Things are looking up

I morgen er det nøyaktig en måned til vi stikker til Italy for en god uke i Toscana. Det blir bilder, vin og sang pluss en og annen oliven - hærligt! Men jeg vet om et regnestykke som er i slekt, som er minst like hærlig. Fordi når vi kommer tilbake fra Toscana følger hjemmestudieuker, påskeferie og fotofestivaler, noe som betyr at når vi hopper av flyet fra Toscana har vi i praksis bare to uker igjen på skolen! Hah, slå den!

Nå skinner solen ute og det er vel rundt en 10 varmegrader i skyggen. London begynner å vise seg fra en bedre side, men jeg gleder meg så utrolig mye til denne perioden er over. Det er en opplevelse å bo i utlandet .. men når jeg tenker på det er det jo en opplevelse å bo på gaten også. De fleste fordommene mine mot England har overlevd, men noen ting liker jeg også.

Jeg har lyst til å filme en dag med London living, ja jeg tror jeg må det. Det hadde vært morro å vise dere hvordan livet til middelklassen i England er og ikke turistklassen. For eksempel når jeg vasket badet for noen dager siden, på det lille badet vårt som jevnlig blir vasket så tok jeg nok til sammen bort en kvadrat med mugg. Og nei, vi har ikke på noen måte vært uheldig med huset vårt :)

Denne til-sommeren kabalen - som jeg trodde skulle løse seg selv med bakgrunn i tidspress - virker å ignorere ønskene mine. Men en ting er sikkert; når jeg pakker pikkpakket i London så kjøper jeg enveisbillett til Bodø. Så satser jeg på en god Bodø-sommer med volleyball og øl sammen med gode venner, kanskje litt bading også noen festivaler rundt om i bygdene. Ja også fotball da.

Høsten bringer jo med seg nye ting, så kanskje den bringer med seg noen svar til meg også. Time will show.

Prioriterings-problemer

Nå er jeg såvidt passert 30 år, så det er vel litt tidlig å skrike at alt var bedre før i tia. Men av skade blir man klok, eller noe sånnt, så jeg kjenner vel at ikke absolutt alt gjør verden til en bedre plass å bo.

Den der nye tidsklemma vi har havnet i. Den er ikke mye å skryte av syntes jeg. Borte vekk er faktisk alt som heter å være et medmenneske, for det er faktisk ikke måte på hvilke prioriteringer folk gjør seg siden vi bikket over til jeg-må-ha-alt århundret.

Hva er det egnetlig vi alle driver å jakter på? En ting er nå at folk er blitt totalt retards og flytter fan meg ikke øynene bort i fra skjermen med mindre det smeller av en bombe. Ja du veit hva jeg snakker om, vi under 40 som er blitt så hjernedøde at vi ikke klarer å leve uten facebook. Siden nårtid gjorde facebook verden så forbanna bra? Når du ligger for døden og ser tilbake på det, da tror jeg faktisk ikke du tenker "det var nå enda godt jeg fikk brukt 5 år av livet mitt bak skjermen for å følge facebook".

Ja hjernedøde jævler, vi er det hele gjengen. Men det blir egentlig småtterier i forhold til for noen utakknemelige cunts vi er blitt hele gjengen. Ja for det som sjokkerer meg mest er holdningen til livet. Vi lever i nuet til de grader og er vant til at absolutt alt har en reset-knapp eller at forsikringen dekker det. Blir noe borte, fuck it - no problem - kjøp nytt! Men vi begynner å bli så materialistiske og forbruksorienterte at vi ikke lengre makter å sette pris på livet.

Nære slektninger kan ligge ensomme på sykehjem men ikke helvete om vi har tid til å besøke dem? Dem er gamle, har bygd landet, fødte oss eller våre foreldre og gitt oss en oljenasjon i våre hender som igjen hviler på putene sydd under armene. Dem dro landet opp av dritten kort fortalt. Men som de bortskjemte drittungene som vi er, så har vi desverre ingen muligheter til å presse inn et besøk i måneden blandt fest, spraytan, helsestudio, cafe latte, shopping, siste episode av greys anotomi, rødvin hos sjefen, ny parkett på hytten, overtid på jobben for å få råd til båt nummer to - kabalen går bare ikke opp!

Hva skal vi med all dritten? Og hvor dumme er vi blitt som lar samfunnet lure oss til å tro at vi absolutt må ha det? Vi er ikke verdt en dritt med mindre vi har enebolig, ny mercedes, iPhone 4S, Macbook Pro, kjøkken fra HTH, shampoo fra frisørsalongen, gull og diamanter også da kjolen eller dressen fra moods. Det meste vi har er fint dritt som vi i grunn ikke har behov for. For dem som deler alder nogenlunde med meg, var dere så forbanna ulykkelige som ung når videospilleren måtte leies og fritid bestod i å dra ut i akebakken fremfor å sitte å blåse på en Nintendo DS?

Men det er vel bare å innse at verden har tapt, folk driter i andre og er egoistiske, vi jobber til vi stuper og selv ikke allaskens mishandling av planeten vi bor på har noe å si. Whatever, det løser seg - vi kan bare trykke reset. Så vår generasjon får vel bare forberede oss på beskjeden om at på dødsleiet kommer en SMS fra de nærmeste om at sorry vi ikke kunne komme, men Fifa 2060 kom i butikken i går.

Og da kan vi takke oss selv.