Magiske Trondheim var ikke helt borte likevell. Men Trondheim består ikke lengre av supertricks som sett på TV, det er mere litt enklere som merano. Men jeg flyr heller ikke lengre under radaren, jeg kan merkes blandt sjø, mennesker og fjell. Det er bedre å være en en høylytt nordlening med merkelige meninger, enn å være ingenting.
Vinterferien har landet i Trondheim samtidig som studenter og andre tar til vett og flyr mot sør, for hytte og hafjell. Jeg blir værende, tar på meg den blå jakken og de harde skoene og gjør meg klar til en ukes innsats bak noen kvadrat med glass. Ting må sponses. Lyset må sponses. Oppløsningen og videomulighetene må sponses.
Det er vinterferie, og det er bare noen måneder igjen til jeg lukker døren bak meg på skolen for siste gang. Fristene for at jeg skal ha noe å gjøre til neste år begynner å nærme seg, og det har gitt tankene føde. En av få ting som er sikkert - ja faktisk like sikkert som at jorden ikke er flat - er at jeg ikke skal på andre siden av den å gå skole på ny.
Tilbake står i grunn valgene mellom Dublin og London. Øl og ingenting versus Øl, konserter og fotball. Det blir nok det sistnevnet. Men jeg ble forelsket i San Francisco og Californi'en. Og jeg har snakket med skolen. Som har snappet opp adressen min. Og sendt flere kilo med kataloger som mamma tar med i trillekoffert til Trondheim. Men lillemin trenger kort reisevei hjem til å trene pekefingeren opp. Og jeg føler ikke noe behov for å SanFranciscosere megselv til noen nye ultrasmarte planer, slik som bånn-i-bøtta-Australia.
Men faen a (på AK'sk) - jæi vil. Jeg vil til USA og spise pannekaker i lønnesirup til frokost for 2,95 dollars. All you can eat. Også jogge 30 km hver dag for å ikke dø. Men ikke som student tror jeg. Nesten vet jeg. Kanskje som assistent, om gryende mr mester enda driver på der og er kul kis. Nårtid da? Og hvor lenge? Hele alltid? Nei?
Reinsvoll ILL (med bred ÆL) sier jeg har det travelt. At han ikke mener det, men at jeg har det for travelt. Mjaaa, tanken slår meg jo. Clooneystripene begynner å komme frem og mesteparten av mine bardomsvenner har barn har begynt å lese. Selv om jeg får aldri så mye venner som jeg digger digger digger, så er det vanskelig å erstatte dem som jeg har kjent i flere tiår, dem som har vært der i tykt og tynt. Ja bokstavlig talt. BMI.
Jeg vil for meget. Jeg vil alt, uten at tiden beveger seg hjemme. Jeg vil kunne dra ut i verden for å se på mennesker, bo i alaskens land, om så bare litt. Jeg vil bygge meg en karriære. Og deretter vil jeg returnere til et Bodø hvor menneskene har vært frosset. Mine venner har ikke fått barn og mistet sin puls. Mine interesser deles av mine venner, og ikke av dem jeg ikke kjenner.
Dette skremmer meg. Ikke det ene året i London, det er ikke så farlig. Men om jeg da skal være litt læreløpegutt. Også skal jeg være litt karriærejeger for å nå dit jeg skal nå, fordi jeg skal ha folk som ringer meg i Norge og prater på engelsk for å si hvor dem vil jeg skal ta fly, fordi jeg can do magic with my camera. Hvor er da mitt kjære Bodø? Eller mere presist; hvor er Bodø'erene?
I det siste har jeg vært litt nostalgisk og emosjonell. Noen annklaget meg ofte for det før i tiden. Min bror ble 37 år, og min mamma skrev hvor ble tiden av. Ja altså, jeg vet hvor tiden ble av. Min niese er for eksempel skremmende gammel, og det er lenge siden min bror så ut som en tyrkisk bartender med gullstrikk i området rundt albuen.
Men jeg har begynt å savne mitt gamle liv litt. Ja faktisk har jeg begynt å savne tysklandsreiser og litt langtransport til og med. Det er ikke jobben som lengter, men mere frihetsfølelsen av å konstant være i bevegelse - og tryggheten av å alltid komme hjem likevell. Min gamle bilhobby har begynt å blomstre igjen, og min nerdestatus kommer litt frem.
Ja for jeg kan skru biler i atomer og pusse dem opp å skru dem i hop. Jeg kan manøvrere en jekketrakke, og kjøre allaskens lastebiler med uansett henger. Jeg kan en del om regnskap og en hel del andre ting. Jeg eier leilighet. Hvem skulle tro det om fotonerden som aldri snakker om annet enn linser og komposisjon?
Planene fremover er massive. Jeg har et formidabelt fotoprosjekt på to måneder nå fremover, hvor mye tid vil gå. Vi skal en tur til London for å ta en "nice price for you my friend" sjekk på skolene. Etter det skal jeg til Nordic Light og få et diplom fordi mote og pekefinger arbeidet godt i lag. Jeg skal til Skagen sammen med Jensemann og Thomasevic (ish).
Så kommer sommeren. Da skal vi på telttur. Vakre helgelandskysten og vakre Lofoten og alle dens kroker. Kanskje skal vi rulle litt på min GSX-R motorsykkel? Fordi det er noe jeg har og elsker også. Friiiiheeet (som Halvdan Sivertsen, google it). Innimellom har jeg lovet meg selv at min Coupe Quattro og min Mk1 Golf GTi skal få litt oppmerksomhet. I år, og til neste år.
Så skal vi jammen meg ta til Ukraina. Tchernobyl (ish skrivemåte også her). I en lada stasjonsvogn, rød med fem seter. Også skal jeg og min skjønne til It'alia (sagt på totensk) til liten fjellandsby hvor vi må bestille mat på lokalt språk med papirlapper og ordbøker. Mangare. Pasta. Si. Pizza? No. Også festivaler. Også blir det London.. again.
Jeg blir glad og sliten og stresset av å tenke på alt dette. Men jeg vet bare at jeg skal dø en gang. Og at jeg vil tenke at jeg gjorde det beste ut av den tiden jeg hadde. Om det var 30 år, eller 102 år.
Nå skal John B. Lund gjør meg klar for min blå jakke. Og i alle tankene er jeg litt trist fordi Trondheim snart er ferdig. Men litt glad også. Jeg har brukt byen inn og ut. Bodd flere plasser enn de fleste som bor her til sammen. Vært på alle utestedene, og kan kartet utenat.
Trondheim er nå som 12. dag på en vellykket sydenferie. Den tiden når man enda nyter ferien, men er også litt klar til at det hele skal være over. Og man tenker at man kanskje kunne tenkt seg til å ta turen tilbake. Men det man sa dag nummer to, at man skulle ønske man kunne bo her for evig og alltid. Det er man ikke like sikre på lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar