Londonlivet er på alle måter blitt virkelighet. I dag var mannen i fra Sky og skrudde parabol på veggen og ga innstrukser om hvordan vi skulle betjene vår nye boks med opptak og flust av TV kanaler. Etter noen dager hvor USBen har gått varm med Simpsons og Top Gear sesonger var det godt med en TV-hverdag.
Skolen har også fått sluppet clutchen og ruller nå videre. Det har gått en uke pluss en dag på skolen, så dermed er vi enda i intro-mode. Det har stort sett vært omvisninger og selvsagte utsagn hele veien. Men hva er det man sier; alle skal få?
Regner med de fleste som leser dette også har lest deler av bloggen min i fra Australia, og hvor miserabelt en skolegang kan fortone seg. Mitt inntrykk av kombinasjonen surf & puff har på ingen måte endret seg. Latsaabene down under må bare fortsette å ligge på stranden i sanden for min del.
I London er ikke alt bedre, det skal være bombesikkert. Maclaber i London; bomberom-innspirerte lokaler med Wifi som når til nærmeste luftekanal. Maclaber i Townsville; Gigantiske state-of-the-art rom med alt tenkelig utstyr. Studios i London; heimkunnskapsrommet fra barneskolen blandet med tegning, form og farge rommet. Studios i Townsville; nye flotte blitser, selv om kunnskapene på dem blitsene var fra før skolen ble bygd. Til og med skolen i London ser ut som noe nazistene konstruerte i 1940 sammenlignet med hvordan ting ser ut i Townsville.
Ikke er ting særlig foto-rettet heller. Det er veldig tegning, form og farge-følelse over hele studiet. Det finnes utrolig bra mørkeromsutstyr på skolen (MYE), men stort sett dominerer keramikk og skulpturer landskapet. Vi blir også alle kastet i en pose og ristet hardt, slik at keramiske tomflasker får blande seg med fotografisk lys.
Organiseringen på skolen kan nok best beskrives som interessant. Samtlige på skolen er sjokkert over hvor mange Norske elever det er, vi er ikke skikkelig registrert noen plass og må i enigen notere oss på ekstralister for å få en følelse av tilhørlighet. Vi blir kastet rundt fra gruppe til gruppe, og halve dagen er satt av til øvelsen "double face palm".
Men vet dere hva? Det gjør faktisk ikke så mye. Skolen er utrolig lutter øre, og forsøker virkelig å tilpasse seg tilbakemeldingene umiddelbart (i motsetning til andre land). Som en del av en mail til en rådgiver gav jeg uttrykk for at den norske "gjengen" (vi er vel faktisk rundt 10 stykker) var forvirret og sjokkert.
Lærere fortalte oss at dersom vi gjorde kommersielle oppgaver kom det til å være en karakter verdig såvidt over stryk. Organiseringen var som sagt problematisk. Rådgiveren som reiste rundt i Norge hadde lovet ting som ikke ble gjennomført.
Men hva gjør skolen? Dem samler de norske og elevene som har overført fra en annen skole og har et åpent møte. Som vanlig blir jeg den som legger hodet på blokka, men denne gangen blir jeg litt overrasket. Skolen hører på absolutt alt vi har og si. Dem rydder opp og avklarer de største begymringene umiddelbart, og gir oss definitivt troen på at dem skal få tatt tak i de mindre tingene også, etterhvert som vi kommer på plass i systemet. Og vips, så var det plutselig greit å gå på skolen likevell!
Også er jo dette London også. Jeg hater jo som kjent London, men vi blir utrolig kjapt inkludert blandt menneskene i byen. Vi knytter hele gjengen allerede kontakter med andre fotografer, modeller og stylister. Og når man stammer fra landet på andre siden av fjorden, så er det ingen tvil om at det har sine fordeler å ha kjenninger i London. Det er tross alt et og annet oppdrag som bestilles her.
Elevene er ofte skrullete - men også langt eldre og mere modne enn hva tilfellet i forbryterstaten var. Selv om det er varierende nivå (spesiellt på foto), så er definitivt alle seriøse på det dem gjør. Men her er også fokuset mere på å finne seg selv, enn å bli bedre rent fagmessig. Litt tull syntes jeg, finne seg selv gjør man på en øde øy i Lofoten sammen med andre tjalltroll.
Og når man bor i England er det nært det meste. Til helgen er det nært Trondheim. En billig flytur og vips - jeg skal på foredrag med Toscani og Almås! Og innenfor noen minutters reise ligger en ekstrem samling av gallerier - og det er for tiden også fotomåned i London med mengder av utstillinger. Her er det impulser!
Nå kan definitivt jeg ikke alt om fotostudier i utlandet - spesiellt ikke i alle utland. Men i den store verden kan det virke som om man utdanner seg i to ting innen foto; kunst eller journalistikk. Valget er altså i mellom å finne seg selv, eller finne andre?
Følelsen min er at Norge som tidligere hadde rykte på seg for å ha ubrukelig utdanning, på de siste årene har tatt kvantesprang og nå er blandt teten på å utdanne fotografer med høy kvalitet som kan levere resultater. I utlandet virker det greit å ofre kvalitet for å forgude ideprosessen. Fint og flott det, men i 2011 tror jeg man bør ha kvalitet i alt man gjør - selv om ideen er god.
Dersom det er noen NKFere som leser denne bloggen, så kan dere takke skolen for hva dem har gjort. Vi har rett og slett fått en jævla solid utdanning! Derfor er også fallhøyden stor når vi kommer ut til en annen skole hvor kravene er slappe. Da må man stille krav til seg selv.
For dem som for tiden studerer foto ved NKF ber jeg dere tenke dere om før dere går til skrittet å ta en bachelor. Hvorfor vil dere det? Ha motivet klart! Tenker dere kortsiktig er det langt bedre å være assistent hos en god fotograf, eller begynne og jobbe dersom dere har muligheten. Jeg gjør en bachelor fordi jeg tenker langsiktig; kanskje vil jeg en dag undervise i foto? Kanskje kommer dagen der dem uten en bachelor står i veikanten og plukker avfall? Gudene vet at det har skjedd i en del andre yrker før.
Så dersom dere drar til Australia for å slikke sol. Eller til London for å knytte kontakter med mennesker fra hele verden. Helt kanon, for det er faktisk viktig å gjøre hva man vil uansett. Men tenk også på at dersom man slutter å trene på noe et helt år, så blir man ikke like god som man var - man blir langt dårligere. Ta alt med i beregningen.
Selv syntes jeg det er surt at det ikke finnes en bachelor for dem som er reklameorientert som meg. Jeg vil på innsiden av hodene til forbrukerene før jeg tar bildene mine. Impact, fargelære, øyet trekkes mot det lyse punktet, konnotativt, denonativt og alle andre triks som hjelper meg å ta de bildene jeg selv digger. Tross alt har PR og reklame interessert meg hele livet, jeg bytter aldri kanal når reklamen kommer.
Nå har jeg et helt skoleår på meg til å gjøre en eneste oppgave, og jeg vet ikke helt hva det skal bli. Min styrke er mennesker, noe som førte meg til portett ved forrige eksamen. I en jungel av reklame og mote håper jeg å virkelig kunne finne motefotografen i meg selv i løped av det neste året. Det er bare å jobbe steinhardt, det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar