Huff, jeg hater den brutale og enkle virkeligheten; folk blir født og folk dør. Av alle de tingene jeg savner med å være barn, så savner jeg kanskje mest den uskyldige følelsen av å ikke ha mistet noen. Barna var barn, foreldrene var "gamle" mens besteforeldrene var de virkelig gamle. Og sånn skulle det jo være, og for hver dag som gikk så kom man nærmere en ny julaften, skoleferie eller bursdag - og ikke at de rundt oss skulle bli borte.
I går var jeg i årets første begravelse. Det var ikke noen nær venn, men det var en tidligere arbeidskollega. "Lille-John" var nesten to meter høy og grovbygd som få, men tross hva man skulle tro var fyren en mild og humørspredende historieforteller. Alltid godt med tålmodighet og en moro historie på lager. Og det blir sikker ikke den siste i år. For i de siste årene har det blitt stadig flere begravelser. Noen er skolekamerater som havnet i feil miljø, andre er famile og venner som forlot så alt for tidlig.
Minnene lever sier dem, og det er liksom trøsten i det hele. Etter å ha brukt julen til å rote rundt i gamle slektskart så skjønner man jo at som oftest stemmer det ikke. Etter en generasjon eller to - toppen tre - så er de fleste minnene borte. For hver person som forlater oss mister vi et individ. Det er drømmer, ønsker, kjærlighet, tanker og engasjement som bare fordufter. Borte for alltid.
Var det bedre før? Da var kanskje det å minnes de døde en luksus? Jeg kan se for meg at for 200 år siden måtte man gå raskt videre og gripe hverdagen for å selv kunne overleve. Men det er jo igjen en veldig god forklaring. I dag virker det å være annerledes, folk virker å gå videre så raskt. Arven brenner på kontoen og hverdagen venter med alle dens dustete selvrealiserende utfordringer.
Nå er det vår tur. Vår tur til å fortelle "han Lille-John med historiene sine". Eller om "han Vegard og moonwalken hannes". Eller om "han gammel-onkel i Gøya". Herifra og ut er dem bare til igjennom våre historier. Desverre er våre historier bare en skygge av deres virkelighet.
Det faktumet er det mest brutale livet har å by på.
