Er du av typen som går rundt og lar deg irritere, av folk som alltid skal imponere? Har du problemer, med å omgås overdrevne positive folk? Du er ikke aleine, vi er mange som har det sånn.
For mange er poesi forbundet med sjarlataner ikledd fargesterke plagg i hamp, som har god greie på kunst og årgangskvaliteten på rødvinskartet, og selger deg verbal balsam for sjelen. Men når det kommer til å brette ned buksa på samfunnet og ta temperaturen på hva som skjer hos Jørgen hattemakker - da slår få en av norges største poeter, Joachim Nielsen.
Nårtid skjedde denne endringen av samfundet, hvor man så gjerne vil vestkantifiseres? Man må gjerne mene noe, så lenge meningene ikke er upopulære. Vi skal hilse på venner ved å ta dem i hånden å si takk for sist. Vi smiler til dem vi ikke ønsker å kjenne og slipset løsner vi først når vi får låst døren bak oss hjemme. Nårtid ble det egentlig vedtatt at samfunnet skulle oppføre seg som bruktbilselgere og eiendomsmelgere hele tiden, og sov jeg når det ble vedtatt?
Er det ikke slik at et samfunn blir rikere ved å omfavne forskjellene? Men paradoksene er mange; vi skal bygge synagoger, templer og moskeer - men nordleninger får ikke lengre lov til å si "fan" på en fotballbane. Vi skal godta hijab og burqa, men blir ansett for å være uintelligent hillbillys dersom man går i jakke fra felleskjøpet.
Populærkulturen er noe som fanger de fleste, enten de vil eller ikke og enten dem tror det eller ikke. Og ikke tør vi snakke vår sanne mening før vi sitter noen venner sammen i godt lag og har tatt et par pils. Først da trer gatepoeten frem i oss alle. Da er det lov å mene og engasjere seg, med polerte resultater eller ei.
Siden vi alle er blitt utrettelige facebook narkomane, så undrer det meg hvor det blir av individene. Dem som tørr mene noe annet og tørr snakke ned når andre snakker opp. For Facebook er blitt denne generasjonens fjortissplass, hangout på kjøpesenteret og plass forann speilet - en plass hvor det er viktig å ta seg bra ut. Men er ikke unnskyldningen til de fleste at de ønsker å holde kontakten med gamle venner da? Og gamle venner tåler vel det meste?
Av en av Norges mest kjente personer ble jeg fortalt at for å utvikle meg som menneske måtte jeg lære å nyte en god rødvin. Jeg måtte kunne nyte klassisk musikk, høre på de store poetene og gå på opera. Jeg hører på Jokke, han er poeten for meg - og hvem vet - under neste felleskjøpjakke ligger kanskje den neste Pushwagner. Ja dersom det er populært med sånnt da.
For nå skal det fremsnakkes og alle skal være positive dagen lang. Men hvor er nyansene? Enten er man jo fungerende ultrapositiv, eller så må man være bitter og deprimert? Hvor er ærligheten og meningene, for dersom absolutt alt er bra, så er bare det et falskt smil unna at alt er tilsvarende dårlig. Ingen daler - ingen høyder!
Men hate skal vi ikke gjøre. Meningene våre er gjort ut i fra det livet vi har levd og hva vi har sett igjennom våre øyne og skal respekteres. Men hatet, det er blindt. Det er verdifullt å høre andres meninger og innspill, og bare slikt utvikler samfunnet seg. Eller ønsker vi et samfunn hvor forskjellene er offhvite, eggeskall og lys latte?
Noe av det mest interessante jeg leste denne måneden var Yan Friis sluttkommentar i Vi Menn kalt "Klovner i kamp" hvor han setter et kritisk søkerlys på utøyahendelsen. Jeg tror ikke dette er en sluttkommentar som vil støte de etterlatte på noen som helst måte, men den stiller riktige og kritiske spørsmål til det som ligger bak sorgen og sjokket; de faktiske forhold.
Jeg lar meg imponere delvis fordi det er modig gjort av Friis - men mest fordi han evnet å tenke selv, og dermed tre ut av den samlede meningen Norge nå deler om utøya. For vi er nesten fem millioner individer - vi kan ikke alle tenke som en, bare fordi det er politisk korrekt. Og det å respektere andre, er ikke det ettermælet til Utøya - eller er det bare dersom du sier noe vi alle kan godta?
I allefall var det nyttig med skråblikk på hvorfor HV-016 (antiterror i forsvaret) ble nedlagt i fjor høst, hvorfor innsatsstyrken har en Donald-båt og hvordan Grubbegaten tidligere hadde blitt forsøkt stengt grunnet terrorfare, noe som våre politikere motsatte seg.
Når en hendeles skjer i Norge er det politikerenes ansvar å forutse og forhindre den, igjennom bevilgninger og prioriteringer i samfunnet. Og den brutale sannheten er at vi også her må lære av historien for å hindre repitisjon.
Da er det viktig med mennesker som Friis, som tørr stå utenfor og si det. For det er ikke alltid polert bil og sminket ansikt fungerer best.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar