Frihet på fire hjul

Kjære Erna, kjære Siv, kjære Jens og alle andre som har vært med å forme det norske avgiftsnivået. Jeg har et par ting jeg har lyst til å si til dere.

Den første tingen er at ikke alle bor i Oslo. Vi som bor ute i periferiet har stort sett vært i Oslo og fått en smak av det fortreffelige kollektivtilbudet dere har. Vi forstår veldig godt at det bor en god posjon folk der som har foreldrene på Skøyen, venneflokken på Grünerløkka og jobben i Bogstadveien som mener at bilbruken i Norge må ned. Den ene gangen vi var så djerve å ta bilen med inn til Oslo, så fortstod vi fort at det å bruke bil i stede for kollektivtransport i Oslo er hull i hodet.

Men vi er en gjeng på et par millioner som ikke bor i storbyer. Hvor en tur til familien uten egen bil ville betydd et par mil gående lags øde landeveier uten bussforbindelse. Hvor vennene bor på forskjellige utkanter, og fritidsinteressene er milevis i forskjellige retninger. Vi har også ofte interesser ut over kino, netflix eller en tur på kaffebaren. Vi skal innom trelasten en tur, frakte en kano eller rekke over noe som stenger før første buss når nærmeste bussholderplass.

For oss er bilen frihet. Og den friheten gir oss livskvalitet. Det gir oss muligheten til å bevege oss dit vi vil, og muligheten til å nyte alle de tingene vi har utenfor storbyene. Stikke på de skiturene, bade på de strendene eller bestige de toppene - eller noe så enkelt som å besøke familie og venner.

Den andre tingen jeg vil si dere er at ikke alle er en del av en husholdning med inntekt på over en million. Mange har ikke valget om å handle seg en Tesla for å kunne ignorere alt som heter bompenger, parkeringsavgifter, engangsavgifter - dem som sklir rundt i en småsliten og utrygg Ford Escort fra nittitallet fordi pengene ikke strekker til noe mere. Og selvfølgelig har dem aldri penger til overs til å løse ut bombrikker heller, så jo mindre penger du har, jo mindre blir friheten på fire hjul.

Det å bruke bil i Norge koster like mye for alle. Fylle bensin, betale årsavgift eller passere bomstasjoner. Samme pris om du tjener 200.000 i året som deltid på Rema eller om du bor på Aker Brygge og tjener 2 millioner i året. Det betyr at mange av de med stram økonomi må prioritere bort ting for å ha råd til å bruke bilen. Fiskepinner og besøk til mamma, eller taco og hjemme i kveld?

Det er prisverdig i seg selv å søke løsninger som minsker utslippene, og det naturlige er jo å beskatte bruken av bilen. Tanken er god, det triste er at det stenger samtidig mange dører for de som har minst, og merkes knapt av de som har mest. Ikke bidrar det bare til økt klasseskille, men enda viktigere - det tar bort friheten og muligheten til å oppleve det som ligger rundt oss, friheten til å omgås med andre mennesker.

Hele tiden blir man fortalt hvordan bensinen aldri har vært så billig i forhold til disponibel inntekt, men hvem sin inntekt? Paradokset er at samtidig blir det meste annet billigere. Bomringer og bensinprisen gjør at det å forflytte seg med bil er dyrere enn det meste annet. Har du glemt verktøysettet hjemme? Har du glemt shortsen før svømming? Enkelte ganger er det billigere å da svinge innom Biltema eller G-Max å handle nytt, enn hva det er å kjøre hjem å hente tingene. Og skal du til Barcelona med Norwegian så risikerer du å bruke mere penger på å komme deg til flyplassen enn hva du betaler for flybilletten.

Visst skulle jeg gjerne dratt inn bilprisene i dette også, men nye biler handler om mulighetene til å overleve. Kostnadene ved å bruke bilen handler om muligheten til å leve.