Whops, det er bare ti dager igjen til jeg setter kurs mot verdensmetropolen London. Der skal jeg holde fortet i omtrent 10 måneder, more or less. Så utdanning i utlandet, here we go again.
Beklager til alle dere som skulle drept, gjennopplivet og drept på nytt for å få sjangsen til å bo i London; jeg gleder meg ikke. Dersom jeg oppgraderer kan jeg muligens havne på likegyldig.
Det blir bare slik, fordi jeg elsker USA og jeg elsker sol. I London tror jeg dem syntes USA er lame, og tror sol er noe dem selger over disk i Spania. I allefall ser det slik ut, i landet hvor spøkelsene blir omtalt om off-white.
Frem til da pusler jeg med mitt i Bodø. En kvart million ting skal gjøres, det er regnskap, bannskap og post its. Jeg prøver å fylle ørene med nord-norsk buldring, og fyller av og til opp leveren med utfordringer.
Men til neste vår er jeg lykkeliten. Ferdig med skole og "oppsparing" i lånekassen. Ja med mindre jeg går komplett banans og tar en master i London. Men den sjangsen tror jeg er lite feit som Aqua-Lene i 1999.
Jeg kan bestille enveisbillett til hvor jeg vil. Blandt mange utfordringer er det fotografens rosin i bollen. Og blandt alle muligheter, så tror jeg hopper av et fly i Bodø. Jeg skal mengde meg med arbeiderklassen og drikke Tuborg rett fra flaska. Høre på Rage Against The Machine og Joddski, bare fordi Krogvold sier jeg ikke burde.
Så skal jeg leve en dag av gangen, og jeg skal drømme om alle de store jobbene i både Europa og USA. Så skal jeg være så fandenivolsk som bare jeg kan, også skal jeg klare akkurat det jeg har lyst til. Jeg har jo klart det hittil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar