høy kvalitet som kan levere resultater. I utlandet virker det greit å ofre kvalitet for å forgude ideprosessen. Fint og flott det, men i 2011 tror jeg man bør ha kvalitet i alt man gjør - selv om ideen er god.

Dersom det er noen NKFere som leser denne bloggen, så kan dere takke skolen for hva dem har gjort. Vi har rett og slett fått en jævla solid utdanning! Derfor er også fallhøyden stor når vi kommer ut til en annen skole hvor kravene er slappe. Da må man stille krav til seg selv.

For dem som for tiden studerer foto ved NKF ber jeg dere tenke dere om før dere går til skrittet å ta en bachelor. Hvorfor vil dere det? Ha motivet klart! Tenker dere kortsiktig er det langt bedre å være assistent hos en god fotograf, eller begynne og jobbe dersom dere har muligheten. Jeg gjør en bachelor fordi jeg tenker langsiktig; kanskje vil jeg en dag undervise i foto? Kanskje kommer dagen der dem uten en bachelor står i veikanten og plukker avfall? Gudene vet at det har skjedd i en del andre yrker før.

Så dersom dere drar til Australia for å slikke sol. Eller til London for å knytte kontakter med mennesker fra hele verden. Helt kanon, for det er faktisk viktig å gjøre hva man vil uansett. Men tenk også på at dersom man slutter å trene på noe et helt år, så blir man ikke like god som man var - man blir langt dårligere. Ta alt med i beregningen.

Selv syntes jeg det er surt at det ikke finnes en bachelor for dem som er reklameorientert som meg. Jeg vil på innsiden av hodene til forbrukerene før jeg tar bildene mine. Impact, fargelære, øyet trekkes mot det lyse punktet, konnotativt, denonativt og alle andre triks som hjelper meg å ta de bildene jeg selv digger. Tross alt har PR og reklame interessert meg hele livet, jeg bytter aldri kanal når reklamen kommer.

Nå har jeg et helt skoleår på meg til å gjøre en eneste oppgave, og jeg vet ikke helt hva det skal bli. Min styrke er mennesker, noe som førte meg til portett ved forrige eksamen. I en jungel av reklame og mote håper jeg å virkelig kunne finne motefotografen i meg selv i løped av det neste året. Det er bare å jobbe steinhardt, det.

London mett

På plass! Inntrykkene er blandet, dels er England akkurat som fryktet/forventet, men til dels er det også en del bra saker her. Mest må jeg si til mine London-ferierende venner som mente London kom til å bli kanonbra; jeg skjønner veldig godt hvorfor dere mener det.

Oxford Circus og generellt sett områdene i sentrum er jævlig stilige, og er i grunn som enhver storby i verden. Fullt sammenlignbart med New York, Berlin og København. Vakre og velpleide bygninger med alle mulige slags tilbud. Og det er vel og fint når man er her som turist i en langhelg med et budsjett på 3000 kroner pr dag. Men hvor i verden er vel ikke fint dersom man kan bruke ubegrenset med penger?

For dem som ikke er turister, meglere eller gründere i London så har turistlondon fint lite med virkeligheten å gjøre. Det er brunt så langt øyet kan se. Brune skittne mursteinshus stablet på rekke, slik at man gjerne går inn i feil hus. Brune gressplener. Brun rust og skrap. Det meste er brunt og kjedelig når man beveger seg bort fra den pene sentrumsfasaden.

I leilighetene er det mugg i taket, mugg ved badekarret, fire lag gulvteppe - også i trappen slik at det er mere en kulekjøringsbane enn hva det er en trapp. London er rett og slett veldig lite glamorøst for dem som bor her - det er best på postkort.

Det er mange rare neser og finurlig tannstilling. Det er rare vaner og det meste lukter fisk. Du kan være sikker på at du får en kopp te før du finner et toalett, og prisnivået på enkelte ting er så høyt at man nesten må bare le.

Men så er det også positive overraskelser; menneskene her er stort sett trivelige og hjelpsomme. Hitill har jeg blandt annet fått utdelt en bibel fra en nederlender på undergrunnen for å hjelpe meg på en ny start i livet. Været har vært ute av kontroll! 26-27 grader og sol i Oktober pleier godt i sjelen. Har lovet at dersom det fortsetter igjennom vinteren så skal jeg like London ubetinget.

Man må være forsikt med penger her nede - det er så mange fristelser som venter på deg. Men dersom man er litt smart med pengene bugner det over av tilbud som man kan se på. Fotballkamper, konserter og bare generellt sett aktiviteter i sentrum. Utenfor sentrum er det langt, langt billigere, og der kan man kose seg for halve prisen på grisekule plasser som bare folkene som bor her vet om. Og det uten at det går på bekostning av noen ting som helst - dem betaler bare ikke den type husleie som dem i sentrum gjør.

Det har blitt mye frem og tilbake i det siste i forbindelse med leilighetsjakten. Det har vært vandrehjem hvor det faktisk regnet veps fra taket, det har vært hoteller på landet og hoteller på landet med lav standard. Men de siste dagene har vært ektremt kjekke; luksusleilighet som Ingrid fant på Hostelworld.com som koster oss bare rundt 1000-lappen pr dag (delt på fire). To bad, to soverom, internett og flatskjermer. Jævlig stilig rett og slett - annbefaler denne LETT til alle som skal til London!!!

Men leilighetsjakten betalte seg til slutt. For å si det mildt; fy faen det har vært mye dritt av leiligheter man har vært på visning på. Og det er tungt for oss godt vante nordmenn å svelge realitetene på engelsk standard. Men det er slik at f.eks teppene er så seige av dritt at skoene henger igjen når man går over dem.

Men til slutt fant vi en fyr som heter Mario fordi megleren ikke orket å dukke opp. Rekkehus ca 7 km fra sentrum men med ok standard. To store soverom, ett lite til Tor Seaman, garage og en hage i bakgården hvor vi kan gjøre hva vi vil. Katt fulgte også med, men den er bare utendørs og later seg alltid.

Siden vi kom utenom megler sparte vi oss noen tusenlapper der, og leien ble ikke ille til slutt; under 4000 kr pr person pluss et par-tre hundrelapper i måneden i faste utgifter. Dermed har vi råd til å gjøre ting, og plass til å ta i mot besøk.

Skolen er i grunn et eget kapittel for seg selv, og jeg er nyskjerrig på hva jeg selv kommer til å mene om forholdene om en måned eller to. Jeg var forberedt på at skolen ikke ville være allverden, og det er ting som tyder på at den spådommen vil slå til. Det virker å være veldig kunstorientert her, på en sånn måte at foto blir bare en måte å uttrykke seg på kunstnerisk, mere enn hva fokus er på kvaliteten i fotoet.

Æsj bæsj sier nå jeg. Tror vurderingskriteriene på skolen er noe helt annet enn det som passer meg, og det jeg ønsker å være god på. Men jeg håper å kunne finne et smutthull hvor jeg kan gjøre fashion på min måte, samtidig som karakterene blir brukbare. Men så lenge jeg får papirene på at jeg er bachelor, så er det i grunn bra nok. Dessuten bor vi på den siden av London som vender mot Norge. Jeg overlever nok, men gigantbylivet med mas, tjas, køer og kjøpesenter-på-Lørdag tendenser hver dag overalt kommer jeg nok til å være mett av når våren kommer igjen.

Positivitet for dummies

Er du av typen som går rundt og lar deg irritere, av folk som alltid skal imponere? Har du problemer, med å omgås overdrevne positive folk? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn.

For mange er poesi forbundet med sjarlataner ikledd fargesterke plagg i hamp, som har god greie på kunst og årgangskvaliteten på rødvinskartet, og selger deg verbal balsam for sjelen. Men når det kommer til å brette ned buksa på samfunnet og ta temperaturen på hva som skjer hos Jørgen hattemakker - da slår få en av norges største poeter, Joachim Nielsen.

Nårtid skjedde denne endringen av samfundet, hvor man så gjerne vil vestkantifiseres? Man må gjerne mene noe, så lenge meningene ikke er upopulære. Vi skal hilse på venner ved å ta dem i hånden å si takk for sist. Vi smiler til dem vi ikke ønsker å kjenne og slipset løsner vi først når vi får låst døren bak oss hjemme. Nårtid ble det egentlig vedtatt at samfunnet skulle oppføre seg som bruktbilselgere og eiendomsmelgere hele tiden, og sov jeg når det ble vedtatt?

Er det ikke slik at et samfunn blir rikere ved å omfavne forskjellene? Men paradoksene er mange; vi skal bygge synagoger, templer og moskeer - men nordleninger får ikke lengre lov til å si "fan" på en fotballbane. Vi skal godta hijab og burqa, men blir ansett for å være uintelligent hillbillys dersom man går i jakke fra felleskjøpet.

Populærkulturen er noe som fanger de fleste, enten de vil eller ikke og enten dem tror det eller ikke. Og ikke tør vi snakke vår sanne mening før vi sitter noen venner sammen i godt lag og har tatt et par pils. Først da trer gatepoeten frem i oss alle. Da er det lov å mene og engasjere seg, med polerte resultater eller ei.

Siden vi alle er blitt utrettelige facebook narkomane, så undrer det meg hvor det blir av individene. Dem som tørr mene noe annet og tørr snakke ned når andre snakker opp. For Facebook er blitt denne generasjonens fjortissplass, hangout på kjøpesenteret og plass forann speilet - en plass hvor det er viktig å ta seg bra ut. Men er ikke unnskyldningen til de fleste at de ønsker å holde kontakten med gamle venner da? Og gamle venner tåler vel det meste?

Av en av Norges mest kjente personer ble jeg fortalt at for å utvikle meg som menneske måtte jeg lære å nyte en god rødvin. Jeg måtte kunne nyte klassisk musikk, høre på de store poetene og gå på opera. Jeg hører på Jokke, han er poeten for meg - og hvem vet - under neste felleskjøpjakke ligger kanskje den neste Pushwagner. Ja dersom det er populært med sånnt da.

For nå skal det fremsnakkes og alle skal være positive dagen lang. Men hvor er nyansene? Enten er man jo fungerende ultrapositiv, eller så må man være bitter og deprimert? Hvor er ærligheten og meningene, for dersom absolutt alt er bra, så er bare det et falskt smil unna at alt er tilsvarende dårlig. Ingen daler - ingen høyder!

Men hate skal vi ikke gjøre. Meningene våre er gjort ut i fra det livet vi har levd og hva vi har sett igjennom våre øyne og skal respekteres. Men hatet, det er blindt. Det er verdifullt å høre andres meninger og innspill, og bare slikt utvikler samfunnet seg. Eller ønsker vi et samfunn hvor forskjellene er offhvite, eggeskall og lys latte?

Noe av det mest interessante jeg leste denne måneden var Yan Friis sluttkommentar i Vi Menn kalt "Klovner i kamp" hvor han setter et kritisk søkerlys på utøyahendelsen. Jeg tror ikke dette er en sluttkommentar som vil støte de etterlatte på noen som helst måte, men den stiller riktige og kritiske spørsmål til det som ligger bak sorgen og sjokket; de faktiske forhold.

Jeg lar meg imponere delvis fordi det er modig gjort av Friis - men mest fordi han evnet å tenke selv, og dermed tre ut av den samlede meningen Norge nå deler om utøya. For vi er nesten fem millioner individer - vi kan ikke alle tenke som en, bare fordi det er politisk korrekt. Og det å respektere andre, er ikke det ettermælet til Utøya - eller er det bare dersom du sier noe vi alle kan godta?

I allefall var det nyttig med skråblikk på hvorfor HV-016 (antiterror i forsvaret) ble nedlagt i fjor høst, hvorfor innsatsstyrken har en Donald-båt og hvordan Grubbegaten tidligere hadde blitt forsøkt stengt grunnet terrorfare, noe som våre politikere motsatte seg.

Når en hendeles skjer i Norge er det politikerenes ansvar å forutse og forhindre den, igjennom bevilgninger og prioriteringer i samfunnet. Og den brutale sannheten er at vi også her må lære av historien for å hindre repitisjon.

Da er det viktig med mennesker som Friis, som tørr stå utenfor og si det. For det er ikke alltid polert bil og sminket ansikt fungerer best.

Bare blåbær

Et spennende valgdøgn er over her i Norge, og som alltid er det både vinnere og tapere i dette valget. Den suverene vinneren er soleklart Høyre, med en eksplosiv fremgang over hele landet. Samtidig er altså det borgerlige partiet FrP den store taperen, men jeg tror kanskje at AP opplever en større motgang enn hva tallene viser.

Det er vanskelig å si om AP fikk sympatistemmer som følge av Utøya-tragedien, men en Jens Stoltenberg som samlet og styrket Norge i sorgens tid gjør inntrykk. Det er kanskje derfor ikke riktig å si det er sympatistemmer, men mere stemmer som takk for håndteringen av tragedien i tiden etter.

Arbeiderpartiet har nok dermed opplevd en større tilbakegang enn hva tallene faktisk viser, og pilen peker rett mot en borgerlig regjering i 2013. Grunnen er åpenbart fregangen til Høyre, men også et feilslått rødgrønt samarbeide, hvor de mindre partiene har mistet velgere. I stede for å stå på og kjempe knallhardt for sine hjertesaker, har dem i stede stått i kø for å klø ryggen til Jens Stoltenberg. Kanskje hadde dem vært mere nyttig i en opposisjon? I allefall er slikt noe man mister respekten hos velgerene av - og det vises igjen på resultatet!

Men den ubestridte taperen i dette kommunevalget er definitivt FrP. Med en tilbakegang på hele 6,1 % i Norge har velgerene gitt en klar beskjed om at partiet styrer i feil retning. Muligens har 22. Juli stigmatisert FrPs innvandringspolitikk fra å være restriktiv til å være fiendtlig, men FrP har også også invitert til et slikt scenario.

For meg er det påfallende at tilbakegangen til FrP i veldig mange kommuner tilsvarer fremgangen til Høyre. Er det rett og slett blitt enklere å stemme Høyre, mens FrP bare fremstår som stadig mindre stuerent? Som FrP sympatisør ved de to siste stortingsvalgene kjenner jeg definitivt en varm vind fra Høyre, også jeg.

Men hva kan dem vel forvente? Carl I. Hagen fremstår med "hjerneblødning" kort tid etter 22. Juli. Christian Tybring-Gjedde virker å dele nærmest samtlige sympatiske trekk med en viss Adolf med merkelig mustasj. Per Sandberg mister besinnelsen og bruker pannen når han bør bruke munnen, mens andre igjen fester overgrepene av unge gutter til film.

Med så mange kritikkverdige hendelse innenfor høytstående FrP medlemmer bør det være naturlig å rette kritiske øyne mot Siv Jensen. Enkelttilfeller kan man naturligvis ikke unngå, men når slike ting blir en gjenganger bør det ringe en bjelle. Fronter FrP rett og slett politikken sin med et slikt sinne og en slik stemning at dem tiltrekker seg for mange avvikere?

Paradoksalt nok har derimot Siv Jensen nå fått "Gro stempelet", og Siv har ført en verdig valgkamp hvor ikke skummet har fråtset i munnvikene en eneste gang. Feilen ligger definitivt ikke hos Siv Jensen denne gangen, men hun har tross alt det overordnede ansvaret for hva som skjer innad i partiet.

FrP er i for mange tilfeller for ekstreme i sine uttalelser, og når da Høyre deler mange synspunkter men på en litt mere omtenksom måte, da tror jeg valget blir enkelt for mange - spesiellet etter 22. Juli. Folk har rett og slett blitt forsiktige, og selv om FrP jo faktisk har mange gode saker, drukner dette for ofte i partiet egen idioti.

I 2013 kan gjerne Høyre bli landets største parti, men dem er nok best tjent med å fortsette stemmetoktet mot Arbeiderpartiet. For dersom FrP blir for svake i 2013, så er det ikke sikkert Høyre er sterke nok til å skaffe et borgerlig flertall likevell.

Høyre har nå overtatt makten i veldig mange av de områdene hvor det bor flest folk i Norge. Dersom de gjør tingene sine riktige, så vil også stemmene komme i 2013. Og i Norge har vi både lyst og råd til en borgerlig regjering. Vi har større økonomisk frihet privat enn vi noensinne har hatt, og verdiskapningen er høy. Vi har rett og slett blitt vant med å ta ansvar for vår egen velferd - uten å dermed glemme de som er dårligere stillt.

Det beste med et skifte i 2013 er nettopp effekten av et skifte. Høyre har tydeligvis virkelig satt seg ned og behovsprøvd politikken for Norge anno 2011. Dermed er politikken til Høyre blitt noe som mange velgere kan omfavne. Det virker å være så enkelt at vi kan i større og større grad identifisere oss med Høyre.

Dagens NAV system har høstet mye fortjent kritikk. Hvor det skal bygges vei er planleggingstiden nå i snitt ni år før spaden kommer i jorda. Når man får lønn skal man betale skatt, så moms, så engangsavgifter, så tobakksavgifter, så bompenger og bensinavgifter - mon tro hva den relle skattesatsen vår er? Og med alle pengene som kommer inn, så dør fremdeles mennesker i sykehuskøene. Jeg tror AP har godt av å skifte fokuset fra å lede Norge til å høre på menneskene som bor i Norge.

I Bodø står de borgerlige nå sterkt. Til sammen har Høyre og FrP 45,4% av velgerene. Altså nesten halvparten av velgerene på to partier som i Bodø har like verdier. Men samtalene er allerede i gang for AP. Dem forsøker å skape en allianse med omtrent samtlige av småpartiene i Bodø for å hindre at 45,4% av innbyggerene skal bli hørt - hvor er da respekten for velgerene?

Ønsker virkelig de små partiene en repitisjon av dagens rødgrønne stortings samarbeide? Hvor de små partiene etterhvert blir en usynelig del av Arbeiderpartiet? Nå må AP Bodø respektfullt trå til siden og bruke de neste fire årene på å lytte til innbyggerene. For når vi ser til kulturkvartalet, så kan det virkelig virke som det er glemt at man har to ører og en munn.

Tid for og før London

Whops, det er bare ti dager igjen til jeg setter kurs mot verdensmetropolen London. Der skal jeg holde fortet i omtrent 10 måneder, more or less. Så utdanning i utlandet, here we go again.

Beklager til alle dere som skulle drept, gjennopplivet og drept på nytt for å få sjangsen til å bo i London; jeg gleder meg ikke. Dersom jeg oppgraderer kan jeg muligens havne på likegyldig.

Det blir bare slik, fordi jeg elsker USA og jeg elsker sol. I London tror jeg dem syntes USA er lame, og tror sol er noe dem selger over disk i Spania. I allefall ser det slik ut, i landet hvor spøkelsene blir omtalt om off-white.

Frem til da pusler jeg med mitt i Bodø. En kvart million ting skal gjøres, det er regnskap, bannskap og post its. Jeg prøver å fylle ørene med nord-norsk buldring, og fyller av og til opp leveren med utfordringer.

Men til neste vår er jeg lykkeliten. Ferdig med skole og "oppsparing" i lånekassen. Ja med mindre jeg går komplett banans og tar en master i London. Men den sjangsen tror jeg er lite feit som Aqua-Lene i 1999.

Jeg kan bestille enveisbillett til hvor jeg vil. Blandt mange utfordringer er det fotografens rosin i bollen. Og blandt alle muligheter, så tror jeg hopper av et fly i Bodø. Jeg skal mengde meg med arbeiderklassen og drikke Tuborg rett fra flaska. Høre på Rage Against The Machine og Joddski, bare fordi Krogvold sier jeg ikke burde.

Så skal jeg leve en dag av gangen, og jeg skal drømme om alle de store jobbene i både Europa og USA. Så skal jeg være så fandenivolsk som bare jeg kan, også skal jeg klare akkurat det jeg har lyst til. Jeg har jo klart det hittil.

Karriere eller være?

Joda, tankene har fått satt seg litt de siste dagene, og hodet har fått roet seg litt mere ned. Tanken på å komme tilbake til Bodø i det våren slår inn vokser bare mere og mere på meg, og akkurat der jeg er nå, så føles det helt rett.

Det er vel mange som ikke skjønner bæra av dette. Fotovenner tenker at har man amisjoner så drar man til utlandet, mens Bodøvenner undrer seg hva i alle dager jeg skal gjøre i Bodø - og spesiellt når man kommer direkte fra London.

Når jeg dro fra Bodø så kranglet jeg litt for å få en plass i Trondheim i stede for Stavanger (hvor jeg først kom inn). Grunnen var at jeg ønsket mulighet for å se venner og familie fra tid til annen, ja rett og slett reise hjem titt og tett.

Men slik ble det ikke. Det ble Trondheim omtrent i ett strekk bare avbrutt av jul og en helg eller to hjemme. Så var det hjem i et par uker og glemme sommerferie, hive alt i bagen for så å vende snuten til Australia. Så var det en 180 grader sving i Australia, og plutselig var jeg på Fiji. Så før jeg visste ordet av det satt jeg i Los Angeles, også San Francisco - og litt New York og Düsseldorf før jeg til slutt var på Øyer. Bare etterfulgt av VM i pendling til skolen i Trondheim.

Og midt i det hele har det vært Riga, det har vært Skagen og kjendisjakt og måneder hvor jeg knapt har sett skolen grunnet reising med foto. Og jammen dro jeg ikke fluksens på reise Nordland rundt når jeg kom hjem, også endte jeg plutselig i Ukraina på verdens største trancefestival. Og nå sitter jeg her og begynner så smått å planlegge hva bagen skal inneholde for et år i London...

Joda, jeg er en Indiana Jones uten kostyme og pisken (og aksenten, takk gud). Vent, jeg trekker det med pisken. I Trondheim har det vært mye frem og tilbake. Det har vel vært tre måneder på vandrehjem de siste to årene. Jeg har bodd på fire forskjellige adresser, samt oppholdt meg på sofaen i perioder til tre forskjellige venner.

Da er det faktisk sånn at jeg ser frem til det som kommer i Mai/Juni. Jeg skal hjem til Bodø, jeg skal finne tilbake til min kjære leilighet. Jeg skal pusse litt opp, jeg skal begynne å skru litt på bilprosjektene mine - og med mine venner skal jeg drikke alt vi vil, og vi skal spille volleyball til det aldri blir mørkt.

Menneskene jeg møter på gaten skal jeg vite hva dem gjør, om dem har barn og hva dem tenker nå, tre-fire år etter vi snakket sist. Jeg skal tilbake på fotballbanen igjen, og leke meg med alle mine millioner av andre interesser. Faktisk er opptreningen allerede i gang!

Så får kanskje fotografiene mine bare 8 timer av dagen min fremfor 14 timer for en periode. Og mine favorittfotografer får leve uten at jeg kikker dem over skulderen og skraper på døren og vil bli like god.

Men alle vet det jo. Kriblingen min gir seg aldri. Den får bare enkelte pauser.

Litt av et dilemma

Så sitter jeg her litt ensom og forlatt i Bodø. Det er vel den merkeligste følelsen jeg noensinne har følt. For Bodø er min hjemby og her er mine røtter. Her er alle mine venner - venner som jeg betrakter som familie. Alikevell føler jeg meg ensom.

Normalt sett skulle jeg vært hjemme i flere måneder for ett år siden. Møtt venner over en pils eller ti, dratt på turer til Sverige og spilt sandvolleyball. Men Australia-kalenderen er litt annerledes, og dermed ble det bare akkurat nok tid til å fikse det mest nødvendige før jeg hastet til flyplassen og Townsville.

Sannheten er at to år borte fra noe betyr noe. Man kan gjerne komme tilbake å føle seg akkurat som man gjorde da man dro, men man glemmer at alle sine venner beveger seg videre. Dem er jo tilbake i Bodø og lever sitt liv videre dag for dag, og når man selv kommer tilbake for å fortsette der man slapp - da har plutselig dem seilt to år bort.

Vanene dem hadde er annerledes. Vennekretsene har skiftet seg litt. Og ikke minst, dem har blitt vant til at jeg er milevis unna, og dermed er det ikke lengre naturlig å spørre hva jeg driver med. Og selv om jeg hilser på annenhver mann i gata, så er det så alt for mange jeg egentlig ikke vet hva dem driver med lengre. Og enda føler jeg at det er mennesker jeg kjenner godt og stoler fullt ut på.

Etter å ha "levd mange forskjellige typer liv" så har jeg i de siste årene funnet ut hva det er jeg liker. Jeg behøver å være sosial og se mennesker hele tiden, og når man er i Bodø er den enkleste (og nesten eneste) måten å gjøre det på å ta seg en fest. Og dermed har også det bestemt litt hvilke typer mennesker jeg velger å bruke mest tid på. Maurene kribler rundt i blodet mitt alltid, og dersom jeg sitter en kveld foran TV'n så rister jeg mens det skummer ut av munnen min.

Det er nok mange som ikke skjønner hvor vanskelig det er for meg å flytte til London nå i september. Dem fleste er nok smått misunnelige fordi jeg får oppleve å bo i fotballens hjemland - eller i europas shoppingby nummer èn? Men det tynger at jeg sakte men sikkert blir en mindre og mindre del av at som skjer i Bodø. Og det stikker! Fordi det er noe som har bygd seg opp over 30 år. Det er faktisk hele mitt liv.

I Mai/Juni til neste år er jeg ferdig med min bachelor i London og står ved nok et veiskille. Jeg kan dra ut i verden og møte sterk konkurranse og utvikle meg videre som fotograf, og nå alle mine drømmer og strålende bilder. Men da har jeg vært borte hjemmefra i over 3 år, mens verden går sin gang. De vennskapene som tåler 3 år er sterke. Men hvor mange tåler 4 eller 5 år?

Som 30-åring har jeg lært en ting. 20-årene får man aldri tilbake, og det håper jeg alle i 20-årene kan lære seg. Man kan gjerne tro at man kan gjøre hva man vil nårtid man vil - men sannheten er at det er ikke like morro å gjøre noen ting som helst, om man ikke kan dele øyeblikkene med dem man bryr seg mest om. Og tiden med gode venner som alltid har tid til deg - den skal man ikke ta for gitt.

Fotografiene mine er min lykke. Vennene mine er min eksistens. Og noe man bryr seg mye om kan også gi store bekymringer. Og nå er virkelig behovet for å være Nordlening til stede. Så når Juni til neste år kommer, da tror jeg du finner meg i nord.

Seirer fornuften eller AP?

Det er ikke mange dagene igjen til folket skal bestemme hvem som skal styre og lede i hver enkelt kommune i dette landet. Etter utøya-tragedien forventes det rekordhøy valgdeltakelse, men forstår deltakerene alvoret i ansvaret som er gitt dem?

Hvilket parti hver enkelt stemmer på er en personlig smak, og alle individer bør stemme på det partiet som passer best med ens egne ønsker og verdier. Det gjelder å sette seg inn i hvilke partier ønsker å gjøre hvilke endringer, og deretter stemme det partiet som styrer tilværelsen din i den retningen du selv ønsker. For kun slik vil vi få en fordeling i Norge som representerer den faktiske balansen i folket.

I den senere tid har avisene spurt ut mennesker på gaten om dem har bestemt seg for hvilket parti dem skal stemme på, og hvorfor valget har fallt på nettopp det partiet. Når jeg da leser at argumentasjonen til en stor del av velgerene er at man stemmer på gammel vane eller at man ønsker å følge tradisjoner, da blir jeg skremt. Enda mer skremmende er det at andelen velgere som ikke tenker under valget og/eller ikke undersøker stort sett tilhører et enkelt parti.

Fordi partiene og partiprogrammene, og dermed kampsakene, dem endrer seg i mer eller mindre grad fra valg til valg. Og dersom man ikke vet hvorfor man stemmer det partiet man stemmer, da forgifter man demokratiet innenfra og ut.

Personlig har jeg flere partier som er aktuelle i dette valget, men håndteringen av kulturkvartalet er noe som har opptatt meg før dette valget. Det sittende partiet forteller oss vanlige borgere (som i følge ANs målinger i stor grad ikke ønsker dette bygget til denne prisen) at dem vet bedre enn oss. Jeg får følelsen av et slags overformynderi hvor jeg blir fortalt at jeg vet ikke hva jeg vil, og dersom dem bare kan tre denne saken over hodet mitt og byen min, så vil jeg innse hvor feil jeg tok til slutt.

Meningene mine og tankene mine som individ forventer jeg skal telle like mye som alle andres i et demokratisk land. Etter å ha konfrontert en bekjent som er aktiv i politikken om mine innvendiger mot kulturkvartalet fikk jeg svar. Jeg spurte om hvorfor ikke pengene kunne brukes på sykehus, eldrehjem, veier og skoler i stede. Jeg fikk til svar at pengene kom i fra fylkeskommunen, og at dersom vi ikke grep denne sjangsen ville vi ikke få tilgang til de pengene på et senere tidspunkt.

Noe som igjen understreker problemene i Norge anno 2011; mangelen på helhetlig tenking. At fylkeskommunen har funnet en egen plass hvor det regner penger tror jeg ingenting på, og dermed vil pengene til syvende og sist bli fisket ut av vår lomme - vi som er skattebetalere. Vi som også er velgere, med andre ord bruker dem våre penger til å bytte noe mot vår vilje.

Siden Norge har vært under terrorangrep har politikerene lovet at dette skal bli en ren og fair valgkamp, hvor man skal tale om sine egne saker fremfor å kritisere andres. Det må i så fall være første gang, og om det vil skje så gleder jeg meg utrolig til hver enkelt debatt.

FRP og Høyre har brukt de siste årene til å sloss seg motstrøms oppover opinionen, mens AP giftbehandler elven dem svømmer i. Og bak dem står LO, som har nærmest 1/4 av Norge som medlemmer, og pøser på med utsagn som får alle de organiserte til å tro at dem mister både jobb, hus og familie dersom noen andre får styre landet. Og på sidelinjen står alle landets store aviser for å formidle all kritikk mulig mot FRP.

Nå har arbeiderpartiet ridd bølgen sin i alt for mange år, og bølgen er drevet av ignorante velgere (som gjerne kaller seg tradisjonelle) og skremselspropaganden som avisene og LO står bak. For AP velgerene har fått det inn med teskje så lenge at dem ikke lengre makter å tenke selv; dersom ethvert annet parti kommer til makten går landet under.

Også sitter vi velgere der. NAV leker med livene våre. Mennesker dør i sykehuskøene. Eldre får en uverdig omsorg. Og midt oppe i det hele glemmer vi at dette er utfordringer skapt av feilslåtte løsninger til "glansbildet" Arbeiderpartiet. Et parti som ikke har forbedringspotensiale. Og det er vel ikke så underlig når samtlige av landets aviser enkelt unnlater å kritisere feilene i dagens samfunn som følge av det sittende politiske styret. Er det fordi dem er redd for at endringer kan bety Høyre og FRP ved makten?

I private diskusjoner hører jeg ofte at FRPs og Høyres politikk kritiseres fordi det er løsninger som ikke lar seg realisere. "Hvor skal dem hente pengene i fra, liksom" blir det sagt. Men jeg hører aldri noe om alle valgløftene den sittende regjeringen aldri fikk gjennomført. Ja blandt annet lovet en minister å gå av dersom et løfte ikke ble innfridd. Ministeren sitter enda - løftet er ikke innfridd.

Så sitter vi der, lastebilsjåfører, fotografer, slaktere og annlegsarbeidere og tror vi forstår den kompliserte økonomien som ligger bak det å styre et landet. Sågar tror vi at vi kan argumentere mot flere hundre år av samlet økonomisk utdannelse som florer i samtlige partiers ledelse. Tro meg; samme hvor dumme noen vil fremstille dem, dem vet hva dem driver med, dem bare ser på samme sak med forskjellig syn.

For det handler om hvilke verdier du omfavner. Det totale regnestykket vil nok aldri endret i ekstrem grad. Men hva er det du ønsker? Ønsker du at pengene blir brukt på integrering, eldrehjem, sykehus eller infrastruktur? Det er der man velger parti. Det er da man former fremtiden Norge.

Ha et godt valg. Stem det partiet du mener er rett for deg, uansett hvilket. Men vær så snill; tenk for faen.

"Æ e negativ, din kuksuger"

Av dem som følger mine blogginnlegg og generellt sett kommentarer på facebook, så er det mange som vil fremstille meg som negativ. Og det i et samfunn hvor det snart er lovpålagt å være positiv til hva enn som foregår rundt deg, om ikke regnes man gjerne som en destruktiv person.

Men menneskene som har vært i lengre perioder i livet mitt vet at jeg er positiv til omtrent alt som skjer rundt meg; konserter, ferier, fester, biler, turer etc. Men når det er over, da syntes jeg det er fint å sitte igjen med et nyansert og ærlig blikk på det som har skjedd, fremfor å bare si "jævlig bra" uten å vite hvorfor jeg mener det.

Hvilket bringer meg til siste dagers rablinger i de lokale Bodø-avisene, hvor man uhemmet skryter av egen bys fortreffelighet i forbindelse med parkenfestivalen. Både artistene og parkenledelsen får så mye skryt i både Lørdagens og Mandagens avis at dem nok enda sitter på et bakrom og rødmer.

Rett skal være rett; parkenfestivalen er den eneste hendelsen som samler mann og mus i Bodø, det eneste som det blir snakket om i både uken før og etter i byen. Det eneste som foregår i Bodø hvor du blir enstemnig regnet som en outsider av venner og bekjente dersom du ikke deltar. Og det er seg selv en utrolig sterk og bra prestasjon.

Men at lokalmedia skal rulle terningkast fem og seks på omtrent halvparten av det åpnet munnen under festivalen er relativt ukritisk. Er det slike lureterninger kjøpt på Smått og Rått dere leker med?

Festivalen var en kanonopplevelse med øl og finvær. Men dersom man mener lydteknikkere og artistene samlet sett leverte opptil flere nærmest prikkfrie konserter, så er jeg redd de kritiske blikkene har druknet i beundringen over at de store navnene i det hele og store orker å komme til Bodø.

Hadde verdenskjente artisker som Ed Kowalczyk og Iggy Pop prestert på det nivået dem viste under parken hele sin karriære - da hadde dem neppe vært verdenskjente!

Men jeg elsker positive personer. Det bringer mye godt i hverdagen min, og det løfter alltid humøret mitt noen hakk. Men ukritiske røster med ubegrunnede meninger som spyr positivitet uten at man ser bunnen av bassenget - det blir bare slitsomt.

Positivt og politisk korrekt skal absolutt alt være nå om dagen. Det finns knapt offentlige mennesker igjen med ryggrad. Legg merke til det i valgkampen som kommer, i det politikerene får et spørsmål vet man hva de vil svare - selv om man ikke har den fjerneste anelse om hva dem egentlig hadde tenkt til å si.

Da er det godt vi har noen gærninger som Carl I. Hagen, Dag Sørås, Otto Jespersen og andre apekatter som ikke nødvendigvis har verdens mest nyanserte uttalelser. Men det er ærlige meninger blandt høyglanspolerte teflonmennesker i dress.

Tiden etter terror

I den siste tiden har jeg blitt godt trent i å blogge, selv om det nå har vært lettsindig reiseblogging i fra det nære østen. Men selv om tilgangen til nyheter har vært begrenset, så har det ikke vært mulig å unngå de største nyhetene som er kommet i kjølvannet av Breviksaken.

Etter å ha gjennomført valgomaten nå i kveld, hvor jeg endte opp på FRP, måtte jeg virkelig tenke meg om før jeg kunne dele dette med mine venner på internett. Det er med ett ikke blitt stuerent å tilhøre FRP lengre, fordi en gal terrorist referer til enkelte av deres synspunkter.

Dette skremmer meg, fordi jeg allerede har begynt å se konturene av at diskusjonen i mellom venner i et lukket rom utarter seg nå helt forskjellig for hvordan ting kommer ut i det offentlige rom. Skal vi la en gal manns verk stoppe demokratiet? For ved å drepe enhver saklig diskusjon, så dreper vi også demokratiet.

Terroristen må sin straff igjennom rettssystemet vårt. Vi kan ikke gå rundt å straffe FRP eller hvilke som helst andre organisasjoner hvor han mistolker all informasjon for på å passe inn i sin syke verden. Norge skal ikke forandre seg fordi det fantes en gal man, og da må vi få til å ta alle diskusjoner.

Arbeiderpartiet skal få skryt for måten de har håndtert saken på. Samtidig imponerer ikke akkurat Hagen med sine uttalelser. Men hverdagen kommer tilbake, og da dreier det seg også om å velge rett parti på grunnlag av hvem man selv er enige med, og ikke hvem det er blitt populært å stemme på.

En av tingene FRP kjemper hard for er å få mere oversiktelig invandringspolitikk, og for to måneder siden var det store oppslag i landets aviser om problemene invandringen forårsaker i spesiellt Oslo. Mens nå er dette blitt et tabu. Betyr at problemene ble borte over natten?

Jeg har på ingen måte noe i mot mennesker med andre bakgrunner, men jeg syntes man må få lov til å påpeke at dem må integreres i Norge. Dersom dem kommer fra et land med problemer og får ta med seg problematikken til Norge i for stor grad, så vil Norge etterhvert proposjonalt øke utfordringene i samsvar med antallet invandrere. Sum av summarum så bør invandrere tenke seg om hvorfor dem ønsker å bo i Norge, og være med på å bygge oppunder verdiene som har fått landet hvor det er i dag.

Jeg syntes alle skal stemme akkurat det som føles mest rett for dem, dem som står hardest på for de sakene du bryr deg mest om. Også håper jeg at vi kan være så modige og demokratiske at diskusjonene fra stuene blir flyttet ut i det offentlige rom. En stadig økende lukket gruppering hvor mennesker med kun like meninger kan sitte beskyttet å bygge oppunder meninger som kan mangle grobunn, det er det siste vi trenger.

Det har vært en enighet i det politiske Norge at terroren ikke skal brukes til å slå politisk mynt på. Unntaksregelen er at dersom man felles kan danne en motstand mot FRPs politikk, da burde alt være lov.

La oss være så demokratiske at ingen føler behov for å stenge seg inne med sine meninger. Lytt og diskuter, være åpne for nye impulser - og tenk på hvorfor man mener det man gjør.

Det er for meg ingen krise om AP vinner valget. Så lenge det er fordi at det er rett parti og rett sak for hver enkelt velger - og ikke fordi partiet bare ble populært som følge av hånderingen av terror. Til det er et valg for viktig og seriøst.

Mange muligheter, få svar

Tirsdag nærmer seg med stormskritt. Da setter jeg kursen mot sommerens eventyr i Ukraina, og begynner det hele med noen dager hos min kjære ved Lillehammer. Jeg, Espen og Aleks skal kjøre en 1985 mod Lada stasjonsvogn 6000 km til svartehavet. Litt for morro, litt for veldedig formål og mest fordi det kan bli en stor opplevelse.

Når Parkenfestivalen snurres i gang skal jeg være tilbake i Bodø. Da begynner jeg å pakke for å flytte til London. De fleste ville sikkert boblet over av nyfikenhet og glede over å skulle bo i London i ett år. Jeg har aldri hatt noe sug mot London, og forbinner det bare med regn, bråk, høye priser og ikke bare vakre mennesker.

Men London er bare et pitstop, noe jeg må igjennom. Det som gjør meg småtullete i hodet er tiden etter. Nå har jeg vært i noen uker i Bodø, og har storkost meg. I vakker skjærgård og samme med gode venner. Det har vært grilling, bilturer, teltturer, festivaler, volleyball og is. Og det med en type venner som er som familie for meg.

Dilemmaene mine gjør meg gal. Bodø har alt det gode og trygge, men om jeg skal jobbe som fotograf i Bodø må jeg godta at jeg ikke får noen spennende fotokarriære. Men det går jo altså ikke, fordi jeg skal bli verdenskjent. Norge ellers har noen få muligheter, men egentlig ligger mulighetene i utlandet en plass.

Hvor har jeg ingen anelse - og det driver meg til vanvidd. Jeg har ingen tilknytning til noen steder i utlandet, så København, Tokyo, Paris, Roma, München, New York eller San Francisco er alle like (u)sannsynelige alternativer.

Og i så fall, hva gjør jeg med Bodø. Jeg KAN ikke kutte alle båndene til Bodø. Da tilter jeg. Skal jeg leie ut leiligheten, og hva er vitsen med det i lengden? Skal jeg betale på den for å ha et hjem å komme til? Skal jeg selge den, og bygge hytte på familieeiendommen utenfor Bodø? Nytt dilemma, jeg passer bedre med smågale venner på moloen med noen pils, enn hva jeg gjør på plattingen på landet for å høre fjordårets fiskehistorier. Kan jeg få pose og sekk? Pliiiis?

Men hva med mitt liv på den andre plassen - hvor enn det måtte være. Skal jeg jobbe og bo der vinterhalvåret, og være lat Bodøværing om sommeren? Det går vel ikke, fordi sommeren er jo tiden for fotograferinger. Men jeg vil kanskje mest av alt fotografere. Men jeg vil ha vennene, grillingen, volleyballen, skjærgården, lyse netter og midnattsol også.

Jeg blir sprø. Og ingen kan gi meg noen kloke svar eller velmente meninger. Kanskje er det fordi det ikke finnes et svar? Og det skremmer meg mest av alt.

Fotografering forplikter

At det finnes mange mennesker som fotograferer som hobby syntes jeg er en bra ting, siden det tross alt er en grenseløs og givende hobby. Men det å være fotograf forplikter. Det forplikter til å gi kunden et godt resultat, men naturligvis med din egen kunstneriske tolkning. Man må gjerne mene noe om andres bilder, men når man går til det skrittet å kritisere andre, bør det være på grunnlag av faglig styrke fremfor egne meninger.

Beklageligvis er ikke fotograf en beskyttet tittel i Norge, faktisk kan absolutt hvem som helst i hele landet spikre opp et skilt og hevde dem er fotograf, ja selv om det er deres første dag bak et kamera. Men skal noen hevde å være proffesjonell, da må dem også tåle det at andre fotografer har meninger om dem. Bare rett og slett fordi fotografer har en moralsk forpliktelse til å praktisere med kvalitet.

Derfor må jeg sende ut en pekefinger til deg, Jan Åge Holmvik (http://www.janaageholmvik.com/). Vit at jeg retter ikke kritikken mot deg som privatperson, men som fotografen som tar betalt for oppdragene du utfører. Jeg blir provosert av bildene. Ikke fordi dem har en kunstnerisk vinkling som ikke passer min smak, men fordi teknikken i bildet er milevis under hva man kan forvente av en fotostudent etter endt første mester. Og da må jeg legge til at fotostudenten da er i beste fall 1,5 år unna å ta betalt for sine bilder.

Selv om "Årets fotograf" i både 2010 og 2011 aldri har rørt en skolebenk, så er det en relativt unik historie. Dem fleste har utdannelse på en plass i mellom 2 og 5 år, og det er en periode hvor man lærer noe nytt hver dag. Det gjør man ikke ved å springe alene med kameraet og ta solnedganger, eller lese på forum om andres amatørers meninger, hvor ofte mesteparten av informasjonen er vranglære i proffesjonell øyemed.

Grunnen til at jeg må plukke en høne, er rett og slett fordi denne fotografen tilsynelatende velger å ta betalte oppdrag. Altså "utdanner han seg selv" på andres risiko og andres regning. Det som sjokkerer meg mest er muligheten til å bestille bryllupsfotografering. Dette er for mange den viktigste dagen i det parrets liv, og det er minner som skal vare i kanskje 50-60 år. Kanskje også i 160 år for kommende generasjoner.

Et ekstraordinært godt bilde, det er noe alle kjenner igjen - fotograf eller ikke. Det handler rett og slett om hvordan hjernen er oppbygd og hvor godt fotografen kan blande triksene og kreativiteten for å skape bildet som rører mere enn øyet ditt. Det handler om farge, lys, følelser og komposisjon. Det handler om å beherske et fag, for å skape historie. Og det krever.

Velg din fotograf med omhu. Bryllupsbildene er en av få ting fra den dagen som varer livet ut. Det og ringen. Og hvor mange velger ringen basert på pris? Og blir barna noen gang igjen så små, søte og uskyldige. Ta vare på minnene.

There is a difference ...

Jævla utlendinger!

Fikk jeg oppmerksomheten din nå? For det var intensjonen, for jeg må understreke at jeg slettes ikke har noen ting i mot andre hudfarger, hverken som menneske og spesiellt ikke som fotograf. Men Chris Rock sier "there are black people, and there are niggers".

For nok en gang kan man ta turen innom VGs sider, og nå for kan det være langt i mellom de gangene man kan lese over førstesiden uten å støte på saker som omhandler vold, drap eller voldtekt hvor gjerningsmennene er invandrere eller asylsøkere. I dag kan man våkne til saken hvor en jente er blitt voldtatt på trappen til stortinget, altså midt i travleste Oslo, av en asylsøker på bare 15 år. Jeg tror knapt det skal være mulig å vise mere forakt for det norske samfunnet og de norske reglene, enn å gjøre overgrep på trinnene som leder til kjernen av rødt, hvitt og blått!

Nok en gang har vår felles snillisme blitt utnyttet på det groveste. Dette var innvandrenes JFK-mord på vårt norske samfunn. Og den menige mann har definitivt gjort seg opp sine meninger, og det samme har statistisk sentralbyrå gjort. Alikevell blir grupperingene av innvandrere og asylsøkere beskyttet til den grad at det fremdeles er på grensen av god presseetikk å omtale gjerningsmannens invandrerbakgrunn.

Men nå må snillismen kunne gå i forhandlinger med fornuften. Asylsøkere og menn med invandrerbakgrunn står bak står bak en veldig stor andel av forbrytelser i Norge, og dersom man ser det i sammenheng med hvor stor del dem er av befolkningen, så er tallene virkelig skremmende.

Vi kan ikke stå med åpne armer og ta i mot deres kultur og bygge både moskeer og templer, samtidig som hijab nesten kom inn i selveste politiet. Vi må tørre å ha litt ryggrad, vi må tørre å minne om fakta. For med dagens utvikling vil antall mennesker med invandrerbakgrunn bare fortsette å øke, i eksempelvis i Frankrike vil det være flere mennesker med innvandrerbakgrunn i år 2020, enn hva det er mennesker med Fransk bakgrunn.

Derfor er det viktig å utdanne dem som kommer til landet. Vi må tørre å påpeke at deres tradisjoner og tro har i utrolig mange tilfeller vært roten til problemene dem rømmer i fra. Og dersom dem ønsker å flykte fra dette og setter pris på de Norske verdiene, så må dem omfavne de Norske verdiene og leve deretter.

Og for ordens skyld; dersom man skal drepe også denne diskusjonen med sedvanlige påstander om rasisme, så skjønner ikke jeg hvordan man skal løse noe ved å tie om det.

Kjeks, thugs & rockens troll

Festivalsøndagen er over oss. Altså nedblåste telt, mennesker sovende midt ute på berget og nye fjellformasjoner dannet av søppelbergene. Siste halvdel av uke 27 ble Træna, etter tradisjon tro, omdannet til lekegrind for musikkinteresserte Nordleninger med forkjærlighet for vakkert landskap og alkohol.

Denne gangen var turen kommet til meg og oss, den Nord-Norske værneplikten skulle avtjenes som frivillig på festival. Siden jeg har samlet opp et studielån på flere hundre tusen for å utdanne meg til fotograf, så ante det meg at å tilby seg mine fotografiske tjenester ville bli satt stor pris på. Men så var det dette med teori og praksis da.

Først vil jeg understreke noe; det er ingen ting som heter halvproffesjonell fotograf. Om enkelte kjøper dyre kniver og leser kokkebøker til øynene blør, så har jeg enda til gode å høre at noen kaller seg halvproffesjonell kokk - uansett om maten dem lager er aldri så god. Da heter det "jeg liker å lage mat".

"Jeg liker å ta bilder". Gjerne for meg, ingen problem. Men det er ikke slik at om du kjøper det en Canon 5D MKII og 24-70 og legger igjen 30 lapper hos Japan Photo, så blir du automatisk halvproffesjonell fotograf. Kjære alle sammen, det å være fotograf er et virke og et fag. Verktøyet vårt er kamera og tilbehør, men det er kunnskapen som avgjør om du er proffesjonell - eller ivrig amatør.

Tidene har endret seg; nå sjangler vittigen festivaldeltakere om kring med speilrefleks rundt halsen. Og det er ikke mangel på investeringene, antallet som snubler avgårde med Japans pakke til 30 laken er ikke få, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvor mange av de kameraene som skyter i JPG.

Men jeg har vært der selv! For 2 år siden ønsket jeg å være fotograf, og så igjennom hvilke jobber jeg kunne søke på, men endte opp med å søke skole etter noen runder med andre mennesker som tar bilder. For "hallo", hva kan egentlig en skole lære meg? Og hva er det som skal ta to år? Sannheten var at i løped av første måneden revulosjonerte skolen fotograferingen min tross jeg var en interessert amatør - og det er nå kunnskap som jeg tenker ethvert menneske med speilrefleks bør ha. Noe som overhodet ikke er tilfelle.

Jeg glemte det nesten; jeg har brukt noen dager under åpen himmel bare avgrenset av en tynn teltduk og vært både festivalfotograf og festivalgjenger. Det første jeg kan si er; riktig verktøy til feil jobb. For dem som ikke vet det, jeg er en ressigerende fotograf som bestemmer alt i mine bilder. Her ble jeg mer eller mindre bedt om å være annensorterings pressefotograf og knipse 150 fyllabilder ispedd en og annen overemosjonell artist.

Festival-lordene mener å ha en kunnskap om musikk vi andre ikke har. Kanskje er vi ikke "smarte" nok? For etter å ha deltatt på festival hvor promillen har vandret rundt grensen til å føre båt eller ikke, så sitter jeg igjen med et inntrykk større enn "det var dritkult, men æ huska ingenteng".

Hvem er Ólöf Arlands? Og hvorfor opptrer hun akustisk i en kirke full av berusede mennesker, på et språk vi ikke forstår, mens hun veksler ansiktsutrykk fra å være graverende deprimert til en blomsterengs-orgasme? Og hvem er Anna Järvinen, om ikke en svensk-finsk tobarnsmor og kunstlærer som har fått publisert diktsamlingen sin, som det nå også er satt musikk til.

Og jammen ta har dem ikke også valgt å krydre festivalen med et skjult samarbeide med Den Norske Turforeningen, noe som medførte 700 meter med bekmørk grottevandring med påfølgende sjampis og jordbær som trøstepremie. Hvorpå ferden gikk videre til en vakker utsiktspost, men deretter i bratt vinkel ned lands en fliselagt stålwire til foten av et fjell hvor Jenny Hval trosset vind og etterhvert gråvær for å berike alle kunnskapsløse musikkinteresserte nok en gang.

Men dette passer kanskje bedre festivalpublikummet enn hva det passer en ungsinnet tredveåring. Her glimter, med noen hederlige unntak, fjortissfylla med sitt fravær, og brorparten av festivalgjengerene har rukket å få noen sølvtonete hårstrå. Og attpåtil skjønner jeg at det ikke er mulig å booke bare store navn, selv om jeg fremdeles syntes at "stallfyllet" gjerne også kan være stemmesprekkende allsangsfavoritter som Joddski og Trang Fødsel.

Etterhvert ga jeg opp både fotograferingen og festivalen, og kjøpte meg en tipakning med øl for å skylle ned en fruktige rieslingvinen med. Men etter litt forsvant de mørke skyene over Træna, faktisk omtrent samtidig som Ida Maria entret sin "hjemmearena". Med en rusten stemme som hylte "eg elsk dåkk træna", så fikk bedrevitere være bedrevitere og fjortissfylla og grått kjemmet hår gikk i skjønn forening foran scenen krydret opp av frieri fra scenen, før Ida Maria fulgte opp med "I like you so much better when you're naked".

Og når rocken hadde lagt seg fra en rusten strupe med kanskje ikke alt for heldig rumbakjole, så ledet bergensk rap inn mot ukens Duracell og Lars Vaular kom noe uannonsert hoppende i fyr og flamme inn på hovedscenen og skrudde temperaturen til maks. Fotorestriksjonene fra Manu Chao var borte, øl og vin fikk være nettopp det, og kameraene fikk fortjent oppmerksomhet fra en Vaular som også fikset sound og puls!

Når hele folkemengden gikk bananas og solbrillene fløy over sperringene, så ga helgen mening i siste sekund og reddet seg fint inn, om så med minst mulig margin. Men bak det meste finnes det en moral, også denne gangen!

Frivillig på Træna er dritkult, man blir tatt supergodt vare på og møter mange kule mennesker. Men er du fotograf møter du ingen nye utfordringer, tvert i mot, landskapet blir forsøplet av telt og klær i total disharmoni, mens folkene naturligvis også forsøpler seg selv i prosessen.

Og for guds skyld; dersom du ikke vet hva RAW er og ikke har tenkt til å lære deg det - og du ikke har tenkt til å drive med foto som aktiv hobby - jeg ber deg; ikke la deg lure av selgeren på Elkjøp slik at det også neste år flyter fotoutstyr for millioner til fristelser for våre nye øst-eurpeiske venner. Kjøp et lite kompaktkamera med kvalitet, og du blir garantert mest fornøyd med det.

Festivalregel nummer en funnet opp på ny; aldri edru på festival! Og dersom mine bilder skulle dukke opp noen plass fra denne festivalen; la oss late som om jeg hadde fulgt regel en til punkt og prikke.

Jeg er så utrolig mye bedre enn det ....

Europa - Siste nedtelling

Vel, det er vel i grunn ikke helt sant selv om musikken sier det, med vinden i håret og luftgitaren over skuldra. Men Trondheim går stadig nærmere slutten, og det blir stadig mer virkelig. Rommet er omtrent like ferdig pakket som det var for noen dager siden, så fremdriften har vært minimal

Har gitt pengemaskinen min beskjed om fra 15:00 på Fredag 1. Juli, da får dem klare seg selv. Dem virket litt overrasket over det, og hadde nok regnet meg jeg skulle være å suse på gummi mye lengre enn som så. Men jeg tror jeg klarer å nå målet om å jobbe inn for å få betalt alle regningene + mat i sommer.

Sitter og oppdaterer meg litt på London på kveldene. Ser litt på leiligheter som kalles billige, men som nesten krever en tusenlapp i måneden pr kvadrat. Også leser jeg litt om skolen, og Lene har gitt meg linker hvor jeg fant info om fagene.

Før Australiæsjh, så leste jeg slike linker med interesse, og drømte om overdådig undervisning som følge av overdådige formuleringer. Jeg merker nivået på forventningene er seks fot under nå, fordi jeg leser i grun blablablabla-blabla, og lurer på hva det egentlig betyr. For i min verden betyr nå "demonstrate practical, critical, analytical, creative, intellectual, methodological and communication skills necessary to future good practice in the area of their own practice" å skrive en stil. I allefall dersom det skrives med æsj-engelsk fra krokkislandet.

Helgen var fin. Jeg og Richard fikk smurt WD-40 på rustne volletballkunnskaper, og jeg var fryktelig dårlig nå. Men det ble fort bedre! Får metrologene det som jeg vil, så skal vi direkte fra Trondheim til Sandvika Beachresort for turnering.

De neste og siste dagene i Trondheim blir vel jobbing hele tiden, samtidig som jeg må fikse noen ting rundt i kring i byen og jeg skal pakke og vaske. Så uken går vel fort. Men jeg tror sommeren vil gå enda raskere!

For ikke å si 2011/2012!

Masse juhu og litt æsj

Jeg aner ikke hva det er som foregår om dagen. Kanskje våkner jeg snart i fra drømmen om A karakter, Gullspiren og nå: beskjed om at tilbud om studieplass på London Metropolitan University er på tur i posten til meg. Det får da være grenser for hva karma kan fikse, eller hva sier du Earl?

Klokken er 22:45 på en Torsdags kveld. Rett utenfor vinduet mitt ser jeg mursteinveggen som holder trikkeskinnene på plass. Det regner og er skikkelig grått ute nå. Om jeg skulle gjette hvor jeg var, så ville jeg kanskje sagt London? Fordi jeg hater egentlig Storbritania. Dialekt med kosteskaft opp i rompa, te, fisk og chips, grått vær, murstein, indisk kjørestilling og mange mennesker med foreldre som også deler genetisk materiale.

Men så kan det vel ikke bli værre enn Australia! Så fokuset mitt er nå på at jeg på denne tiden neste år er eier av et papir som sier at jeg er ungkar i foto. Og jeg har sjekket; London har taco bell!



Også har dem jo



... og ikke minst



Og plutselig gleder jeg meg litt. Jeg reiser uten de helt store forventningene, til hverken skole eller land. Jeg vet jeg får en bachelor og mye fritid på skolen. Samtidig vet jeg man kan reise billig overalt i fra London. Men bedre fotograf skal jeg bli uansett. Med eller uten skolens hjelp.

Så er det bare å håpe at 2012 ikke kommer for fort, og at jeg vet hvordan jeg skal tjene mine rubler, kroner, dollar, euro eller hva enn det nå blir når skolen er ferdig.

A-man with a plan?

I det jeg kom ut av tunellen ved Børsa peip det i telefonen min. Jeg fikk en merkelig mistanke. "Espen, æ ring dæ opp". Avsender var NKF, og jeg visste vi skulle få karakteren på SMS så snart den var klar. Spent åpner jeg meldingen. "RaymondEngmarkMappeinnlevering/eksamen foto 2. år V11, din karakter er:A:"

Jeg burde vel ha jublet uhemmet, men i stede senket all verdens ro seg over meg. Som den følelsen man kan få når man er så uendeli sliten, og man endelig treffer komfortsonen i form av en lenestol med vippefunksjon i det man sukker "aaaaahhhh" - mens man lukker øynene. Utrolig glad, men utrolig sliten.

En Raymond som er så utrolig positiv til eget arbeide, og alltid stiller høye forventninger, da er det kanskje rart å høre meg si "dette hadde jeg ikke trodd". Ikke fordi det er bokmål jeg skriver på, men fordi jeg hadde faktisk ikke trodd det. Jeg var fornøyd med mappen min, og jeg var veldig fornøyd med boken min. Jeg hadde en ide om at jeg ikke kun ville levere bilder i min vanlige harde tekniske stil, og jeg gjennomførte det fordi jeg tenkte det føltes rett for meg.

For det var holdningen min i år (ikke i fjor, såklart), at karakteren fikk bli det den ble. Jeg gjorde min greie, også fikk dem mene hva dem ville, det viktigste var at jeg selv skulle være fornøyd. Også ser det faktisk ut til at den tankegangen var riktig. Jøss. Fordi håpet mitt var en B, men når jeg fikk vite at sensoren var en pressefotograf (som kræsjer med det meste jeg gjør), så tenkte jeg at en C også var fullt mulig. Også ble det A. Men nå er jeg glad - og stolt. Lene og Mamma fikk førsteretten på å vite det, og det var et stolt øyeblikk å kunne si det.

Men vet dere hva? Å få A er også utrolig skremmende, for da kan det kun gå en vei. Jeg har alltid høye forventninger til meg selv, men nå føler jeg at en del av omgivelsene mine også har "rett" til å forvente noe. Dersom jeg nå skal fotografere noen jeg kjenner, så blir dem fotografert av en A student, og forventer nok også deretter. Men det skal dem også få, jeg skal i allefall gi alt i hvert eneste bilde.

Enda mer skremmende er at dermed er skolen over. Jeg og NKF skal ikke lengre ha noen form for kontakt. Skolen i England har jeg enda ikke fått svar fra, så om ting ikke skulle gå veien der, så må jeg finne ut av ting virkelig raskt. Og om jeg skulle komme inn i London, så er det fremdeles bare noen skarve måneder med undervisning som skiller meg i fra en bachelor. Hvor er bufferen jeg hadde for bare litt siden?

Så plutselig betyr det at når jeg reiser hjem på juleferie, så bør jeg ha en nogenlunde plan for hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare stå å være ferdig på skolen og ikke ha noe å drive med. Og hvor i alle dager skal jeg gjøre det?

I Bodø eksisterer det stort sett bare mennesker som mener Fame er den beste fotografen i verden. For oss som har gått fotoskole så er fame-fotograf et fy-ord. Dersom noen beskriver bildene dine som "litt fame", så er ikke det noe du blir glad av. Puslete samlebåndsbilder, eller fotografiens Burger King om du vil. Så dermed ingen kunder for meg i Bodø.

Ellers i Norge da? Trondheim er mye av det samme med litt reklamefotograferinger, men det er også en by hvor det bor en zillion fotografer, så konkurransen er skyhøy. Oslo har samme problemet, pluss jeg hater voldtektende knipdrepende gærne asylsøkere som stjeler alt som ikke er spikret fast. Jeg hater dop, og at om du skal ha råd å betale husleien må du reise 1,5 timer med buss hver dag, om du da ikke liker grorud-dalen. Stavanger? Bergen? Nei, tror ikke det gitt. Sikkert koselig, men under kjendisfotograferingen fikk jeg erfare at "alle" bor i Oslo - og det er fordi det er "kun" der det skjer noe.

Så utlandet. Ingen preferanser, bortsett fra at jeg ikke skal tilbake til spidermanworld. Så? New York? Los Angeles? San Francisco? London? Paris? Milano? Hamburg? München? Riga? Moskva? Kiev? København? Gøteborg? Stockholm? Jeg har ingen anelse, og ærlig talt syntes jeg 1 år på å bestemme det der er kort tid. Om jeg finner en plass jeg får utfordrende oppdrag, så betyr det fort å bo der til jeg er i midten av tredveårene. Det er ekle og skumle realiteter.

Jeg håper at noe skjer som gjør det naturlig for meg å dra en eller annen plass. Jeg likte USA virkelig godt, men syntes det kan bli litt langt unna for en lang periode. Storbyene i Europa er bare en Norwegian-billett unna hjemme, og det høres mere spiselig ut. Derfor hadde det vært fint å finne noen å være assistent for. Bare en kort periode slik at jeg fikk en fot innenfor og fikk oppleve markedet jeg vil inn i fra innsiden. Men de gode tror jeg har mange forespørsler om å være assistent, men jeg har lyst til å prøve.

Men igjen; hvor? Jeg snakker ikke allverdens språk, så hvor kan jeg bo og leve? Så skummelt. Men jeg kan ikke bo i Bodø. Jeg fotograferer nesten utelukkende på location (ute), så jeg vil gjerne fotografere mere enn bare to måneder i året. Men min dumme våte drøm, vil du høre den? Å plutselig ha superflaks, og få noen kjempeviktige oppdrag som jeg gjør bra, slik at jeg blir ønsket videre. Ønsket så mye at dem kan ringe et 755-nummer (altså Bodø) og si "Yeah Ray, could you get on the next plane to Paris? We want you to do a shoot with Robert De Niro sometime during the next week." Også er det store produksjoner hvor det er leid inn masse stylister og modeller, og dermed så er det ingen som bryr seg om billetten til 2000 kr Bodø-Paris-Bodø.

Man må i allefall sikte for å kunne treffe.

To år med fast forward og den tomme følelsen

Dårlig romklang og ekko virker å være det eneste som er igjen i Trondheim forutenom meg. Vel, jeg har jo også en PC som holder meg med selskap, men mesteparten av flyttelasset har allerede reist, og restene ligger pent sortert i vinduskarmen. Nesen vendes snart igjen mot Bodø for å oppleve en måned med Nord-Norsk sommer.

Studentene har forlatt gaten - og leiligheten. Mine "roomies" har pakket og forlatt og hvor det var fotballkamper og diskusjoner er det kun en utslitt sofa igjen som gir potensiale til nye hendelser i samme rom. Gaten hvor det å finne parkering krevde mot og innsikt ligger nå åpen og inviterer hvilken som helst bil inn.

Lyden i byen er justert ned noen hakk. Det hele føles litt øde. Det eneste som holder meg tilbake er et sugende behov etter klingende mynt fra guttene som eier noen-og-tredve antall store biler. For mitt store prosjekt for året har ført til at forsikringsselskap, tolldirektoratet, bompengemenneskene og andre føler det kanskje er på tide jeg blar opp noen mynter til også dem.

Jeg skal ikke tilbake hit, til Trondheim altså. Jeg vil nok si hei fra tid til annen, men dette er mine siste dager i byen hvor jeg sover i min egen seng. Det er en vemodig og rar følelse og melankolien melder seg. For så tom vil byen være. De hærlige menneskene fra NKF ble spredt for vinden i løped av et tosiffret antall timer. Og dem blir borte dem også, og hvem vet om eller når jeg ser dem igjen.

Så er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet fotograf da, det er kun en karakter jeg venter på å få. Fotografisk ble avslutningen litt fin. Det vanket gullspire på meg, og det siste halve året har jeg utviklet meg langt mere enn hva jeg hadde trodd. Jeg liker virkelig det jeg gjør med kamera nå, og tenker jeg er kommet litt nærmere å vite hva jeg gjør med et kamera, bortsett fra å ta bilder.

Fremtiden er så utrolig skummel. Kroppen skriker og kribler etter å komme hjem til mitt kjære Bodø. Volleyball med P og gjengen, pilsing med Georg og gutta. Og en kvadrillion andre hærlige opplevelser jeg vet venter under en himmel dekket av rød midnattsol. Første juli, du er litt langt borte, vet du det?

Men så må jeg vel forlate det hele igjen. I London ligger en søknad og venter på et positivt instillt stempel, håper jeg. Plutselig skal jeg bo i landet bygd på murstein under mørke skyer. Byen har pils, fotball, bachelor og muligheter for en sta fotograf? Men selv jeg sitter ved skolebenken igjen om noen måneder, er det bare desto mere skummelt at allerede til jul bør jeg ha en fiks idè for hva som dernest skal skje :/ (Albert, om du trenger assistent? Eller Almåsen?)

Leiligheten står med sine 69 kvadrat ved sine 67 grader nord og venter på litt kjærlighet for både bad og kjøkken. Og jeg har lovet det, og vil holde mitt løfte. Kan jeg få ett ønske som avslutning? Jeg vil at Bodø skal bli verdensmetropol for mote, reklame og kjente mennesker. Det mener jeg må være tålelig.

Takk.

Sammebitte tenner, innbitt sinn

Noen kvalitetsblogger, det har jeg i allefall ikke vært på nokså lenge. Ja kanskje har jeg i grunn ikke blogget siden jeg forlot verdens største Alcatraz (Austratraz). Men noen ganger dekker rett og slett ikke en facebook-status det jeg har på hjertet - som nå.

Ikke vet jeg hvorfor jeg for noen måneder mente det skulle være grei skuring å gjennomføre 15 kjendisportretter på en tidsperiode over fire måneder. Man må vel være litt av en superoptimist - eller kanskje rett å slett være i total mangel av bakkekontakt for å prøve seg på noe slikt.

I utgangspunktet skulle dette være en kul portrettserie med mine venner i sør og nord, satt i litt corny situasjoner. Men så kjilte tanken meg om at kjendiser kunne være litt morro å bryne seg på. Og da våknet den delen av hjernen hvor skillet mellom genialitet og godt gammeldags galskap befinner seg.

Jeg har en nevø som jeg er forferderlig glad i som lever med kreft i hjernestammen, og han har endret måten jeg ser livet på. En virkelig helt som kan være så sprudlende midt oppi det hele, mens andre får til å være sure av ting som buksen man ville ha var utsolgt.

Midt oppi det hele klarte Støtteforeningen for Kreftsyke barn å fange oppmerksomheten min. Foreninger har alltid vært et irritasjonsmoment for meg; dem som alltid ringer under middagen og tigger penger og som gjerne har noen skurker som toppsjefer som hever Statoil-lønninger, mens dem sleskt forsikrer om at mesteparten, gjerne rundt 3% av det man donerer når frem.

Mens her var det en utrolig uselvisk og oppofrende organisasjon. Og i en eller annen nerve møtte denne tanken en lett lekende tanke. Hva om kjendisene blir satt i en setting som viser hvordan dem griper livet fatt og lever hvert minutt - slik vi alle burde - også går dem etterhvert under hammeren slik at foreningen kan få hjelpe enda mer? Yes, we can!

Og det er nok grunnen til at det som skjedde i natt skjedde. Etter 15.000 kroner (jeg er student, det tilsvarer sikkert 60.000 i voksen-penger) og 414,5 loggførte timer i prosjektet så er plutselig målet nådd - jeg er ferdig!!

Først skjønner jeg ikke hvordan det gikk til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg ikke har gitt opp. Hvorfor jeg ikke har stoppet underveis å valgt å spore noe av for å spare både tid og penger. Hvorfor jeg har satt hele skolegangen min i fare ved å ikke møte til undervisning på omtrent tre måneder. Hva som har fått meg til å reise fra Namsos til Tønsberg til Fredrikstad til Kongsvinger - og frem og tilbake igjen - uten å gi opp. Men energien har kommet fordi jeg egentlig har vært klar over en ting; arbeidet jeg gjør er langt større enn meg selv - og selv om dem aldri får vite det - så dersom jeg gir opp så ender jeg med å skuffe kreftsyke barn. Nei - ikke meg!

Prosjektet "Barn leker best" er nå ferdig og skal til print. Reisen har vært hærlig, men slitsom. Min kjæreste har levd i måneder med en gutt som til tider har vært så stresset at tårene har presset på - og den ikke så vanlig lange lunta har vært ikke-eksisterende. Mine venner har ikke kunnet nå meg på telefonen. Sønnen har aldri hatt tid til å ringe hjem. Banken som ikke hele tiden har fått regningene betalt.

Men nå er jeg der. Ingen flere topper bak toppen på denne turen. Og det føles som jeg går på skyene. Og skuldrene er sterke, men slitte.

Noen har latt være å møte til fotografering uten å gi beskjed. Enkelte har gitt et syrlig svar. Men 99,5% av menneskene jeg har møtt under dette prosjektet har vist et engasjement som kan gi ethvert menneske gåsehud - også meg.

Tenk jeg, en fattig student - som har jobbet helt på egen hånd - har fått alt jeg trengte. NFL uniformer. Millitærflyplasser. Universitetssykehus. Veteranbiler. Brannstasjoner. Dere er alle mine helter - dere er gode mennesker.

Nå slapper jeg av - med en ukes eksamen. Piece of cake.

Dagene derpå

Det farligste man kan gjøre er å være i livet virker det som om. Men likevell finnes det øyeblikk som gjør hjelm, piggsko og sikkerhetsbelter til latter.

Nå ble det atter en tur til Bodø, men denne gangen var det en tur jeg så absolutt kunne ha vært foruten. Turen var for å si et siste farvel til noen jeg er utrolig glad i, ja noen som har betydd mere for meg enn (desverre) jeg tror personen selv visste.

Jeg har fått mange spørsmål om hvem det var som gikk bort. Jeg har ingen kort forklaring, søskenbarnet til pappa eller moren til tremeningen min gir liksom ingen forklaring på hvor nært hun har stått meg. Ei heller besteveninnen til Mamma.

Så jeg sier som sant er; hun var som en Tante for meg. Skjønt blir det feil å si, mine Tanter er ikke så flinke til å være nettopp det. I min familie er ingen særlig nær, og derfor blir jeg vel desto mer knyttet til dem som virkelig gjør seg fortjent til det.

Hun var en av utrolig få personer som kunne snakke, og jeg ville alltid holde munn og høre etter. Tross sykdom var hun fremdeles et sterkt menneske; en høy latter og uendelig mange historier og meninger. Hun var en hjørnesten av hele min barndom - utelukkende på en god måte. Og slike blir man utrolig glad i.

Under begravelsen kom det en og annen tåre trillende. Ikke fordi det ikke var mere, men fordi jeg måtte holde tilbake for å ikke skrike som et lite barn. Og merkelig nok var det ofte hun som sa de rette ordene i slike stunder, ordene som fikk det til å gjøre litt mindre vondt. Og da gjør det nå bare litt mere vondt.

Kvelden etter begravelsen og kaffen tok jeg meg selv i å kjøre rundt i Deppeldiket, nabolaget hvor jeg og min tremening vokste opp sammen. Jeg stoppet utenfor huset dem bodde i lenge, og minnes all tiden jeg brukte både inne og ute der som liten. I vinduene var det lys, og hver enkelt krok jeg kunne skimte, kunne jeg se minner av hvordan det en gang var.

Alle de store bakkene var nå blitt små. De store sykkelhoppene var redusert til små tuer. Alt var så utrolig forandret, og det er så utrolig brutalt hvordan livet fortsetter sin nådeløse vandring. Jeg kan vel ærlig si at jeg ikke ser sjarmen med å bli voksen. Om tiden kunne stoppe, ville ikke jeg vært den som skulle klage.

Til slutt er minner alt man har, og når jeg er borte, så er mine minner borte. Men minner er en trøstesløs byttehandel. Å bytte smil, latter og gode råd med minner, det syntes jeg er lureri. Men om ikke annet lever minnene i oss, og selv vet jeg at hun var med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag. Og dermed er det litt av henne i alle oss som var så heldige å kunne kalle henne en venn.

I den stunden jeg brukte på å kjøre rundt var det mange minner som kom frem. Noen var klare, andre var vage. Jeg ble litt flau over meg selv, når jeg kjørte forbi huset til en gammel fisker, og kunne ikke lengre huske navnet hans, selv om jeg var liten når han gikk bort. Men boken vår er bare så stor, og inneholder bare hva den kan ta mellom to permer. Om man hvileløst driver rundt vil man kunne fortelle så mangt om mye, men man ville ikke kunne fortelle alt om noe. Fordi alle historier er like verdifulle, det er bare hvem du forteller den til.

I en stund hvor ting er mest trist, så forsøker jeg å finne lærdom. Jeg vil at ting skal være i orden og at mine vet hvor glad jeg er i dem. Evigheten er en lang tid. Og jeg håper både jeg og andre kan sette pris på de tingene vi har i dag, og glede oss over alt det vi har, fremfor å erge oss over det vi ikke har.

Lille supermann fikk også meldinger i dag om at han kanskje må ut i en ny bokserunde mot dem slemme små. Men jeg tror han vinner igjen, fordi han er så sterk. Dessuten slår aldri lynet ned to ganger samme plass.

Jeg håper ingen tær er blitt tråkket på i dag. Jeg skal fortsette å være meg, og ta mine bilder av livet. For jeg tror hun trodde på begge deler. Og jeg har ikke tenkt til å skuffe.