Litt av et dilemma

Så sitter jeg her litt ensom og forlatt i Bodø. Det er vel den merkeligste følelsen jeg noensinne har følt. For Bodø er min hjemby og her er mine røtter. Her er alle mine venner - venner som jeg betrakter som familie. Alikevell føler jeg meg ensom.

Normalt sett skulle jeg vært hjemme i flere måneder for ett år siden. Møtt venner over en pils eller ti, dratt på turer til Sverige og spilt sandvolleyball. Men Australia-kalenderen er litt annerledes, og dermed ble det bare akkurat nok tid til å fikse det mest nødvendige før jeg hastet til flyplassen og Townsville.

Sannheten er at to år borte fra noe betyr noe. Man kan gjerne komme tilbake å føle seg akkurat som man gjorde da man dro, men man glemmer at alle sine venner beveger seg videre. Dem er jo tilbake i Bodø og lever sitt liv videre dag for dag, og når man selv kommer tilbake for å fortsette der man slapp - da har plutselig dem seilt to år bort.

Vanene dem hadde er annerledes. Vennekretsene har skiftet seg litt. Og ikke minst, dem har blitt vant til at jeg er milevis unna, og dermed er det ikke lengre naturlig å spørre hva jeg driver med. Og selv om jeg hilser på annenhver mann i gata, så er det så alt for mange jeg egentlig ikke vet hva dem driver med lengre. Og enda føler jeg at det er mennesker jeg kjenner godt og stoler fullt ut på.

Etter å ha "levd mange forskjellige typer liv" så har jeg i de siste årene funnet ut hva det er jeg liker. Jeg behøver å være sosial og se mennesker hele tiden, og når man er i Bodø er den enkleste (og nesten eneste) måten å gjøre det på å ta seg en fest. Og dermed har også det bestemt litt hvilke typer mennesker jeg velger å bruke mest tid på. Maurene kribler rundt i blodet mitt alltid, og dersom jeg sitter en kveld foran TV'n så rister jeg mens det skummer ut av munnen min.

Det er nok mange som ikke skjønner hvor vanskelig det er for meg å flytte til London nå i september. Dem fleste er nok smått misunnelige fordi jeg får oppleve å bo i fotballens hjemland - eller i europas shoppingby nummer èn? Men det tynger at jeg sakte men sikkert blir en mindre og mindre del av at som skjer i Bodø. Og det stikker! Fordi det er noe som har bygd seg opp over 30 år. Det er faktisk hele mitt liv.

I Mai/Juni til neste år er jeg ferdig med min bachelor i London og står ved nok et veiskille. Jeg kan dra ut i verden og møte sterk konkurranse og utvikle meg videre som fotograf, og nå alle mine drømmer og strålende bilder. Men da har jeg vært borte hjemmefra i over 3 år, mens verden går sin gang. De vennskapene som tåler 3 år er sterke. Men hvor mange tåler 4 eller 5 år?

Som 30-åring har jeg lært en ting. 20-årene får man aldri tilbake, og det håper jeg alle i 20-årene kan lære seg. Man kan gjerne tro at man kan gjøre hva man vil nårtid man vil - men sannheten er at det er ikke like morro å gjøre noen ting som helst, om man ikke kan dele øyeblikkene med dem man bryr seg mest om. Og tiden med gode venner som alltid har tid til deg - den skal man ikke ta for gitt.

Fotografiene mine er min lykke. Vennene mine er min eksistens. Og noe man bryr seg mye om kan også gi store bekymringer. Og nå er virkelig behovet for å være Nordlening til stede. Så når Juni til neste år kommer, da tror jeg du finner meg i nord.