Fotografen hater London

Jeg, Raymond Engmark syntes slettes ikke London er så værst. Når man bor og lever her blir London veldig fort hjemme. Prisene er hyggelige på det meste, og man har masse tilbud som man kan fylle fritiden med. Faktisk er det så mye tilbud at man ikke rekker alt, og prisene er faktisk så hyggelige at man kan leve nokså bra som student.

Fotografen Raymond Engmark derimot, hater London! Jeg hater å bo blandt slott og palass med store hengelåser og strenge vakter. Jeg hater å bo blandt skyskapere omringet av falleferdige murhus. Jeg hater å vanke blandt motehus med streng policy og designstudenter med store drømmer og ikke fullt så store resultater.

Jeg hater å bruke dagene mine på undergrunnen, på bussen eller på toppen av en skosåle. Jeg hater at kameraet ikke har vært brukt mindre på tre år. Jeg hater at jeg ikke får trening og utfordringer for å kunne bli bedre. Og jeg hater det faktum at blir man ikke bedre - så blir man værre.

Jeg hater at det ikke finnes fjell, fjorder og plasser for å ta bilder på. I stede er det indiske butikker som blander seg med konservative britiske konsepter og skaper rot uten smak. Jeg hater å være uten bil, uten å kunne finne en interessant plass å ta bilde på.

Jeg hater skolen og det faktum at studioet er like velutstyrt som heimkunnskaprommet på ungdomsskolen min. Jeg hater idiotisk planlegging av lærerne som stort sett resulterer i følgende skoletid;

Mandag 10 til 11
Torsdag 10 til 13
Fredag 14 til 15

alt bare puttet sammen for å forsikre at man kun rekker skolen mens det er dagslys og eliminere all mulighet for å reise bort en periode for å fotografere utenfor London.

Men egentlig er det bare en ting jeg hater. Det at jeg ikke er lykkelig i London. Det jeg liker best er å ta bilder ... og selv om alt annet er ganske bra ... så hjelper det så lite når fotografen i meg dør litt for hver dag. Tro hva du vil om London - men noen ganger ser man faktisk ikke skogen for bare trær - uten at det er ens egen feil.