Det farligste man kan gjøre er å være i livet virker det som om. Men likevell finnes det øyeblikk som gjør hjelm, piggsko og sikkerhetsbelter til latter.
Nå ble det atter en tur til Bodø, men denne gangen var det en tur jeg så absolutt kunne ha vært foruten. Turen var for å si et siste farvel til noen jeg er utrolig glad i, ja noen som har betydd mere for meg enn (desverre) jeg tror personen selv visste.
Jeg har fått mange spørsmål om hvem det var som gikk bort. Jeg har ingen kort forklaring, søskenbarnet til pappa eller moren til tremeningen min gir liksom ingen forklaring på hvor nært hun har stått meg. Ei heller besteveninnen til Mamma.
Så jeg sier som sant er; hun var som en Tante for meg. Skjønt blir det feil å si, mine Tanter er ikke så flinke til å være nettopp det. I min familie er ingen særlig nær, og derfor blir jeg vel desto mer knyttet til dem som virkelig gjør seg fortjent til det.
Hun var en av utrolig få personer som kunne snakke, og jeg ville alltid holde munn og høre etter. Tross sykdom var hun fremdeles et sterkt menneske; en høy latter og uendelig mange historier og meninger. Hun var en hjørnesten av hele min barndom - utelukkende på en god måte. Og slike blir man utrolig glad i.
Under begravelsen kom det en og annen tåre trillende. Ikke fordi det ikke var mere, men fordi jeg måtte holde tilbake for å ikke skrike som et lite barn. Og merkelig nok var det ofte hun som sa de rette ordene i slike stunder, ordene som fikk det til å gjøre litt mindre vondt. Og da gjør det nå bare litt mere vondt.
Kvelden etter begravelsen og kaffen tok jeg meg selv i å kjøre rundt i Deppeldiket, nabolaget hvor jeg og min tremening vokste opp sammen. Jeg stoppet utenfor huset dem bodde i lenge, og minnes all tiden jeg brukte både inne og ute der som liten. I vinduene var det lys, og hver enkelt krok jeg kunne skimte, kunne jeg se minner av hvordan det en gang var.
Alle de store bakkene var nå blitt små. De store sykkelhoppene var redusert til små tuer. Alt var så utrolig forandret, og det er så utrolig brutalt hvordan livet fortsetter sin nådeløse vandring. Jeg kan vel ærlig si at jeg ikke ser sjarmen med å bli voksen. Om tiden kunne stoppe, ville ikke jeg vært den som skulle klage.
Til slutt er minner alt man har, og når jeg er borte, så er mine minner borte. Men minner er en trøstesløs byttehandel. Å bytte smil, latter og gode råd med minner, det syntes jeg er lureri. Men om ikke annet lever minnene i oss, og selv vet jeg at hun var med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag. Og dermed er det litt av henne i alle oss som var så heldige å kunne kalle henne en venn.
I den stunden jeg brukte på å kjøre rundt var det mange minner som kom frem. Noen var klare, andre var vage. Jeg ble litt flau over meg selv, når jeg kjørte forbi huset til en gammel fisker, og kunne ikke lengre huske navnet hans, selv om jeg var liten når han gikk bort. Men boken vår er bare så stor, og inneholder bare hva den kan ta mellom to permer. Om man hvileløst driver rundt vil man kunne fortelle så mangt om mye, men man ville ikke kunne fortelle alt om noe. Fordi alle historier er like verdifulle, det er bare hvem du forteller den til.
I en stund hvor ting er mest trist, så forsøker jeg å finne lærdom. Jeg vil at ting skal være i orden og at mine vet hvor glad jeg er i dem. Evigheten er en lang tid. Og jeg håper både jeg og andre kan sette pris på de tingene vi har i dag, og glede oss over alt det vi har, fremfor å erge oss over det vi ikke har.
Lille supermann fikk også meldinger i dag om at han kanskje må ut i en ny bokserunde mot dem slemme små. Men jeg tror han vinner igjen, fordi han er så sterk. Dessuten slår aldri lynet ned to ganger samme plass.
Jeg håper ingen tær er blitt tråkket på i dag. Jeg skal fortsette å være meg, og ta mine bilder av livet. For jeg tror hun trodde på begge deler. Og jeg har ikke tenkt til å skuffe.
