Luke 24

Julen fungerer i stadig større grad som en tidskapsel fra gammelt av. Vi samles rundt denne spennende merkelige tingen fra fortiden, en vakumpakket kapsel hvor ting nærmest forblir urørt. Når den åpnes siver det ut de merkeligste gamle ting; omtanke, familie, kjærlighet, sinnsro, nostalgi, stillhet og andre rare ting vi har hørt en bestemor eller bestefar fortelle om.

Faktisk er det slik at hele landet tillater seg å stoppe opp for å respektere høytiden, gleden og familien. Samfunnet med sitt behov for effektivisering og tilgjengelighet parkerer vogntogene hjemme på gården, flyene på bakken og hurtigrutene ved kai. Ja til og med kong vinter får hvile i fred noen timer mens brøytemannskap skalker lukene og isolerer samfunnet totalt for å rekke hjem til sine kjære for julemiddag og myke pakker.

Romantikken som legger seg mykt over julen er så nær og kjær - og ikke minst tradisjonell. Vi anntar at den vil være der for alltid, men under radaren innhenter hverdagen oss, ja til og med i julen. Julekortene med en hilsen fra fjerne slektninger og venner er byttet ut med kjedemeldinger på Facebook og MMS. Julebesøkene med kaffe og småkaker er byttet ut med en rask telefonsamtale, og den gjeldende generasjonen forbinder juletradisjoner med reklamer fra Coca Cola.

Mennesker har godt av å stoppe opp og se bakover. En liten pause fra målene vi har satt oss, tid til gamle tradisjoner og familiehistorier som man snart selv må bringe videre til neste generasjon. Alibiet er at julen er barnas tid, den er til for at barn skal fråtse i pakker, tegneserier og julegodter. Men når vi tenker tilbake til vi selv var barn, er det ikke familiestundene vi husker - og ikke pakkene vi fikk?

Rusmisbrukere og hjemløse er triste juleskjebner det er lett å sette fingeren på, mens det er mange triste skjebner som ikke er fullt så synelige. Kommunikasjonen er blitt så enkel, upersonlig og digital - også i julen. I alt for mange hjem sitter det onkler, tanter og besteforeldre i bare hverandres selskap mens resten av familien ofte feirer jul bare et steinkast unna.

Det er så enkelt å utelatte noen og unnskyldningene er mange. For noen er det gammel stolthet og småkrangler. For andre er det ikke nok IKEA møbler hverken i stuen eller rundt middagsbordet for å huse en storfamilie. Og hvem har vel tid til å gjennomføre en julemiddag til hele familien.

Men når jeg hører min mor på snart 60 snakke om sin barndom ser jeg tingene i et annet lys. Jeg får høre om storfamilien som presset seg inn på noen få kvadrat og julemåltid som bestod av julebrød med - den gangen - ekslusivt kjøttpålegg. Eller hvordan min oldemor skulle delta på julefeiringen tross sykdom og ble fraktet liggende på sleden bak hesten Luna og deretter bært inn i stuen.

Historiene går om hennes tanter, onkler og besteforeldre og slike minner - men hva min mors øyne møtte når hun pakket opp sine gaver har aldri blitt fortalt. Kanskje kan julen tas tilbake. Stemning tar plassen til stress og posen med Twist til bestemor byttes ut med et besøk og en klem. Vi tør minnes dem som ikke lengre er og husker dem for de fine minnene, mens vi enda har dem.

Denne julen skal jeg ta meg mere tid til å besøke mine besteforeldre og andre som skapte minner i min barndom. Og de minnene er jeg fryktelig glad i, siden mitt besøk går til kirkegården - noen steinkast unna.