Dag 8 i Toscana

Endelig kom jeg meg tilbake på sporet av morgenjoggen, og jammen var det godt for samvittigheten. Det ble en kjapp joggetur opp forbi huset til Lee fra Texas for å sjekke ut området enda mere - tross alt er det jo nest siste dag. Halvveis opp i bakkene så jeg en relativt stor slange som forsvant inn i mellom steinine like ved siden av hvor jeg jogget. Nasty! Men senere fikk jeg vite at det var bare ufarlige gress-slanger der (hageslanger?).

Men siden vi ikke ble ferdige i går med interiørfotograferingen på Alica vingård, så avtalte vi før vi dro at vi skulle prøve å komme tilbake - dersom det ordnet seg med bil. Som sagt, som gjort og vi satte atter en gang kursen uttover landsbygda for å bli ferdig med de siste leilighetene. Tanken var å reise klokken 9, men litt over 10 måtte vi også være fornøyd med.

Heldigvis var det overvekt av rom med hvitt tak denne dagen, så fotograferingen litt relativt kjapt unna, og vi var akkurat ferdig til lunch. Det var bra og dumt - dersom man er hos en italiener etter et visst tidspunkt innviterer man seg selv på lunch/middag - og dermed ble det ny lunch på denne vingården. Pasta med kjøtt, spekemat og selvfølgelig kake til sist.

Italienere er VELDIG stolte av det dem har og det dem produserer selv. Så dem forsøkte å få oss til å smake på alt i fra brød til druebrennvin - men jeg hoppet over siden jeg kjørte. Faktisk var jeg blitt så italienisert at jeg dagen før tok et glass vin til maten og kjørte litt senere, selv om det er helt i mot prinsippene mine. Forresten hadde dem en veldig spesiell hvitvin, nestem som øl i smak. Vet det høres litt nasty ut, men det var veldig ok! Ja, også i går fikk vi servert ost med nå spesielle greier - dem kokte 10 liter vin for å få ut 1 liter av den tingen. En slags balsamicoeddik - fantastisk godt!

Innimellom historiefortellingene til eieren fikk jeg knipset noen portretter også, men det ble litt stress så det ble bare så som så. Da var det mere interessant å høre om funnene av mengder av hodeløse graver like ved huset og vinkjelleren deres som var 2700 år gammel - altså bygd samtidig som Roma!!!! PASSE KULT!!

Vi fikk slitt oss ut av gjestfriheten deres, for det er ikke bare enkelt - på en fin måte. På turen hjem tok vi en liten avstikker og fikk endelig se det bølgende Toscanske landskapet som er på postkortene. Veiene gikk opp og ned med masse hårnålsvinger, skikkelig rally-veier som var utrolige morro å kjøre selv med en Toyota Yaris. Endelig fikk jeg knipset bildet jeg trengte til prosjektet mitt, pluss en del andre landskapsbilder som ble veldig estetiske.

Etter å ha kjørt (feil) tilbake til Montemagno var vi tilbake 40 km og 2 timer senere. Da var det akkurat tid til å utnytte siste rest av dagslyset, og jeg spikket i hop et kjapt blits-opsett og fikk tak på Lee for å ta et portrett av den skjeggete toscanske Texas bonden. Pluss noen bilder underveis selvfølgelig. Men klokken 20:30 skulle vi på den lokale trattoriaen, byen er oppi fjellene med 300 innbyggere og kafeen uten skilter er utrolig populær - så vi gledet oss veldig.

Det siste måltid ble en skuffelse for å være helt ærlig. Forventningene var store, og da ble fallhøyden stor. Jeg var lei å spise så tung mat på kveldene så det ble vegetarmat. Pasta med chilli (som var god) til forrett, men hovedretten var Crepe med ost og ruccolasalat. Det smakte bare veldig sterk og tørr salat og var en totalt skivebom. Jeg fikk ned maten, men det var bare såvidt. Men det er friskt å ha prøvd noe nytt i allefall.

Heldigvis hentet dem seg inn på desserten; en skikkelig tradisjonell creme brulet i en lav skål. Den smeltet på tungen, den! Så heldigvis gikk vi derifra med en god, men flau smak i munnen. Særlig dyrt ble det heller ikke, ca 300 kroner for to personer!

Med utreise neste dag var det lite annet å gjøre enn å dra hjem og begynne å skrape sammen alle tingene i leiligheten og få begynt pakkingen. Prøver på tidlig start i morgen!