Her i London er det meste blitt et hverdagsliv, ja i langt større grad enn hva jeg hadde trodd. Selv om man aldri slutter å oppleve nye ting i London, så føles det som man allerede har temmet hverdagen. Europas største kjøpesenter som nabo og en enorm underground som hverdag føles slettes ikke stort lengre.
Sist helg var jeg hjemme en tur i Norge. Anja Basma tipset meg plutselig om at Erik Almås skulle ha foredrag i Trondheim, og dermed tok det ikke lange tiden før flybilettene var bestillt. Etterhvert fant jeg også ut at det skulle være foredrag også med Simon Cederquist, Oliviero Toscani, Claire Rosen og Malik Nejmi. Kjøpte faktisk billett til samtlige utenom sistnevnte, som i grunn var en ren dokumentarfotograf.
Foredragene var utmerket! Tror jeg fikk mere ut av den ene dagen, enn hva jeg kommer til å gjøre på hele skoleåret her i London. Selv om det ikke er helsvart - Martin Parr kommer for å holde foredrag om ikke så lenge her! Men i Trondheim viste Almås sine enestående kunnskaper, Rosen var internarsjonal tross at hun bare har vært fotograf i 2 år og Toscani var noe for seg selv. En komplett madman og 100% italiener, som pratet lite om foto og mye om livet. Men fremdeles var det MYE interessant som kom ut av munnen hans.
Min favoritt? "If someone say they are a art photographer, they have not understood photography. Because every photo created is art!" Dette kom ut av en gal halvropende italiener på snart 70 år som mobbet AD'er.
Det ble også tid til litt praktisk i Norge. Er såpass heldig at det stort sett er jobb å få på gamlejobben min, så det ble lastebilkjøring hele Fredag, samt at det ble en tur til Mo rett etter foredragene på Søndag. Utrolig kjekt (og nødvendig) at jeg fikk tjent inn utgiftene på Trondheimsturen. Og en stor takk til Richard som stillte med gjesteseng til meg!
Så en trist nyhet; katten "vår" i London er missing. I stede drev en rev og spiste maten dens en dag. Så sjangsen er at vår katt med verdens mest forsiktige mjau endte som forrett for mikkel. Det er surt, og jeg går en tur i bakgården et par ganger om dagen for å se om den dukker opp igjen helt plutselig. Men det håpet er nok uke. Joda, jeg er litt emosjonell.
London tar litt livet av meg som fotograf. Det er et forferdelig problem. Har alltid blitt fortalt at London var midt i smørøyet for en fotograf, men det fungerer bare ikke for meg. Selv som student er hverdagen her krevende, rett og slett fordi London har en tendens til å stjele mye oppmerksomhet og energi.
Det er litt vanskelig å forklare. London er stort, med masse mennesker, gallerier, museumer og man bombarderes konstant med inntrykk. Hjernen får bare tid til å absorbere noe, i stede blir bare alt en arkiveringsprosess. Hjernen blir en slags stabel av post it som alltid skal sorteres.
Mens de andre nordboerene har blitt slukt inn i kunst-tematikken og følger oppskriften til en skole ingen mener passer dem, så får jeg bare stadig større behov for å distansere meg. Mot slutten av mine to år på NKF fant jeg en stil jeg likte, og som jeg ville videreutvikle. Nå kastes jeg bare atter i mellom veggene og det blir hverken himmel eller hav. Kameraet mitt har jeg ikke rørt siden jeg reiste hit. Skolen blir kunst, og plutselig ble foto en hobby jeg ikke fikk tid til. Jeg skal komme meg igjennom det, men jeg må bare løsrive meg litt fra den skolen altså.
Jeg har funnet meg til rette i London, men jeg kjenner ikke noe behov for å være her noe lengre enn det jeg må. Hele denne London / New York etc greia blir litt sånn sex og singeliv greie. Funker fint til å se folk og shoppe i butikkene, alltid dra på nye plasser å spise og bare være storbymenneske. Men jeg syntes alt det andre mangler.
Når jeg var hjemme i Norge så kom ideene strømmende. Jeg så locations og muligheter. Her ser jeg bare stress og rot. Hele tiden mens jeg har vært i England har ideprosessen min vært helt låst, mens alt løste seg i Norge. Jeg tror bare ikke jeg duger til en så stor by som dette. Jeg savner andre inntrykk enn trafikk, gallerier og murbygninger!
Hjemme i Bodø er det blitt kaldt og grått nå tenker jeg. Og folk får barn som bare det. Helt sprøtt for meg, jeg er 31 år gammel og føler ikke noen steder at planene mine fremover er forenelig med å ha unger. Da er det så sprøtt å oppleve at Magne, Marius, Øyvind, Thomas .. ja stort sett alle får småttiser - og de er mange år yngre enn meg.
Livet som jobbende fotograf nærmer seg dag for dag, samtidig som det blir flere spørsmål og færre svar. Om noen måneder dumper det ned regninger fra Lånekassen på mange tusen hver tredje måned. Da må pengene inn, jeg må bo en plass og jeg må definitivt jobbe med foto jeg både liker og tjener penger på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar