Et puslespill, et puslespill ...

Kroppen, hodet og sjelen har kanskje "If found, please return to Bodø" merke. Det er visst hva som skal til, både for å løse store og små utfordringer. Ikke at jeg helt vet hvorfor, men jeg synger med til "Under the bridge" i mammas bil og finner mening i introen til en komedieserie. Kanskje livet ikke er så komplisert, det handler jo bare om å ha det bra. Humanisme tror jeg det kalles.

Etter å ha slitt meg i forskjellige retninger kan det virke som det har oppstått en våpenvile mellom indre ytterpunkter. Bondevik, Arafat og gutta har vist at prating kan løse problemer. Derfor har jeg pratet til jeg ble tørr i munnen. Og som Arafat og gutta kan jeg ikke skryte på meg å ha fikset så meget, men det er et skritt i riktig retning.

Sist jeg hørte om noe som kom rekende på ei fjøl var mens upedagogiske barnebøker enda var populært. Men selv ikke da våget dem at fjølen skulle komme motstrøms i en avføringsfarget Themsen, mens granatene haglet fra kanonen ved enden av Brick lane. Men i denne boken ender historien når norske troll og huldre setter til livs engelske gnomer.

Flaks er et lodd man aldri vinner på, ja forutenom pensjonistene da. Dem vinner alltid. Så flaks er ikke noe å regne med riktig enda. Vips så var komplisert matte blitt til noe langt enklere når 1. juli sniker seg opp.

1. Tar tingene og flytter hjem til Bodø hvor nettverk og venner allerede er på plass.
2. Kaste dartpilen på et kart, bestille enveis flybillett og begynne å gå rundt å banke på dører hvor jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg.

Jeg liker uttrykket "By the power of deduction", og her føler jeg det er på hjemmebane. Dersom den dartpilen skulle få luft under vingene er sjangsene små for at den treffer Oslo - byen kjent for serievoldtekter og trafikkstøy, eller Trondheim som plutselig føles veldig "last year" når alle studievenner har reist videre.

Så da skulle jeg stå der, i Milano, Paris, Københævn eller Berlin. Her skulle jeg ta av meg luen, banke på døren til reklamebyråene og stille med dådyrøyne og si "Hei, jeg heter Raymond og kommer fra Norway. Jeg er en av mange tusen fotografer i denne byen, jeg kjenner ikke dere, dere kjenner ikke meg og jeg skjønner ikke et ord av språket deres. Men jeg har veldig veldig lyst til å jobbe som fotograf her. Si? Da? Ok? Jæ?"

Power of deduction med andre ord. Og en plass må man starte uansett, bygge opp portofolio og smaker på hva man har lyst. Man skal leve og man skal le. Og vil man til nye eventyr er det bare en flytur unna uansett. For når man hører til, da går det jo å sette ting på pause.

Bodø har dessuten flere babymaskiner pr innbygger enn noen andre land utenfor Afrika/India. Skilsmisser er det også hauger av, så det betyr jo at det må være en del giftemål også her. Det betyr en hel del innbringende fotojobber som jeg ikke har tenkt til å ta.

Jo, fordi jeg hater samlebåndsfotografering. Jeg hater det virkelig og mister lysten til å være fotograf når jeg tenker på det. Inn med bleiebarnet eller familien, lag noen prompelyder og ut igjen etter høyst førti minutter. Husk hvit bakgrunn og blureverktøy. Og viktigst av alt; si at fotograferingen koster tusen kroner, men glem å si at dersom dem vil ha printer til nærmeste familie må det koste ti tusen kroner. Og sist men ikke minst; det bildet med dårlig lyssetting som egentlig ikke er skarpt i det heletatt gir penger det også - så selg mens du har sjangsen.

Reklamefoto og fashion er hvor jeg vil, og neimen om jeg gir opp. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve på det umulige, å jobbe utelukkende mot næringsmarkedet i nord. Kunder hvor kvaliteten er i førersetet, og ikke prisen. Og det gamle trikset gjelder enda; skape etterspørsel.

Så får det bli New York om jeg føler for det om en stund.