Litt av et dilemma

Så sitter jeg her litt ensom og forlatt i Bodø. Det er vel den merkeligste følelsen jeg noensinne har følt. For Bodø er min hjemby og her er mine røtter. Her er alle mine venner - venner som jeg betrakter som familie. Alikevell føler jeg meg ensom.

Normalt sett skulle jeg vært hjemme i flere måneder for ett år siden. Møtt venner over en pils eller ti, dratt på turer til Sverige og spilt sandvolleyball. Men Australia-kalenderen er litt annerledes, og dermed ble det bare akkurat nok tid til å fikse det mest nødvendige før jeg hastet til flyplassen og Townsville.

Sannheten er at to år borte fra noe betyr noe. Man kan gjerne komme tilbake å føle seg akkurat som man gjorde da man dro, men man glemmer at alle sine venner beveger seg videre. Dem er jo tilbake i Bodø og lever sitt liv videre dag for dag, og når man selv kommer tilbake for å fortsette der man slapp - da har plutselig dem seilt to år bort.

Vanene dem hadde er annerledes. Vennekretsene har skiftet seg litt. Og ikke minst, dem har blitt vant til at jeg er milevis unna, og dermed er det ikke lengre naturlig å spørre hva jeg driver med. Og selv om jeg hilser på annenhver mann i gata, så er det så alt for mange jeg egentlig ikke vet hva dem driver med lengre. Og enda føler jeg at det er mennesker jeg kjenner godt og stoler fullt ut på.

Etter å ha "levd mange forskjellige typer liv" så har jeg i de siste årene funnet ut hva det er jeg liker. Jeg behøver å være sosial og se mennesker hele tiden, og når man er i Bodø er den enkleste (og nesten eneste) måten å gjøre det på å ta seg en fest. Og dermed har også det bestemt litt hvilke typer mennesker jeg velger å bruke mest tid på. Maurene kribler rundt i blodet mitt alltid, og dersom jeg sitter en kveld foran TV'n så rister jeg mens det skummer ut av munnen min.

Det er nok mange som ikke skjønner hvor vanskelig det er for meg å flytte til London nå i september. Dem fleste er nok smått misunnelige fordi jeg får oppleve å bo i fotballens hjemland - eller i europas shoppingby nummer èn? Men det tynger at jeg sakte men sikkert blir en mindre og mindre del av at som skjer i Bodø. Og det stikker! Fordi det er noe som har bygd seg opp over 30 år. Det er faktisk hele mitt liv.

I Mai/Juni til neste år er jeg ferdig med min bachelor i London og står ved nok et veiskille. Jeg kan dra ut i verden og møte sterk konkurranse og utvikle meg videre som fotograf, og nå alle mine drømmer og strålende bilder. Men da har jeg vært borte hjemmefra i over 3 år, mens verden går sin gang. De vennskapene som tåler 3 år er sterke. Men hvor mange tåler 4 eller 5 år?

Som 30-åring har jeg lært en ting. 20-årene får man aldri tilbake, og det håper jeg alle i 20-årene kan lære seg. Man kan gjerne tro at man kan gjøre hva man vil nårtid man vil - men sannheten er at det er ikke like morro å gjøre noen ting som helst, om man ikke kan dele øyeblikkene med dem man bryr seg mest om. Og tiden med gode venner som alltid har tid til deg - den skal man ikke ta for gitt.

Fotografiene mine er min lykke. Vennene mine er min eksistens. Og noe man bryr seg mye om kan også gi store bekymringer. Og nå er virkelig behovet for å være Nordlening til stede. Så når Juni til neste år kommer, da tror jeg du finner meg i nord.

Seirer fornuften eller AP?

Det er ikke mange dagene igjen til folket skal bestemme hvem som skal styre og lede i hver enkelt kommune i dette landet. Etter utøya-tragedien forventes det rekordhøy valgdeltakelse, men forstår deltakerene alvoret i ansvaret som er gitt dem?

Hvilket parti hver enkelt stemmer på er en personlig smak, og alle individer bør stemme på det partiet som passer best med ens egne ønsker og verdier. Det gjelder å sette seg inn i hvilke partier ønsker å gjøre hvilke endringer, og deretter stemme det partiet som styrer tilværelsen din i den retningen du selv ønsker. For kun slik vil vi få en fordeling i Norge som representerer den faktiske balansen i folket.

I den senere tid har avisene spurt ut mennesker på gaten om dem har bestemt seg for hvilket parti dem skal stemme på, og hvorfor valget har fallt på nettopp det partiet. Når jeg da leser at argumentasjonen til en stor del av velgerene er at man stemmer på gammel vane eller at man ønsker å følge tradisjoner, da blir jeg skremt. Enda mer skremmende er det at andelen velgere som ikke tenker under valget og/eller ikke undersøker stort sett tilhører et enkelt parti.

Fordi partiene og partiprogrammene, og dermed kampsakene, dem endrer seg i mer eller mindre grad fra valg til valg. Og dersom man ikke vet hvorfor man stemmer det partiet man stemmer, da forgifter man demokratiet innenfra og ut.

Personlig har jeg flere partier som er aktuelle i dette valget, men håndteringen av kulturkvartalet er noe som har opptatt meg før dette valget. Det sittende partiet forteller oss vanlige borgere (som i følge ANs målinger i stor grad ikke ønsker dette bygget til denne prisen) at dem vet bedre enn oss. Jeg får følelsen av et slags overformynderi hvor jeg blir fortalt at jeg vet ikke hva jeg vil, og dersom dem bare kan tre denne saken over hodet mitt og byen min, så vil jeg innse hvor feil jeg tok til slutt.

Meningene mine og tankene mine som individ forventer jeg skal telle like mye som alle andres i et demokratisk land. Etter å ha konfrontert en bekjent som er aktiv i politikken om mine innvendiger mot kulturkvartalet fikk jeg svar. Jeg spurte om hvorfor ikke pengene kunne brukes på sykehus, eldrehjem, veier og skoler i stede. Jeg fikk til svar at pengene kom i fra fylkeskommunen, og at dersom vi ikke grep denne sjangsen ville vi ikke få tilgang til de pengene på et senere tidspunkt.

Noe som igjen understreker problemene i Norge anno 2011; mangelen på helhetlig tenking. At fylkeskommunen har funnet en egen plass hvor det regner penger tror jeg ingenting på, og dermed vil pengene til syvende og sist bli fisket ut av vår lomme - vi som er skattebetalere. Vi som også er velgere, med andre ord bruker dem våre penger til å bytte noe mot vår vilje.

Siden Norge har vært under terrorangrep har politikerene lovet at dette skal bli en ren og fair valgkamp, hvor man skal tale om sine egne saker fremfor å kritisere andres. Det må i så fall være første gang, og om det vil skje så gleder jeg meg utrolig til hver enkelt debatt.

FRP og Høyre har brukt de siste årene til å sloss seg motstrøms oppover opinionen, mens AP giftbehandler elven dem svømmer i. Og bak dem står LO, som har nærmest 1/4 av Norge som medlemmer, og pøser på med utsagn som får alle de organiserte til å tro at dem mister både jobb, hus og familie dersom noen andre får styre landet. Og på sidelinjen står alle landets store aviser for å formidle all kritikk mulig mot FRP.

Nå har arbeiderpartiet ridd bølgen sin i alt for mange år, og bølgen er drevet av ignorante velgere (som gjerne kaller seg tradisjonelle) og skremselspropaganden som avisene og LO står bak. For AP velgerene har fått det inn med teskje så lenge at dem ikke lengre makter å tenke selv; dersom ethvert annet parti kommer til makten går landet under.

Også sitter vi velgere der. NAV leker med livene våre. Mennesker dør i sykehuskøene. Eldre får en uverdig omsorg. Og midt oppe i det hele glemmer vi at dette er utfordringer skapt av feilslåtte løsninger til "glansbildet" Arbeiderpartiet. Et parti som ikke har forbedringspotensiale. Og det er vel ikke så underlig når samtlige av landets aviser enkelt unnlater å kritisere feilene i dagens samfunn som følge av det sittende politiske styret. Er det fordi dem er redd for at endringer kan bety Høyre og FRP ved makten?

I private diskusjoner hører jeg ofte at FRPs og Høyres politikk kritiseres fordi det er løsninger som ikke lar seg realisere. "Hvor skal dem hente pengene i fra, liksom" blir det sagt. Men jeg hører aldri noe om alle valgløftene den sittende regjeringen aldri fikk gjennomført. Ja blandt annet lovet en minister å gå av dersom et løfte ikke ble innfridd. Ministeren sitter enda - løftet er ikke innfridd.

Så sitter vi der, lastebilsjåfører, fotografer, slaktere og annlegsarbeidere og tror vi forstår den kompliserte økonomien som ligger bak det å styre et landet. Sågar tror vi at vi kan argumentere mot flere hundre år av samlet økonomisk utdannelse som florer i samtlige partiers ledelse. Tro meg; samme hvor dumme noen vil fremstille dem, dem vet hva dem driver med, dem bare ser på samme sak med forskjellig syn.

For det handler om hvilke verdier du omfavner. Det totale regnestykket vil nok aldri endret i ekstrem grad. Men hva er det du ønsker? Ønsker du at pengene blir brukt på integrering, eldrehjem, sykehus eller infrastruktur? Det er der man velger parti. Det er da man former fremtiden Norge.

Ha et godt valg. Stem det partiet du mener er rett for deg, uansett hvilket. Men vær så snill; tenk for faen.

"Æ e negativ, din kuksuger"

Av dem som følger mine blogginnlegg og generellt sett kommentarer på facebook, så er det mange som vil fremstille meg som negativ. Og det i et samfunn hvor det snart er lovpålagt å være positiv til hva enn som foregår rundt deg, om ikke regnes man gjerne som en destruktiv person.

Men menneskene som har vært i lengre perioder i livet mitt vet at jeg er positiv til omtrent alt som skjer rundt meg; konserter, ferier, fester, biler, turer etc. Men når det er over, da syntes jeg det er fint å sitte igjen med et nyansert og ærlig blikk på det som har skjedd, fremfor å bare si "jævlig bra" uten å vite hvorfor jeg mener det.

Hvilket bringer meg til siste dagers rablinger i de lokale Bodø-avisene, hvor man uhemmet skryter av egen bys fortreffelighet i forbindelse med parkenfestivalen. Både artistene og parkenledelsen får så mye skryt i både Lørdagens og Mandagens avis at dem nok enda sitter på et bakrom og rødmer.

Rett skal være rett; parkenfestivalen er den eneste hendelsen som samler mann og mus i Bodø, det eneste som det blir snakket om i både uken før og etter i byen. Det eneste som foregår i Bodø hvor du blir enstemnig regnet som en outsider av venner og bekjente dersom du ikke deltar. Og det er seg selv en utrolig sterk og bra prestasjon.

Men at lokalmedia skal rulle terningkast fem og seks på omtrent halvparten av det åpnet munnen under festivalen er relativt ukritisk. Er det slike lureterninger kjøpt på Smått og Rått dere leker med?

Festivalen var en kanonopplevelse med øl og finvær. Men dersom man mener lydteknikkere og artistene samlet sett leverte opptil flere nærmest prikkfrie konserter, så er jeg redd de kritiske blikkene har druknet i beundringen over at de store navnene i det hele og store orker å komme til Bodø.

Hadde verdenskjente artisker som Ed Kowalczyk og Iggy Pop prestert på det nivået dem viste under parken hele sin karriære - da hadde dem neppe vært verdenskjente!

Men jeg elsker positive personer. Det bringer mye godt i hverdagen min, og det løfter alltid humøret mitt noen hakk. Men ukritiske røster med ubegrunnede meninger som spyr positivitet uten at man ser bunnen av bassenget - det blir bare slitsomt.

Positivt og politisk korrekt skal absolutt alt være nå om dagen. Det finns knapt offentlige mennesker igjen med ryggrad. Legg merke til det i valgkampen som kommer, i det politikerene får et spørsmål vet man hva de vil svare - selv om man ikke har den fjerneste anelse om hva dem egentlig hadde tenkt til å si.

Da er det godt vi har noen gærninger som Carl I. Hagen, Dag Sørås, Otto Jespersen og andre apekatter som ikke nødvendigvis har verdens mest nyanserte uttalelser. Men det er ærlige meninger blandt høyglanspolerte teflonmennesker i dress.

Tiden etter terror

I den siste tiden har jeg blitt godt trent i å blogge, selv om det nå har vært lettsindig reiseblogging i fra det nære østen. Men selv om tilgangen til nyheter har vært begrenset, så har det ikke vært mulig å unngå de største nyhetene som er kommet i kjølvannet av Breviksaken.

Etter å ha gjennomført valgomaten nå i kveld, hvor jeg endte opp på FRP, måtte jeg virkelig tenke meg om før jeg kunne dele dette med mine venner på internett. Det er med ett ikke blitt stuerent å tilhøre FRP lengre, fordi en gal terrorist referer til enkelte av deres synspunkter.

Dette skremmer meg, fordi jeg allerede har begynt å se konturene av at diskusjonen i mellom venner i et lukket rom utarter seg nå helt forskjellig for hvordan ting kommer ut i det offentlige rom. Skal vi la en gal manns verk stoppe demokratiet? For ved å drepe enhver saklig diskusjon, så dreper vi også demokratiet.

Terroristen må sin straff igjennom rettssystemet vårt. Vi kan ikke gå rundt å straffe FRP eller hvilke som helst andre organisasjoner hvor han mistolker all informasjon for på å passe inn i sin syke verden. Norge skal ikke forandre seg fordi det fantes en gal man, og da må vi få til å ta alle diskusjoner.

Arbeiderpartiet skal få skryt for måten de har håndtert saken på. Samtidig imponerer ikke akkurat Hagen med sine uttalelser. Men hverdagen kommer tilbake, og da dreier det seg også om å velge rett parti på grunnlag av hvem man selv er enige med, og ikke hvem det er blitt populært å stemme på.

En av tingene FRP kjemper hard for er å få mere oversiktelig invandringspolitikk, og for to måneder siden var det store oppslag i landets aviser om problemene invandringen forårsaker i spesiellt Oslo. Mens nå er dette blitt et tabu. Betyr at problemene ble borte over natten?

Jeg har på ingen måte noe i mot mennesker med andre bakgrunner, men jeg syntes man må få lov til å påpeke at dem må integreres i Norge. Dersom dem kommer fra et land med problemer og får ta med seg problematikken til Norge i for stor grad, så vil Norge etterhvert proposjonalt øke utfordringene i samsvar med antallet invandrere. Sum av summarum så bør invandrere tenke seg om hvorfor dem ønsker å bo i Norge, og være med på å bygge oppunder verdiene som har fått landet hvor det er i dag.

Jeg syntes alle skal stemme akkurat det som føles mest rett for dem, dem som står hardest på for de sakene du bryr deg mest om. Også håper jeg at vi kan være så modige og demokratiske at diskusjonene fra stuene blir flyttet ut i det offentlige rom. En stadig økende lukket gruppering hvor mennesker med kun like meninger kan sitte beskyttet å bygge oppunder meninger som kan mangle grobunn, det er det siste vi trenger.

Det har vært en enighet i det politiske Norge at terroren ikke skal brukes til å slå politisk mynt på. Unntaksregelen er at dersom man felles kan danne en motstand mot FRPs politikk, da burde alt være lov.

La oss være så demokratiske at ingen føler behov for å stenge seg inne med sine meninger. Lytt og diskuter, være åpne for nye impulser - og tenk på hvorfor man mener det man gjør.

Det er for meg ingen krise om AP vinner valget. Så lenge det er fordi at det er rett parti og rett sak for hver enkelt velger - og ikke fordi partiet bare ble populært som følge av hånderingen av terror. Til det er et valg for viktig og seriøst.