Noen kvalitetsblogger, det har jeg i allefall ikke vært på nokså lenge. Ja kanskje har jeg i grunn ikke blogget siden jeg forlot verdens største Alcatraz (Austratraz). Men noen ganger dekker rett og slett ikke en facebook-status det jeg har på hjertet - som nå.
Ikke vet jeg hvorfor jeg for noen måneder mente det skulle være grei skuring å gjennomføre 15 kjendisportretter på en tidsperiode over fire måneder. Man må vel være litt av en superoptimist - eller kanskje rett å slett være i total mangel av bakkekontakt for å prøve seg på noe slikt.
I utgangspunktet skulle dette være en kul portrettserie med mine venner i sør og nord, satt i litt corny situasjoner. Men så kjilte tanken meg om at kjendiser kunne være litt morro å bryne seg på. Og da våknet den delen av hjernen hvor skillet mellom genialitet og godt gammeldags galskap befinner seg.
Jeg har en nevø som jeg er forferderlig glad i som lever med kreft i hjernestammen, og han har endret måten jeg ser livet på. En virkelig helt som kan være så sprudlende midt oppi det hele, mens andre får til å være sure av ting som buksen man ville ha var utsolgt.
Midt oppi det hele klarte Støtteforeningen for Kreftsyke barn å fange oppmerksomheten min. Foreninger har alltid vært et irritasjonsmoment for meg; dem som alltid ringer under middagen og tigger penger og som gjerne har noen skurker som toppsjefer som hever Statoil-lønninger, mens dem sleskt forsikrer om at mesteparten, gjerne rundt 3% av det man donerer når frem.
Mens her var det en utrolig uselvisk og oppofrende organisasjon. Og i en eller annen nerve møtte denne tanken en lett lekende tanke. Hva om kjendisene blir satt i en setting som viser hvordan dem griper livet fatt og lever hvert minutt - slik vi alle burde - også går dem etterhvert under hammeren slik at foreningen kan få hjelpe enda mer? Yes, we can!
Og det er nok grunnen til at det som skjedde i natt skjedde. Etter 15.000 kroner (jeg er student, det tilsvarer sikkert 60.000 i voksen-penger) og 414,5 loggførte timer i prosjektet så er plutselig målet nådd - jeg er ferdig!!
Først skjønner jeg ikke hvordan det gikk til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor jeg ikke har gitt opp. Hvorfor jeg ikke har stoppet underveis å valgt å spore noe av for å spare både tid og penger. Hvorfor jeg har satt hele skolegangen min i fare ved å ikke møte til undervisning på omtrent tre måneder. Hva som har fått meg til å reise fra Namsos til Tønsberg til Fredrikstad til Kongsvinger - og frem og tilbake igjen - uten å gi opp. Men energien har kommet fordi jeg egentlig har vært klar over en ting; arbeidet jeg gjør er langt større enn meg selv - og selv om dem aldri får vite det - så dersom jeg gir opp så ender jeg med å skuffe kreftsyke barn. Nei - ikke meg!
Prosjektet "Barn leker best" er nå ferdig og skal til print. Reisen har vært hærlig, men slitsom. Min kjæreste har levd i måneder med en gutt som til tider har vært så stresset at tårene har presset på - og den ikke så vanlig lange lunta har vært ikke-eksisterende. Mine venner har ikke kunnet nå meg på telefonen. Sønnen har aldri hatt tid til å ringe hjem. Banken som ikke hele tiden har fått regningene betalt.
Men nå er jeg der. Ingen flere topper bak toppen på denne turen. Og det føles som jeg går på skyene. Og skuldrene er sterke, men slitte.
Noen har latt være å møte til fotografering uten å gi beskjed. Enkelte har gitt et syrlig svar. Men 99,5% av menneskene jeg har møtt under dette prosjektet har vist et engasjement som kan gi ethvert menneske gåsehud - også meg.
Tenk jeg, en fattig student - som har jobbet helt på egen hånd - har fått alt jeg trengte. NFL uniformer. Millitærflyplasser. Universitetssykehus. Veteranbiler. Brannstasjoner. Dere er alle mine helter - dere er gode mennesker.
Nå slapper jeg av - med en ukes eksamen. Piece of cake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar