En ensomt sort får på over 30 år

Det er bare å kalle en spade for en spade, jeg er et sort får. Jeg har vel i grunn alltid vært det, helt i fra barndommen så gjorde jeg ting på min egen måte og gikk mine egne veier. Men å være et sort får i barndommen er ikke så farlig, konsekvensene er ikke så store og folkene rundt det er stort sett de samme uansett hva du finner på.

Når man bikker 30 år og fremdeles er det sorte fåret er det ikke alltid like kult lengre. Jeg går fremdeles egne veier, har litt annet syn på saker og er ikke helt som andre. Jeg endte opp som kreativ reklamefotograf, en dustedrømmejobb hvor man aldri har penger. Ikke har jeg barn, og jeg trives veldig godt uten. Stuen burde så definitivt vært pusset opp hjemme, men jeg bruker heller tiden og pengene på å reparere et gammelt Jacuzzi fordi jeg elsker å bade. Listen er lang med rare valg og handlinger.

Men det er bare sånn. Dette er ikke ting jeg velger, det er bare hvem jeg er. Det er bare noe inni meg som styrer meg i de retningene, kall det gjerne personlighet. Men jeg må erkjenne for meg selv, livet blir stadig mere ensomt av å være det sorte fåret.

Veiene jeg vil gå føles like riktig for meg som dem alltid har gjort, men det er stadig færre som går sammen med meg. Men det som føles fryktelig trist, det er plutselig blitt veldig mange færre som syntes det er greit at jeg er den jeg er. Er det en fest, en roadtrip til ACR eller noe annet sosialt er jeg ikke lengre inkludert. Og er det en ting jeg aldri trodde jeg skulle føle så var det ensomhet.

For jeg er også et sort får på Facebook. Andre mennesker har ett eller annet filter jeg ikke har. "Slutt å følge Raymond" tror jeg er flittig brukt, og jeg oppfattes som negativ og rar. For dem som ikke kjenner meg så godt så skjønner jeg det faktisk. For dem som ikke vet at ting bare ramler igjennom fingertuppene mine uten at jeg nødvendigvis mener så mye med det.

Det som er trist er at mennesker jeg har kjent i 10-20-30 år gjør opp sin mening igjennom Facebook. De som jeg har ledd timesvis sammen med, de som jeg har hatt så mye moro sammen med, de ser meg ikke lengre som den personen jeg er, fordi jeg ikke helt passer inn i rammene og reglene på nettet. Det gjør meg mest trist av alt.

Det å skulle være seriøs og korrekt krever mye av meg. Å formulere dette på en ryddig måte krever mye. Bare det å sitte i ro i to sekunder krever mye av meg. Derfor har jeg tusen prosjekter, prater mye og har alltid baller i luften.

Kanskje tenker du fremdeles jeg bare er en tulling, ja kanskje tenker du at jeg ble mere tulling for å skrive dette på nettet. Men som med alt annet, for meg er det like naturlig å gjøre dette som det kanskje er naturlig for deg å ikke gjøre det.

I en tid hvor alle skal aksepteres, så kjennes det ikke så greit ut å være han fyren utenfor rammen. Jeg ønsker ikke å sutre eller klage. Det hadde bare vært godt om det igjen ble slik at jeg følte det var ok å være Raymond, som jeg alltid har vært. I stede for å være han som alltid ramler utenfor.

Akseptere tykke, tynne, homofile, muslimer, fargede, handicappede - så hvorfor ikke også akseptere en personlighet? Livet gode stunder er ikke like mye verdt uten gode venner å dele dem med.