Joda, tankene har fått satt seg litt de siste dagene, og hodet har fått roet seg litt mere ned. Tanken på å komme tilbake til Bodø i det våren slår inn vokser bare mere og mere på meg, og akkurat der jeg er nå, så føles det helt rett.
Det er vel mange som ikke skjønner bæra av dette. Fotovenner tenker at har man amisjoner så drar man til utlandet, mens Bodøvenner undrer seg hva i alle dager jeg skal gjøre i Bodø - og spesiellt når man kommer direkte fra London.
Når jeg dro fra Bodø så kranglet jeg litt for å få en plass i Trondheim i stede for Stavanger (hvor jeg først kom inn). Grunnen var at jeg ønsket mulighet for å se venner og familie fra tid til annen, ja rett og slett reise hjem titt og tett.
Men slik ble det ikke. Det ble Trondheim omtrent i ett strekk bare avbrutt av jul og en helg eller to hjemme. Så var det hjem i et par uker og glemme sommerferie, hive alt i bagen for så å vende snuten til Australia. Så var det en 180 grader sving i Australia, og plutselig var jeg på Fiji. Så før jeg visste ordet av det satt jeg i Los Angeles, også San Francisco - og litt New York og Düsseldorf før jeg til slutt var på Øyer. Bare etterfulgt av VM i pendling til skolen i Trondheim.
Og midt i det hele har det vært Riga, det har vært Skagen og kjendisjakt og måneder hvor jeg knapt har sett skolen grunnet reising med foto. Og jammen dro jeg ikke fluksens på reise Nordland rundt når jeg kom hjem, også endte jeg plutselig i Ukraina på verdens største trancefestival. Og nå sitter jeg her og begynner så smått å planlegge hva bagen skal inneholde for et år i London...
Joda, jeg er en Indiana Jones uten kostyme og pisken (og aksenten, takk gud). Vent, jeg trekker det med pisken. I Trondheim har det vært mye frem og tilbake. Det har vel vært tre måneder på vandrehjem de siste to årene. Jeg har bodd på fire forskjellige adresser, samt oppholdt meg på sofaen i perioder til tre forskjellige venner.
Da er det faktisk sånn at jeg ser frem til det som kommer i Mai/Juni. Jeg skal hjem til Bodø, jeg skal finne tilbake til min kjære leilighet. Jeg skal pusse litt opp, jeg skal begynne å skru litt på bilprosjektene mine - og med mine venner skal jeg drikke alt vi vil, og vi skal spille volleyball til det aldri blir mørkt.
Menneskene jeg møter på gaten skal jeg vite hva dem gjør, om dem har barn og hva dem tenker nå, tre-fire år etter vi snakket sist. Jeg skal tilbake på fotballbanen igjen, og leke meg med alle mine millioner av andre interesser. Faktisk er opptreningen allerede i gang!
Så får kanskje fotografiene mine bare 8 timer av dagen min fremfor 14 timer for en periode. Og mine favorittfotografer får leve uten at jeg kikker dem over skulderen og skraper på døren og vil bli like god.
Men alle vet det jo. Kriblingen min gir seg aldri. Den får bare enkelte pauser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar