I det jeg kom ut av tunellen ved Børsa peip det i telefonen min. Jeg fikk en merkelig mistanke. "Espen, æ ring dæ opp". Avsender var NKF, og jeg visste vi skulle få karakteren på SMS så snart den var klar. Spent åpner jeg meldingen. "RaymondEngmarkMappeinnlevering/eksamen foto 2. år V11, din karakter er:A:"
Jeg burde vel ha jublet uhemmet, men i stede senket all verdens ro seg over meg. Som den følelsen man kan få når man er så uendeli sliten, og man endelig treffer komfortsonen i form av en lenestol med vippefunksjon i det man sukker "aaaaahhhh" - mens man lukker øynene. Utrolig glad, men utrolig sliten.
En Raymond som er så utrolig positiv til eget arbeide, og alltid stiller høye forventninger, da er det kanskje rart å høre meg si "dette hadde jeg ikke trodd". Ikke fordi det er bokmål jeg skriver på, men fordi jeg hadde faktisk ikke trodd det. Jeg var fornøyd med mappen min, og jeg var veldig fornøyd med boken min. Jeg hadde en ide om at jeg ikke kun ville levere bilder i min vanlige harde tekniske stil, og jeg gjennomførte det fordi jeg tenkte det føltes rett for meg.
For det var holdningen min i år (ikke i fjor, såklart), at karakteren fikk bli det den ble. Jeg gjorde min greie, også fikk dem mene hva dem ville, det viktigste var at jeg selv skulle være fornøyd. Også ser det faktisk ut til at den tankegangen var riktig. Jøss. Fordi håpet mitt var en B, men når jeg fikk vite at sensoren var en pressefotograf (som kræsjer med det meste jeg gjør), så tenkte jeg at en C også var fullt mulig. Også ble det A. Men nå er jeg glad - og stolt. Lene og Mamma fikk førsteretten på å vite det, og det var et stolt øyeblikk å kunne si det.
Men vet dere hva? Å få A er også utrolig skremmende, for da kan det kun gå en vei. Jeg har alltid høye forventninger til meg selv, men nå føler jeg at en del av omgivelsene mine også har "rett" til å forvente noe. Dersom jeg nå skal fotografere noen jeg kjenner, så blir dem fotografert av en A student, og forventer nok også deretter. Men det skal dem også få, jeg skal i allefall gi alt i hvert eneste bilde.
Enda mer skremmende er at dermed er skolen over. Jeg og NKF skal ikke lengre ha noen form for kontakt. Skolen i England har jeg enda ikke fått svar fra, så om ting ikke skulle gå veien der, så må jeg finne ut av ting virkelig raskt. Og om jeg skulle komme inn i London, så er det fremdeles bare noen skarve måneder med undervisning som skiller meg i fra en bachelor. Hvor er bufferen jeg hadde for bare litt siden?
Så plutselig betyr det at når jeg reiser hjem på juleferie, så bør jeg ha en nogenlunde plan for hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke bare stå å være ferdig på skolen og ikke ha noe å drive med. Og hvor i alle dager skal jeg gjøre det?
I Bodø eksisterer det stort sett bare mennesker som mener Fame er den beste fotografen i verden. For oss som har gått fotoskole så er fame-fotograf et fy-ord. Dersom noen beskriver bildene dine som "litt fame", så er ikke det noe du blir glad av. Puslete samlebåndsbilder, eller fotografiens Burger King om du vil. Så dermed ingen kunder for meg i Bodø.
Ellers i Norge da? Trondheim er mye av det samme med litt reklamefotograferinger, men det er også en by hvor det bor en zillion fotografer, så konkurransen er skyhøy. Oslo har samme problemet, pluss jeg hater voldtektende knipdrepende gærne asylsøkere som stjeler alt som ikke er spikret fast. Jeg hater dop, og at om du skal ha råd å betale husleien må du reise 1,5 timer med buss hver dag, om du da ikke liker grorud-dalen. Stavanger? Bergen? Nei, tror ikke det gitt. Sikkert koselig, men under kjendisfotograferingen fikk jeg erfare at "alle" bor i Oslo - og det er fordi det er "kun" der det skjer noe.
Så utlandet. Ingen preferanser, bortsett fra at jeg ikke skal tilbake til spidermanworld. Så? New York? Los Angeles? San Francisco? London? Paris? Milano? Hamburg? München? Riga? Moskva? Kiev? København? Gøteborg? Stockholm? Jeg har ingen anelse, og ærlig talt syntes jeg 1 år på å bestemme det der er kort tid. Om jeg finner en plass jeg får utfordrende oppdrag, så betyr det fort å bo der til jeg er i midten av tredveårene. Det er ekle og skumle realiteter.
Jeg håper at noe skjer som gjør det naturlig for meg å dra en eller annen plass. Jeg likte USA virkelig godt, men syntes det kan bli litt langt unna for en lang periode. Storbyene i Europa er bare en Norwegian-billett unna hjemme, og det høres mere spiselig ut. Derfor hadde det vært fint å finne noen å være assistent for. Bare en kort periode slik at jeg fikk en fot innenfor og fikk oppleve markedet jeg vil inn i fra innsiden. Men de gode tror jeg har mange forespørsler om å være assistent, men jeg har lyst til å prøve.
Men igjen; hvor? Jeg snakker ikke allverdens språk, så hvor kan jeg bo og leve? Så skummelt. Men jeg kan ikke bo i Bodø. Jeg fotograferer nesten utelukkende på location (ute), så jeg vil gjerne fotografere mere enn bare to måneder i året. Men min dumme våte drøm, vil du høre den? Å plutselig ha superflaks, og få noen kjempeviktige oppdrag som jeg gjør bra, slik at jeg blir ønsket videre. Ønsket så mye at dem kan ringe et 755-nummer (altså Bodø) og si "Yeah Ray, could you get on the next plane to Paris? We want you to do a shoot with Robert De Niro sometime during the next week." Også er det store produksjoner hvor det er leid inn masse stylister og modeller, og dermed så er det ingen som bryr seg om billetten til 2000 kr Bodø-Paris-Bodø.
Man må i allefall sikte for å kunne treffe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar