Du kan aldri bli Jens Haugen

I går fikk jeg en påminner om hvordan det er å være i fra Bodø, og hvorfor jeg flyttet bort i fra byen til å begynne med. Jeg fant faktisk en lapp er om dagen også, hvor jeg hadde skrevet "Bodø, byen som dreper drømmer". I all min savn til byen og ønske om å flytte tilbake, så er det desverre nødvendig å stoppe opp å tenke på hva som ikke er så bra også.

Det er rart med det, hvor vanskelig det er å slippe unna klørne til sin fortid og historien bak den. Jeg husker tilbake til når jeg gikk på skolen, hvordan jeg alltid var veldig overvektig og var plaget av mobbing. Og den tyngste biten av å være mobbet var ikke når noen sa noe til meg, det var i blikket til alle rundt meg. Hvordan jeg følte meg i gymmen og i svømmeundervisningen. Hvordan det var å være den eneste gutten som ingen av jentene var interessert i.

Men heldigvis forandret jeg meg nokså mye med årene og fikk det utrolig bra med meg selv både innvendig og utvendig. Men det merkelige er, når jeg møter en del av dem jeg vokste opp med, så kan jeg se i blikkene deres at jeg enda er den tykke gutten i fra barneskolen, og at jeg alltid vil være det.

Nå som jeg snart er ferdigutdannet fotograf kjenner jeg følelsen litt på nytt om hvordan gamle kjente ser på meg. For jeg er ikke fotografen som kan skape vakre bilder, nei jeg er lastebilsjåføren som sikkert bare har fått en dum og urealistisk ide om å være fancy fotograf. Jeg ser misunnelig på hvordan mine studievenner får så mange pene ord og kommentarer om det dem driver med, og hvordan dem blir båret på en bølge av støtte og positivitet for hva dem driver med.

Det er naturligvis ikke helt mørkt, jeg har mine kjente og kjære som virkelig har troen på det jeg gjør. Men veldig mange har det blikket, det blikket som dømmer deg ned - du skal ikke tro at du er noe. Du er ikke en kreativ sjel, fordi du er en lastebilsjåfør og det skal du være resten av livet.

I går endte jeg opp i en diskusjon med en venn om det å komme tilbake til Bodø og være fotograf. Og det var tragisk å få høre hvor lite respekt man får for det man driver med. Jeg har har gått tre år på skole og jeg er snart ferdig med mine Bachelor med honors. Jeg har hatt workshops med Norges beste fotografer - og daglig undervisning hvor man lærer detaljer om fotofaget som man aldri trodde var mulig - og som eneste elev gikk jeg ut med toppkarakter.

Men hva møter meg? "Du må ikke komme hit med all skolegangen din og tro du kan så mye om foto". Jeg kan forstå dem på en måte, fordi når jeg selv begynte på fotoutdannelsen så kunne jeg ikke begripe hva man skulle bruke to år på å lære. Jeg trodde jeg kunne gå et enmånederskurs å bli like god dem de beste, bare fordi jeg var kreativ.

Hvorfor tror "dem" at jeg har gått tre år på skole? Tror dem at jeg har skaffet meg en halv million i studiegjeld som vil følge meg de neste 30 årene fordi jeg ville slappe av i tre år?

Det finnes en situasjon som beskriver det hele så godt. Jeg var på besøk hos mine onkelbarn før jeg dro for å studere i Trondheim, og når jeg sa til min niese at jeg skulle flytte for å studere, så sa han "Hvorfor skal du gå på skole, er du ikke litt gammel til det?" Akkurat da kom broren min forbi og lo hånete forann onkelungene min og sa "ja det var godt sagt".

Og etter tre år med fotografi og premieringer i konkurranser, så går fremdeles min egen bror til andre fotografer i Bodø og betaler ti tusen kroner for å få tatt bilder og laget printer. Faktisk så er det slik at dersom jeg ønsker å ta bilde av mine egne onkelbarn, så kan jeg merke hvordan blikket til foreldrene svir i nakken min. Og det er min egen bror, så det er nokså symptomatisk hva man møter.

Ganske tidlig i studiene satte jeg meg et mål om hvor jeg vil - jeg skal publiseres i Vogue. Og dit skal jeg, koste hva det koste vil. Foto er for meg ingen jobb, det er meg - på både innpust og utpust.

Men kommentaren som møtte meg i diskusjonen i går var "Du blir aldri så god som Jens Haugen, og jo før du innser det jo bedre". Det er så symptomatisk som det får blitt. Du er i fra Bodø, du er lastebilsjåfør, jeg vet hvem du er - og du er ikke han stjerna Jens Haugen i fra Hamar.

Selvfølgelig skal jeg bli like god som Jens Haugen! Det tar tid, og jeg må jobbe jævlig hardt for det, men selvfølgelig skal jeg til det nivået en dag. Jeg skal i Vogue. Bare vent!

Nå har jeg vært målrettet og ambisiøs i 3 år. Jeg flyttet fra mine nærmeste venner, leiligheten min, familien min, mine hobbyer og interesser. Nå skal jeg tilbake snart, og det føles jævlig godt. Men til syvende og sist er jeg fotograf, og jeg skal en plass. Så jeg orker ikke å kjempe i mot janteloven til evig tid i nord.

Og neste gang det kommer en skapning med speilrefleks på fullautomatikk og skal begynne å lære meg om foto, så skal jeg gi en god gammeldags bitch-slap og si "have some goddamn respect".

Norge gir good vibrations

Den siste tiden har vært utrolig bra rett og slett. Turen til Italia var jo som kjent et mesterverk, og når vi returnerte til London for en liten uke, så var det besøk av AK og bare en skoledag før påskeferien. Vi hengte oss på AK og ble turister all the way, og plutselig ble London morro å være i. Vi brukte litt for mye penger, tok oss gjerne en øl klokken 12 på dagen på en pub og spise hos Jamie Oliver på kvelden. Shopping og sightseens var eneste avbruddene i grunn.

Men det å lande i Norge er en følelse for seg selv. Det ikke særlig mye logikk i det. Været er noen få plussgrader, snøen er borte og det er bare vissen barmark med en og annen hvit flekk igjen her nede på Lillyhammer. Butikkene har gått av skaftet, vi handlet inn for helligdagene, og vi var forsiktige med handlingen. Det ble 550 kroner! I England handler vi mat for en uke for 250-300 kroner.

Men tross alt, å være i Norge er så mye frihet. Det er alle de små tingene som er forskjellen. Norske matvarer. TV uten reklame hver 15. minutt. Køen i butikken er så liten. Den friske og gode luften. Og man kan lukke opp døren og stikke hodet ut og nyte total stillhet for noen sekunder. Frihet!

Klart, jeg føler meg litt kul som bor i motherfucking London, og har bodd i Australia og alt det der. At Engelsk er helt dagligdags er også ganske stilig. Men borte bra, hjemme best! Det å snakke Norsk er noe helt annet, man får sagt 100% av det man vil si, og man slapper mere av. Og nå skal Glimt spille fotballkamp på Mandag som jeg skal kjøre å se. Og til sommeren kan jeg drive på med mine hobbyer; spille fotball, volleyball, bade og restaurere biler. Storby og hippe cafèer er ikke meningen med livet, stol på meg.

Jeg sitter og blar i kalenderen min, for det har jeg faktisk fått meg. Jeg bladde meg frem til 1 Juni, der står det skoleslutt, og ved siden har jeg tegnet noen glade tegneseriefigurer. Og som jeg gleder meg til en sommerferie, slik som vi hadde når vi gikk på barneskolen. Over natten skal verden endre seg og bli magisk for et par måneder.

Juni får bli flyttemåneden min, men Juli og August skal kalenderene få lov til å være stort sett blanke. Jeg skal ligge på et svaberg, sitte i ølteltet og henge med kompiser. Jeg skal gjøre så lite fornuftig som mulig.

Herregud som jeg gleder meg til sommeren!