To år med fast forward og den tomme følelsen

Dårlig romklang og ekko virker å være det eneste som er igjen i Trondheim forutenom meg. Vel, jeg har jo også en PC som holder meg med selskap, men mesteparten av flyttelasset har allerede reist, og restene ligger pent sortert i vinduskarmen. Nesen vendes snart igjen mot Bodø for å oppleve en måned med Nord-Norsk sommer.

Studentene har forlatt gaten - og leiligheten. Mine "roomies" har pakket og forlatt og hvor det var fotballkamper og diskusjoner er det kun en utslitt sofa igjen som gir potensiale til nye hendelser i samme rom. Gaten hvor det å finne parkering krevde mot og innsikt ligger nå åpen og inviterer hvilken som helst bil inn.

Lyden i byen er justert ned noen hakk. Det hele føles litt øde. Det eneste som holder meg tilbake er et sugende behov etter klingende mynt fra guttene som eier noen-og-tredve antall store biler. For mitt store prosjekt for året har ført til at forsikringsselskap, tolldirektoratet, bompengemenneskene og andre føler det kanskje er på tide jeg blar opp noen mynter til også dem.

Jeg skal ikke tilbake hit, til Trondheim altså. Jeg vil nok si hei fra tid til annen, men dette er mine siste dager i byen hvor jeg sover i min egen seng. Det er en vemodig og rar følelse og melankolien melder seg. For så tom vil byen være. De hærlige menneskene fra NKF ble spredt for vinden i løped av et tosiffret antall timer. Og dem blir borte dem også, og hvem vet om eller når jeg ser dem igjen.

Så er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet fotograf da, det er kun en karakter jeg venter på å få. Fotografisk ble avslutningen litt fin. Det vanket gullspire på meg, og det siste halve året har jeg utviklet meg langt mere enn hva jeg hadde trodd. Jeg liker virkelig det jeg gjør med kamera nå, og tenker jeg er kommet litt nærmere å vite hva jeg gjør med et kamera, bortsett fra å ta bilder.

Fremtiden er så utrolig skummel. Kroppen skriker og kribler etter å komme hjem til mitt kjære Bodø. Volleyball med P og gjengen, pilsing med Georg og gutta. Og en kvadrillion andre hærlige opplevelser jeg vet venter under en himmel dekket av rød midnattsol. Første juli, du er litt langt borte, vet du det?

Men så må jeg vel forlate det hele igjen. I London ligger en søknad og venter på et positivt instillt stempel, håper jeg. Plutselig skal jeg bo i landet bygd på murstein under mørke skyer. Byen har pils, fotball, bachelor og muligheter for en sta fotograf? Men selv jeg sitter ved skolebenken igjen om noen måneder, er det bare desto mere skummelt at allerede til jul bør jeg ha en fiks idè for hva som dernest skal skje :/ (Albert, om du trenger assistent? Eller Almåsen?)

Leiligheten står med sine 69 kvadrat ved sine 67 grader nord og venter på litt kjærlighet for både bad og kjøkken. Og jeg har lovet det, og vil holde mitt løfte. Kan jeg få ett ønske som avslutning? Jeg vil at Bodø skal bli verdensmetropol for mote, reklame og kjente mennesker. Det mener jeg må være tålelig.

Takk.