Dag 5 i Toscana

Dagen startet som vanlig; ut på joggetur. Men siden jeg hadde blitt spist på dagen før, så orket jeg ikke å dra samme veien og møte samme bikkja, så jeg satte kursen ned mot Calci. Lett å jogge dit, nedoverbakke hele veien, men returen var en annen sak med skikkelige fjellovergang-motbakker. Det ble mye gåing hjem for å si det slik.

For en gangs skyld vekte jeg Lene før jeg dro, så når jeg kom tilbake så tok jeg en kjapp dusj etterfult av en liten selvlaget frokost. Vi har handlet litt breadsticks, villsvinpølser, ost, youghurt og frukt tidligere, så det ble en hærlig blanding.

Timene har virkelig begynt å gå fort her i strøket, vi har visst blitt dovne italienere allerede. Så før vi visste ordet av det var klokken ett, og vi skulle dra til Tanna vingård for å fotografere. Fem leiligheter, portrett av eieren og stemningsbilder i området. Det hele tok syv timer med en times kjøring. Bildene ble slettes ikke værst, og jeg fikk til et over middels portrett av Antonio.

Tanna er en plass som SiToscana formidler leiligheter for, men som de har slitt med å leie ut grunnet dårlige bilder. Ser i allefall ikke noen annen grunn, fordi det var utrolig bra standard på leilighetene midt i et skikkelig romantisk landskap. Gårder er som dem også er i Norge - på landet - så greit å ha leiebil her, selv om nærmeste tettsted bare er 5 minutters kjøretur unna. Eieren selv virket veldig fornøyd med innsatsen vår, og vi fikk en flaske av gårdens egenproduserte hvitvin for å kose oss med senere. Når det gikk mot slutten og vi pirket på detaljene hørte vi dem diskutere i bakgrunnen "Perfectzione" - og ristet på hodet. En hyggelig kritikk det.

Det er en greie med Toscana forresten, her vil du ha leiebil. Det er mange som kommer hit for å kose seg med vin og nettopp ikke kjøre bil, og det går helt fint! Men når du har byer som Roma, Lucca, Firenze og Pisa innenfor veldig ok kjøreavstand, så må man nesten prøve å få dem med seg. Vi savner i allefall leiebil når vi vet alt vi kan oppleve innenfor en times biltur, mens det uten bil gjerne blir en dagstur fra morgen til kveld.

Vi avsluttet fotograferingen akkurat i det mørket senket seg over Toscana. En kjapp biltur senere pluss et stopp på Coopen for å fylle på med ost og pølse, så var vi tilbake i leiligheten for en liten makeover, før vi dro ut for å spise. Hold deg fast.

Denne gangen ble vi med to av de norske fruene som leier her i Montemagno. Så vi dro på trattoriaen i Calci, hvor vi hadde reservert bord. Det er en liten familiebedrift med lokaler som hentet i fra en Cowboy-film. Slitt med enkle trestoler og ikke noen ting ekstra. Og det skal jo være positivt i italiensk sammenhegn. Ingen snakket Engelsk og menyen var håndskrevet - igjen et positivt tegn.

Fruene oversatte for oss og vi bestillte en skikkelig fireretters middag. Det var først to antipasta på deling - skinke, salami, brød med spennende fyll og slikt. Bare for å jogge appetitten. Så fulgte det en pastarett. Jeg fikk en litt spennende variant av slags små lasagneplater i en saus, litt som bolognese - men det smaker helt annerledes. Tredjeretten var villsvin - NAMNAM!!! Enkelt anrettet med en enkel saus, her er det kjøttet som skal smake, masse smak kamuflerer bare dårlig kjøtt mener dem her. Vi bestillte poteter og salat (med ekte balsamicoeddik!!) på deling, slik av vi fikk halvt om halvparten av begge delene. Til slutt ble det eplekake. Sammen drakk vi også en liter vin og fire liter vann med kullsyre. Hva ble prisen pr person? Hahahaha - LATTERLIGE - 27,50 euro - altså 220 kroner. Og det snakker vi suveren mat, de færreste jeg kjenner har nok smakt bedre.

Sjappa er forresten en orntlig familiebedrift, bestemor på nærmere 90 år sitter i døren og har oversikt og alt sammen, generasjonen under tar i mot gjestene og driver plassen, generasjonen under der igjen står på kjøkkenet og yngste hakket var servitør. Selvfølgelig uten å snakke et kvidder Engelsk - men det er en del av sjarmen!

Folkene på trattoriaen var utrolig greie, de kjørte oss faktisk de kilometerene i motbakke opp til Montemagno gratis etter måltidet. Helt til døren, i en stor bil i mini-gatene. På toppen var vi forsiktige med å ikke snuble, for da hadde vi garantert rullet hele veien ned igjen. Oh my gaaaad, er det mulig å bli så full i magen.

Dermed måtte vi bare finne sengen, ikke sjangs til noe annet etter det måltidet!