Festivalsøndagen er over oss. Altså nedblåste telt, mennesker sovende midt ute på berget og nye fjellformasjoner dannet av søppelbergene. Siste halvdel av uke 27 ble Træna, etter tradisjon tro, omdannet til lekegrind for musikkinteresserte Nordleninger med forkjærlighet for vakkert landskap og alkohol.
Denne gangen var turen kommet til meg og oss, den Nord-Norske værneplikten skulle avtjenes som frivillig på festival. Siden jeg har samlet opp et studielån på flere hundre tusen for å utdanne meg til fotograf, så ante det meg at å tilby seg mine fotografiske tjenester ville bli satt stor pris på. Men så var det dette med teori og praksis da.
Først vil jeg understreke noe; det er ingen ting som heter halvproffesjonell fotograf. Om enkelte kjøper dyre kniver og leser kokkebøker til øynene blør, så har jeg enda til gode å høre at noen kaller seg halvproffesjonell kokk - uansett om maten dem lager er aldri så god. Da heter det "jeg liker å lage mat".
"Jeg liker å ta bilder". Gjerne for meg, ingen problem. Men det er ikke slik at om du kjøper det en Canon 5D MKII og 24-70 og legger igjen 30 lapper hos Japan Photo, så blir du automatisk halvproffesjonell fotograf. Kjære alle sammen, det å være fotograf er et virke og et fag. Verktøyet vårt er kamera og tilbehør, men det er kunnskapen som avgjør om du er proffesjonell - eller ivrig amatør.
Tidene har endret seg; nå sjangler vittigen festivaldeltakere om kring med speilrefleks rundt halsen. Og det er ikke mangel på investeringene, antallet som snubler avgårde med Japans pakke til 30 laken er ikke få, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvor mange av de kameraene som skyter i JPG.
Men jeg har vært der selv! For 2 år siden ønsket jeg å være fotograf, og så igjennom hvilke jobber jeg kunne søke på, men endte opp med å søke skole etter noen runder med andre mennesker som tar bilder. For "hallo", hva kan egentlig en skole lære meg? Og hva er det som skal ta to år? Sannheten var at i løped av første måneden revulosjonerte skolen fotograferingen min tross jeg var en interessert amatør - og det er nå kunnskap som jeg tenker ethvert menneske med speilrefleks bør ha. Noe som overhodet ikke er tilfelle.
Jeg glemte det nesten; jeg har brukt noen dager under åpen himmel bare avgrenset av en tynn teltduk og vært både festivalfotograf og festivalgjenger. Det første jeg kan si er; riktig verktøy til feil jobb. For dem som ikke vet det, jeg er en ressigerende fotograf som bestemmer alt i mine bilder. Her ble jeg mer eller mindre bedt om å være annensorterings pressefotograf og knipse 150 fyllabilder ispedd en og annen overemosjonell artist.
Festival-lordene mener å ha en kunnskap om musikk vi andre ikke har. Kanskje er vi ikke "smarte" nok? For etter å ha deltatt på festival hvor promillen har vandret rundt grensen til å føre båt eller ikke, så sitter jeg igjen med et inntrykk større enn "det var dritkult, men æ huska ingenteng".
Hvem er Ólöf Arlands? Og hvorfor opptrer hun akustisk i en kirke full av berusede mennesker, på et språk vi ikke forstår, mens hun veksler ansiktsutrykk fra å være graverende deprimert til en blomsterengs-orgasme? Og hvem er Anna Järvinen, om ikke en svensk-finsk tobarnsmor og kunstlærer som har fått publisert diktsamlingen sin, som det nå også er satt musikk til.
Og jammen ta har dem ikke også valgt å krydre festivalen med et skjult samarbeide med Den Norske Turforeningen, noe som medførte 700 meter med bekmørk grottevandring med påfølgende sjampis og jordbær som trøstepremie. Hvorpå ferden gikk videre til en vakker utsiktspost, men deretter i bratt vinkel ned lands en fliselagt stålwire til foten av et fjell hvor Jenny Hval trosset vind og etterhvert gråvær for å berike alle kunnskapsløse musikkinteresserte nok en gang.
Men dette passer kanskje bedre festivalpublikummet enn hva det passer en ungsinnet tredveåring. Her glimter, med noen hederlige unntak, fjortissfylla med sitt fravær, og brorparten av festivalgjengerene har rukket å få noen sølvtonete hårstrå. Og attpåtil skjønner jeg at det ikke er mulig å booke bare store navn, selv om jeg fremdeles syntes at "stallfyllet" gjerne også kan være stemmesprekkende allsangsfavoritter som Joddski og Trang Fødsel.
Etterhvert ga jeg opp både fotograferingen og festivalen, og kjøpte meg en tipakning med øl for å skylle ned en fruktige rieslingvinen med. Men etter litt forsvant de mørke skyene over Træna, faktisk omtrent samtidig som Ida Maria entret sin "hjemmearena". Med en rusten stemme som hylte "eg elsk dåkk træna", så fikk bedrevitere være bedrevitere og fjortissfylla og grått kjemmet hår gikk i skjønn forening foran scenen krydret opp av frieri fra scenen, før Ida Maria fulgte opp med "I like you so much better when you're naked".
Og når rocken hadde lagt seg fra en rusten strupe med kanskje ikke alt for heldig rumbakjole, så ledet bergensk rap inn mot ukens Duracell og Lars Vaular kom noe uannonsert hoppende i fyr og flamme inn på hovedscenen og skrudde temperaturen til maks. Fotorestriksjonene fra Manu Chao var borte, øl og vin fikk være nettopp det, og kameraene fikk fortjent oppmerksomhet fra en Vaular som også fikset sound og puls!
Når hele folkemengden gikk bananas og solbrillene fløy over sperringene, så ga helgen mening i siste sekund og reddet seg fint inn, om så med minst mulig margin. Men bak det meste finnes det en moral, også denne gangen!
Frivillig på Træna er dritkult, man blir tatt supergodt vare på og møter mange kule mennesker. Men er du fotograf møter du ingen nye utfordringer, tvert i mot, landskapet blir forsøplet av telt og klær i total disharmoni, mens folkene naturligvis også forsøpler seg selv i prosessen.
Og for guds skyld; dersom du ikke vet hva RAW er og ikke har tenkt til å lære deg det - og du ikke har tenkt til å drive med foto som aktiv hobby - jeg ber deg; ikke la deg lure av selgeren på Elkjøp slik at det også neste år flyter fotoutstyr for millioner til fristelser for våre nye øst-eurpeiske venner. Kjøp et lite kompaktkamera med kvalitet, og du blir garantert mest fornøyd med det.
Festivalregel nummer en funnet opp på ny; aldri edru på festival! Og dersom mine bilder skulle dukke opp noen plass fra denne festivalen; la oss late som om jeg hadde fulgt regel en til punkt og prikke.
Jeg er så utrolig mye bedre enn det ....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar