Datoen er 12 November 2007. McMagnemann hadde i et middels dårlig øyeblikk forflyttet seg til Tønsberg for å forfølge en karriære som alarmsentraloperatør, slæsh partysvenske på bryggekanten i båtbyen. Ingen av oss hadde forutsett dramatikken som skulle utspille seg denne høsten når jeg en måned tidligere bestilte kombinert party- og kompistur retning sør. Selvfølgelig ble timingen slik den måtte bli. Glimt skal møte Odd i kvalifiering til tippeligaen, og jeg skal feriere nokså nært Skagerak stadion. Og selvfølgelig skal jeg være der når Odd spiller mot Glimt - på Aspmyra.
Vi hadde liksom ikke helt troen på den opprykkskampen. Glimt hadde avsluttet sesongen begredelig og man måtte vel være litt religiøs for å tro at dette skulle gå veien. Men man benket seg foran TVen for å se om Glimt i allefall kunne gjøre et ærlig forsøk.
Så skjer det. Fotballguden Runar Berg mottar ballen i mellomrom. Dytter ballen over på venstre skolisse. Trer igjennom Thiago Martins. Plutselig kan Thiago Martins gå på vann. Noen og åtti kilo samba blåser Andre Muri overende som et korthus, runder keeper og putter fra noe som da virket som død vinkel. Mulig Thiago var skyldig vinkel når jeg tenker meg om.
Kampen blåses av. Ingen skjønner helt hva som har skjedd, og kun den gule bibelen har svaret. Førstedivisjonslaget rykker "aldri" opp. Dette er kampen som normalt sett bare genererer litt ekstra billettsalg for tippeligalaget før de gjør seg klar til nok en sesong i det gode selskap. Men i Bodø pyntes det til fest. Aspmyra er så godt som utsolgt og plutselig er det Odd som har presset på seg.
Samtidig lander en stykk Raymond på Gardermoen, blir hentet av Magnemannen og setter kursen mot Tønsberg. Første stopp er Rema 1000. Vi er i fremmed land og fotballens 17 Mai skal feires. På Rema 1000 sklir vi bestemt bort til hyllene med brunt brygg, plukker opp et brett med 24 flasker i mellom oss, betaler og kjemper oss forbi en bøssebærende søring med frelserkostyme i døra. Jeg lyver om jeg sier han ser på oss med et stolt blikk.
Men lite vet han hva som er i vente. Vi e norlæninga, førr fan. Ballerina-søringene har tatt turen opp til feskelandsbyen sør for vestfjorden og tror dem skal vinne kampen. Men vi leder 1-0 fra første kamp, og nå skal tingene foregå på Aspmyra. Vi aner hva som er i vente.
Magne har funnet en pub som sender kampen, trolig fordi noen Odd supportere som har gått seg vill fra hjembyen har mast seg til det. I det vi jekker første øl i Nordbyen (selvfølgelig bor han i Nordbyen når han først har dratt sørover) så innser vi at gult er i mangelvare sørpå. Vi løper over gangen og rekrutterer to nabojenter, kler dem opp i gult og gir dem en kjapp historietime i nordnorges stolthet. Tønsbergjentene konverterer umiddelbart og vi drar oss tidlig ned på puben, samtlige med gule klær og gule hjerter.
Det er en Mandag og puben som sender kampen fylles sent opp denne høstkvelden. Glimt supporterklubb avdeling Tønsberg med fire medlemmer er tidligst ute og plasserer seg på første rad. Det nærmer seg kampstart og et kjapt blikk over skulderen viser tydelig hvilken breddegrad vi oppholder oss på - Odd supporterene sitter spredt rundt oss og ser lite skremte ut. Hverken fire gulkledde på pub i Tønsberg eller elve gulkledde på gresset i Bodø tenker de skal bli noen trussel.
Så skjer det. Trond Olsen får ballen på 6 meter. Dette var i tiden før Trond Olsen hadde begynt å tenke og gikk på rent instinkt. Er målet i sikte brukes det strak vrist. Og kun strak vrist. Ballen lager hull i Rune Jarstein. På første rad i Tønsberg står to ganger 100 kilo å jubler, to jenter har en tilstand midt i mellom vettskremt og nyforelsket og de hvitkledde i lokalet forsøker å synke ned i plankegulvet.
Fremdeles er det liksom ingen som helt tror dette vil holde. Vi gulkledde passer på å nyte øyeblikket, hva som venter rundt neste sving tørr vi ikke tenke på. Men i yttersvingen kommer Trond Olsen igjen. Nok et hull i Rune Jarstein. Feiringen tar av. Skyggen fra prosjektoren viser to kjegleformede nordleninger på første rad som plutselig tørr tro. Vi tror på Adeccoligaen 2008 - for Odd.
De hvitkledde reduserer. Odd supporterene som virket 50 cm høye for noen minutter siden blåses opp igjen, og over skulderen kjenner jeg lukten av søring. JAAAAAAAAAAAAA inn i øret mitt. Vi har fulgt dette laget lenge nok til å vite at man skal ikke tørre tro. I det man begynner å tro på noe, så går det den veien høna sparker. Vi leder 3-1 sammenlagt, men det er en omgang igjen og plenty med tid for å gå på en skikkelig smell.
Det har gått 68 minutter og Runar Berg har nettopp startet løpet sitt en plass i østbyen. Trond Olsen krummer nakken og øker frekvensen. Ballen kommer i bakrom og Trond springer cirka dobbelt så fort som alle hvitkledde i Bodø. Chippen på 40 meter er perfekt, og på bakre venter nok en gang noen-og-åtti kilo samba. Volleyforsøket er er hærlig feil og løpet som har startet i Dutte sin hage kommer fossende på femmeteren.
Ballen ligger i nettet. Runar ligger i nettet. Vi skjønner det. De skjønner det. Alle skjønner det. Glimt er tilbake i tippeligaen. På første rad satt vi på noen pinnestoler, med beina godt trukket inn under oss i spenning. Så går ballen over streken. Så går Runar over streken. Så går vi over streken. Spontant hopper vi opp i vill jubel. Baksiden av tungtsatsende knær fungerer som en katapult på nevnte pinnestoler og skyter dem bakover i lokalet mot Odd supporterene.
Vi feirer, jubler og klemmer. Bak oss ligger to stoler veltet blandt det som en gang var en gjeng med Odd supportere, som nå er redusert til tomme seter. Trond er der fremdeles. Aspmyra er der fremdeles.
Velkommen til kamp, Oddrane! Måtte dere gå tidlig også i 2015.
Ærlig skrevet! Førr evig!
SvarSlett