Om en måned vender jeg nesen nordover i retning Bodø for å være fotolærer for et par dager. Sammen med blandt andre Sirkus Eliassen skal jeg være med å bidra på et arrangement som er rettet mot nyskjerrige ungdommer. Det blir fint å kunne forsøke å lære bort noen av de tingene jeg selv har lært de siste årene. Foto er tross alt en fantastisk interesse å ha.
I den anledning gjør jeg meg noen tanker om hva som skal til for å bli en god fotograf. Selv er jeg jo bare midt inne i denne reisen, men etter å ha brukt store deler av livet på en fotballbane har jeg plukket opp en livserfaring som er nyttig å ha med på veien.
Min tidligere fotolærer Jørn Adde har servert mange gullkorn som kan summere opp hele kapitler. Mange har lagt seg på minnet og ett av dem er "Det finnes ingen gode late fotografer". Og slik er det, de fotografene som lykkes nå om dagen er rett og slett notorisk hardtarbeidene skapende figurer.
Og det er slettes ikke ulikt fotball. Dem som står den ekstra timen igjen på treningsfeltet er dem som blir gode. Og som i fotball er det også alltid dem med talent - men uten innsats blir fordelen talentet gir fort spist opp. Og dersom du selv ikke orker å trene, så er det alltid noen der ute som er like flinke som deg selv - bare at dem er mer sultne på å nå frem.
Det handler også om å kunne være riktig personlighet for det man skal gjøre. En fotograf må kunne skape, ofte under press. En fotballspiller må kunne prestere, stort sett alltid under press. Det er rett og slett som i så mange andre ting her i livet; den som orker mest, ofrer mest og trener mest er den som vil nå lengst.
Her i London og på vår skole er tingene litt annerledes. Studentene ved "Art" tror at å gå på gallerier, for så å sitte på Cafè og drikke fresh rødvin er hva som gjør dem til skapende kreative mennesker. Kreativitet må riktignok næres, men viktigst er treningen for å utvikle og pushe seg selv stadig videre. Trene, trene og atter trene!
Mange tenker på de store kunstnerne og forfatterne som tilbragte dagene ved en Cafè med et glass rødvin i hånden. Men glemmer dem da at samme personen kunne bruke hele natten i skinnet fra et stearinlys for å tilfredsstille arbeidstørsten sin. Tørsten etter å skape! Glemmer dem da at enkelte av kunstnerne ga ut enorme verk selv om dem døde i ung alder? Det ville dem neppe ha rukket dersom livet deres bestod av Cafèlivet og fylla.
Hva er det egenlig som skiller positivtet, fremsnakking og falske smil fra det å være apatisk? Man må tørre å være kritisk til både andres og eget arbeide dersom man ønsker at verden skal bevege seg videre. Dersom terningen består av fire øyne på alle sider, da er verdien av den borte. I den virkelige verden kommer kritikken, men forskjellen er at den som oftest aldri kommer deg for øre.
Hverdagen etter studiene kommer alltid, selv om det enkelte ganger virker enklere å skyve den forann seg og tenke at Lånekassen bare er en rik onkel. Studiene er dog en dag over, og da kommer hverdagen snikende hvor Lånekassen blir en like kjær venn som Lindorff. Ikke bare må man skyve tusenlapper til Lånekassen, man skal betale husleie, forsikringer og for de heldige - mat!
Og for dem som jobbet mest blir det kanskje penger til overs til et glass god rødvin?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar